Rædwald av East Anglia
Født		6. århundre
Død		624
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of East Anglia (600–624)
Far		Tytila of East Anglia
Søsken		Eni of East Anglia
Barn		Eorpwald of East Anglia Rægenhere Sigeberht (omstridt) Ecgric of East Anglia (hypotetisk) Ricberht of East Anglia (hypotetisk)
Rædwald av East Anglia på Commons

Rædwald (angelsaksisk: Rædwald; latin: Raedwaldus, Reduald; død 624)^[1][2] var en konge av East Anglia, et angelsaksisk kongrike i tidlig middelalder som omfattet dagens engelske grevskap Norfolk og Suffolk. Han var sønn av Tytila (død 616) og medlem av slekten Wuffinga (som har navn etter bestefaren, Wuffa), som var de første kongene i East Anglia.

Detaljer om Rædwalds tid som konge er knappe, først og fremst fordi invasjonene og angrep fra norrøne nordboere som vikinger på 900-tallet ødela klostrene i East Anglia hvor mange dokumenter ville ha blitt oppbevart. Rædwald regjerte fra omkring 599 til hans død rundt 624, opprinnelig under overherredømmet til Æthelbert av Kent. I 616, som et resultat av å kjempe mot slaget ved elven Idle og beseire Æthelfrith av Northumbria, var han i stand til å innsette Edwin, som var innforstått med hans autoritet, som den nye kongen av Northumbria. Under slaget ble både Æthelfrith og Rædwalds sønn, Rægenhere, drept.

Fra rundt 616 var Rædwald den mektigste av de angelsaksiske kongene sør for elvmunningen Humber. Ifølge Beda var han den fjerde herskeren som hadde overherre over andre anglosaksiske riker: han ble referert til i Den angelsaksiske krønike, skrevet århundrer etter hans død, som en bretwalda (et angelsaksisk begrep som betyr «Hersker av Britannia»). Han var den første kongen av East Anglia som ble kristen, og konverterte ved Æthelberts hoff en tid før 605, mens han for sikkerhets skyld også beholdt et hedensk tempel. Han hjalp kristendommen til å overleve i East Anglia under frafallet til de angelsaksiske kongedømmene Essex og Kent. Historikere anser ham som den mest sannsynlige som er gravlagt i skipsgraven Sutton Hoo,^[3] selv om andre teorier har blitt fremmet.^[4] En mindre skipsbegravelse ble også oppdaget i 1998 nær det opprinnelige Sutton Hoo-stedet, som antas å ha inneholdt liket av sønnen Rægenhere, som døde i kamp i 616. Rædwalds hustru opptrer i to fortellinger hos Beda, men nevnes ikke med navn. Ifølge Beda var hun hedning, og det er derfor spekulert om det var hun sto for skipsgraven ved Sutton Hoo.^[5]

Kongedømmet East Anglia (angelsaksisk: Ēastengla rīċe) var et lite uavhengig angelsaksisk rike som omfattet det som nå er de engelske grevskapene Norfolk og Suffolk og kanskje den østlige delen av Cambridgeshires Fens.^[6] Langt færre dokumentariske bevis er bevart fra East Anglia enn fra andre angelsaksiske riker. Historikeren Barbara Yorke har hevdet at East Anglia nesten helt sikkert produserte et lignende utvalg av skriftlig materiale, men de ble ødelagt under vikingerobringen på 900-tallet.^[7]

Rædwald er den første kongen av East Anglia som mer enn et kun navnet er kjent, selv om ingen detaljer om hans liv før hans tiltredelse er kjent.^[8] Den eldste og mest betydelige kilden til Rædwald er Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Det engelske folks kirkehistorie), fullført i 731 av Beda, en munk fra Northumbria. Bede plasserte Rædwalds tid som konge mellom framkomsten av det gregorianske misjonsoppdraget da da pave Gregor I den store sendte Augustin til Kent for å kristne landet i 597 og ekteskapet og omvendelsen av Edwin av Northumbria i løpet av 625–626.^[9]

Senere krøniker fra middelalderen, som Roger av Wendover, ga litt informasjon om hendelser i East Anglia, men Yorke antyder at det annalistiske formatet som ble brukt tvang disse forfatterne til å gjette datoene for nøkkelhendelsene de registrerte. Slike senere kilder behandles derfor med varsomhet.^[7] Den angliske samlingen, som stammer fra slutten av 800-tallet, inneholder en angelsaksisk kongeliste, men Rædwald er ikke inkludert.^[10][11] Rædwald er imidlertid referert til i helgenbiografien til Gregor I den store, skrevet på 700-tallet av et medlem av det religiøse samfunnet ved klosteret i Whitby.^[12] Slaget ved elven Idle, der Rædwald og hans styrker beseiret en hærfra Northumbria, er beskrevet i Historia Anglorum fra 1100-tallet, skrevet av Henry av Huntingdon.^[13]

Angelsakserne begynte å ankomme Britannia på 500-tallet. Ved 600 hadde en rekke riker begynt å danne seg i de erobrede områdene.^[14]Ved begynnelsen av 600-tallet var den sørlige delen av det som ble England nesten helt under deres kontroll.^[15]

Under Rædwalds ungdom ble etableringen av andre herskerfamlier etablert. En gang før 588 giftet Æthelbert av Kent seg med Bercta, den kristne datteren til den frankiske herskeren Karibert I. Så tidlig som i 568 slo Ceawlin av Wessex, den mektigste herskeren sør for Humber, Æthelbert tilbake.^[16] Ifølge senere kilder ble kongedømmet Mercia grunnlagt av Creoda i 585, selv om mangel på kilder gjør det vanskelig å vite hvordan kongelinjen i Mercia ble etablert.^[17]

Nord for Humber hadde kongedømmene Deira og Bernicia rivaliserende kongeslekter. Ælla styrte Deira til hans død i 588, og etterlot datteren Acha, sønnen Edwin og en annen ukjent søsken.^[18][19] Kongeslekten i Bernicia, alliert med slektskap med kongeriket Wessex, fikk overtak over Deira, og tvang Edwin til å leve i eksil ved det walisiske hoffet til Cadfan ap Iago av Gwynedd. I forskjellige kriger konsoliderte Æthelfrith Northumbria, og rundt 604 var han i stand til å tvinge Deira under sitt herredømme.

Rædwald, hans angelsaksiske navn har betydningen «rådsmakt»,^[20] ble født en gang mellom 560–580. Han var sønn av Tytila, som han etterfulgte, og han hadde en yngre ved navn Eni. Ifølge Beda nedstammet han fra Wuffa, grunnleggeren av ætten Wuffinga: filius Tytili, cuius pater fuit UUffa («sønn til Tytil, hvis far var Wuffa»).^[21][22]

På et tidspunkt på 590-tallet giftet Rædwald seg med en kvinne hvis navn er ukjent. Beda omtalte henne, men uten å nevne hennes navn, muligens grunnet at hun ikke var kristen som Beda understreker.^[23] Ved henne fikk han minst to sønner, Rægenhere og Eorpwald. Han hadde også en eldre sønn, Sigebert, et navn er ulikt andre navn fra Wuffinga-ætten, men som er typisk for det kongene i Essex. Det har blitt antydet at Rædwalds dronning tidligere hadde vært gift med et medlem av kongefamilien i Essex og at Sigebert var Rædwalds stesønn, slik William av Malmesbury uttalte på 1100-tallet.^[24] På et tidspunkt brøt det ut uenighet mellom Sigebert og Rædwald, som drev ham i eksil i Gallia, muligens for å beskytte Wuffingas blodlinje.^[25]

Mal:Familytreet

Hendelser som skjedde i de første årene av Rædwalds regjeringstid er blant annet ankomsten av Augustin av Canterbury og hans misjon fra Roma i 597, konverteringene til Æthelbert av Kent og Saebert av Essex, og etableringen av nye bispeseter i deres riker.^[26] Beda, da han fortalte om konverteringen til Rædwalds sønn Eorpwald i hans Historia ecclesiastica gentis Anglorum, nevnte at Rædwald mottok de kristne sakramentene i Kent. Dette skjedde kanskje i 604 eller senere,^[12] antagelig på invitasjon fra Æthelbert, som kan ha vært hans dåpsfadder.^[25] Datoen for hans konvertering er ukjent, men det må ha skjedd etter ankomsten av Augustin i 597.^[8] Siden det hevdes at Augustin, som døde i omkring 605, innviet en kirke i nærheten av Ely, kan det ha fulgt Saeberts omvendelse ganske raskt. Rædwalds ekteskap med et medlem av dkongsætten i Essex bidro til å danne en diplomatisk allianse mellom naborikene East Anglia og Essex. Hans konvertering i Kent ville ha knyttet ham til Æthelbert, og ført ham direkte inn i Kents sfære.^[27]

I East Anglia ble ikke Rædwalds konvertering universelt akseptert av hans husstand eller hans egen dronning. Ifølge historikeren Steven Plunkett overtalte hun og hennes hedenske lærere ham til delvis å misligholde hans nylig inngåtte forpliktelse til den utenlandske kristne tro.^[28] Som et resultat holdt han to altere i templet, det ene dedikert til hedenske guder og det andre til Kristus. Beda, som skrev flere tiår senere, beskrev hvordan Ealdwulf av East Anglia, et barnebarn av Rædwalds bror Eni, husket å ha sett templet da han var gutt. Det kan ha vært lokalisert ved Rendlesham, framvoksende fokus i regionen til Wuffing-ætten, ifølge Plunkett.^[29] Barbara Yorke hevdet at Rædwald ikke var villig til å omfavne kristendommen fullt ut ettersom konvertering via Æthelbert ville ha vært en erkjennelse av at han hadde en underlegen status tol kongen i Kent.^[30] Rædwalds manglende kristne engasjement gjorde ham til en fiende av Beda, som fordømte ham som en som hadde forsaket den sanne tro.^[12]

Æthelfrith av Northumbria kan ha giftet seg med Acha,^[31] som var mor til sønnen Oswald (født i ca. 604), ifølge Beda.^[32] Æthelfrith forfulgte Achas landflyktige bror Edwin i et forsøk på å ødelegge ham og sikre at det Bernicias styre av Northumbria ville være uimotsagt. Edwin fant gjestfrihet i husholdningen til Cearl of Mercia og giftet seg senere med Cearls datter. Edwins nevø Hereric, flyktning i det angelsaksiske kongeriket Elmet, ble drept der under forræderske omstendigheter.^[33] Edwin søkte etter hvert beskyttelse av Rædwald, hvor han ble mottatt vennlighet. Rædwald lovete å beskytte ham, og Edwin bodde hos kongen blant hans kongelige følgesvenner. Da nyheten om Edwin nådde Æthelfrith i Northumbria, sendte han budbringere til Rædwald og tilbød penger til gjengjeld for Edwins død, men Rædwald nektet å etterkomme. Æthelfrith sendte bud for andre og tredje gang, og tilbød enda større gaver av sølv og lovet krig hvis disse ikke ble akseptert. Rædwald ble deretter svekket og lovet enten å drepe Edwin eller å overlevere ham til sendebudene.^[21]

Da det dukket opp en sjanse for ham til å rømme til et trygt land, valgte Edwin likevel å forbli ved Rædwalds hoff.^[27] Han fikk deretter besøk av en fremmed som var klar over Rædwalds overveielser. Kilden til denne historien, skrevet på Whitby, uttalte at den fremmede var Paulinus av York (død 644), et medlem av de italienske misjonærene som med Augustin til Kent. Han trøstet Edwin og ga ham håp om fortsatt støtte fra Rædwald og at det var utsikter til at Edwin en dag kunne oppnå større kongemakt enn noen tidligere angelsaksisk konge.^[34] Edwin forsikret Paulinus om at han ville akseptere hans religiøse lære. Hans tillit til Paulinus var avgjørende for hans beslutning om å omfavne kristendommen, under forutsetning av at han overlevde og oppnådde verdslig makt. Hvis, som noen antar, Paulinus viste seg for ham i fysisk form, ville biskopens tilstedeværelse ved Rædwalds hoff kaste lys over kongens holdning til religion.^[35]

Rædwalds hedenske dronning formanet ham for å ha opptrådt på en måte som var vanærende for en konge ved å forråde hans tillit for pengenes skyld og ville selge sin utsatte venn i bytte mot rikdom.^[21] Som et resultat av hennes formaning, da Æthelfriths sendebud hadde reist, bestemte Rædwald seg for krig.^[35]

I 616 eller 617 samlet Rædwald en hær og marsjerte nordover, fulgt av sønnen Rægenhere, for å konfrontere Æthelfrith. De møttes på den vestlige grensen til kongeriket Lindsey, på østbredden av elven Idle. Kampen var hard og ble lenge minnet i ordtaket: «Elven Idle var uren med engelskmenns blod».^[35] Under kampene ble Æthelfrith og Rædwalds sønn Rægenhere begge drept. Edwin etterfulgte deretter Æthelfrith som konge av Northumbria, og Æthelfriths sønner ble deretter tvunget i eksil.^[36]

En egen beretning om slaget, gitt av Henry av Huntingdon, uttalte at Rædwalds hær ble delt i tre formasjoner, ledet av Rædwald, Rægenhere og Edwin. Mer erfarne krigere angrep Æthelfrith i løs formasjon. Ved synet av Rægenhere, kanskje de trodde han var Edwin, skar Æthelfriths menn seg gjennom til ham og drepte ham. Etter sønnens død brøt Rædwald rasende linjene sine, og drepte Æthelfrith midt i et stort slakt av soldater Northumbria.^[37]

D.P. Kirby har hevdet at slaget var mer enn et sammenstøt mellom to konger om behandlingen av en adelsmann i eksil, men var samtidig «en del av en langvarig kamp for å bestemme den militære og politiske ledelsen til de angliske folkene» på denne tiden.^[21]

Den 24. februar 616,^[38] året for slaget ved elven Idle, døde Æthelbert av Kent og ble etterfulgt av sin sønn Eadbald, som slett ikke omfavnet kristendommen, men tvertimot holdt seg til de tradisjonelle religiøse forestillingene. Etter døden til den kristne Sæbert av Essex, delte hans tre sønner kongeriket, og vendte også tilbake det til hedensk styre, og drev ut de gregorianske misjonærene ledet av Mellitus.^[39] Misjonen i Canterbury hadde flyttet til Gallia før Eadbald ble brakt tilbake til folden. I denne perioden tilhørte det eneste kongelige kristne alteret i England til Rædwald. Da han døde, var misjonen i Kent blitt fullstendig etablert på nytt.^[40]

Rædwalds makt ble stor nok til at Beda kunne anerkjenne ham som etterfølgeren til imperium til Æthelbert.^[41] Beda kalte ham også Rex Anglorum, «anglernes konge», et begrep som Rædwalds samtidige ville ha brukt for sin overherre. Det er uklart hvor hans makt var sentrert eller til og med hvordan han etablerte sin autoritet over anglerne i det østlige England.^[42]

Ved Edwins troskapsgjeld til ham ble Rædwald den første utenlandske kongen som hadde direkte innflytelse i Northumbria. Han ville ha vært medvirkende til at Edwins sikre etablering som konge av både Deira og Bernicia.^[43]

I løpet av det første kvartalet av 700-tallet ble bosetningen av bryggeområdet i Gipeswic (Ipswich) et viktig handelssenter ved elvemunningen, som mottok importerte varer som keramikk fra andre handelsmarkeder rundt kysten av Nordsjøen. Steven Plunkett antyder at grunnleggelsen av Gipeswic fant sted under Wuffingas tilsyn. Det tok ytterligere hundre år før bosetningen utviklet seg til en by, men dens begynnelse kan sees på som en refleksjon av Rædwalds personlige betydning i perioden med hans overherredømme.^[44]

De utgravde gravgodsene på den angelsaksiske kirkegården i Gipeswic, blant annet de som ble funnet i begravelser under små graver, var ikke spesielt velstående eller forseggjort. De manglet den sterke karakteriseringen av en nærliggende kirkegård fra slutten av 600-tallet ved en høyere kryssing av elven. Et unntak var en utsmykket grav som har blitt foreslått å være en besøkende fra Rhinland.^[45]

Rædwald antas å ha dødd rundt 624: hans død kan bare lokaliseres innen noen få år. Han må ha regjert en stund etter at Æthelbert døde, for at han skulle ha blitt notert som en bretwalda. Barbara Yorke antyder at han døde før Edwin konverterte til kristendommen i 627 og også før Paulinus ble biskop av Northumbria i 625. ^[46] Hans død er registrert to ganger av Roger av Wendover, i 599 og i 624, i en historie som stammer fra 1200-tallet, men som ser ut til å ha benyttet tidligere annaler av ukjent opprinnelse og pålitelighet. Plunkett bemerker at den tidligere datoen 599 nå blir tatt som en feilaktig referanse til Rædwalds fars død, Tytila, og den senere datoen er vanligvis gitt for Rædwalds død.^[10]

Han ble etterfulgt av sin ikkekristne sønn Eorpwald, men som senere ble overtalt til å la seg kristne av Edwin av Northumbria.^[8]

• Se hovedartikkel, Sutton Hoo

Rædwald levde i en tid da framstående individer ble gravlagt i graver på kirkegården ved Sutton Hoo, nær Woodbridge i Suffolk. Der kan man fremdeles se store gravhauger – som opprinnelig var mye høyere og langt mer synlige – med utsikt over den øvre elvemunningen til elven Deben.^[47]

I 1939 ble en haug ved Sutton Hoo, nå kjent som «Mound 1», oppdaget å inneholde en angelsaksisk skipsbegravelse med enestående rikdom. Haugen omsluttet et skip, 27 meter langt, som hadde sett bruk på sjøen og var blitt reparert. I midten av skipet var et kammer som inneholdt en samling av smykker og andre rike gravgods, blant annet sølvskåler, drikkekar, klær og våpen. En uvanlig gjenstand var et stort «septer» i form av et bryne som ikke viste noen tegn til tidligere bruk som verktøy: det har blitt antydet at dette var et symbol på bretwaldas embete. Kroppsutstyret i gull og granat som ble funnet sammen med de andre varene ble produsert for en beskytter som ansatte en gullsmed som var like eller bedre enn noen annen i Europa, og ble designet for å projisere et bilde av imperialistisk makt. Sølvtøyet i graven med opphav i Middelhavet er en unik samling for sin periode i Europa.^[48][49]

Gjenstandenes storhet, både de personlige eiendelene og de gjenstandene som er utformet for å betegne den døde personens autoritet, peker mot at den som ble gravlagt var en person knyttet til det kongelige hoff, ifølge Rupert Bruce-Mitford,^[50] som vurderte begravelsen. som «svært sannsynlig monumentet til overkongen eller bretwalda Rædwald».^[51] Yorke mener at de skattene som er gravlagt sammen med skipet, gjenspeiler størrelsen på den respekt som ble gitt til Rædwald av underordnede konger under hans periode som bretwalda.^[52] Bruce-Mitford mener at skåler og skjeer blant skattene passer med Bedas beretning om Rædwalds omvendelse: skjeene kan ha vært en gave til en konvertitt fra hedendommen og skålene hadde kristen betydning.^[53] Mynter funnet i begravelsen har blitt datert til den omtrentlige datoen for Rædwalds død.^[54] Kontroversen rundt identiteten til den døde som haugen ble bygget for gjenspeiles i kommentarene i artikkelen om Rædwald i Oxford Dictionary of National Biography: «Det har blitt hevdet, sterkere enn overbevisende, at Rædwald må være mannen begravd i Mound 1 at Sutton Hoo»,^[55] og redaktørene av Beda skriver at bevisene for at Rædwald er den gravlagte er «nesten ikke-eksisterende».^[56]

Alternative forslag som kandidater er andre konger fra East Anglia eller en prestisjefylt utenlandsk besøkende.^[57] Det er alternative forklaringer: personen kan ha vært en velstående som søkte status, snarere enn en konge,^[58] selv om Rendlesham, en kjent residens for kongene i East Anglia, bare er 6,4 km unna.^[59]

Svensk kulturell innflytelse er påvist ved Sutton Hoo: det er sterke likheter i både rustningen og begravelsen med funn fra den svenske vendeltiden. Bruce-Mitford antydet at forbindelsen er nær nok til å antyde at ætten Wuffinga kom fra den delen av Skandinavia.^[60] Det er også betydelige forskjeller, og eksakte paralleller med utførelse og stil til gjenstandene avdekket ved Sutton Hoo kan ikke finnes andre steder; som et resultat blir sammenhengen generelt sett på som uprøvd.^[61][62]

Det er også mulig at haugen faktisk er en kenotaf i stedet for en grav.^[63] Det vil si at den er et minnesmerke i en form som minner om en gravhaug uten at det er gravlagt noen i den. Det eneste tegnet på tilstedeværelsen av et opprinnelig lik er en kjemisk flekk som kan ha hatt annen opprinnelse; Faktisk omfatter stedet begravelser av både kjøtt og medfølgende tamdyr. Videre, det er en mangel på likkledd, og ingen klare bevis på at gjenstander som kan ha prydet en kropp blir liggende på de forventede stedene i forhold til den nevnte flekken. Nyere analyser fant imidlertid fosfat i jorda – en indikator på at en menneskekropp en gang lå i ro der.^[64] Kenotafteorien kan stemme overens med overgangen fra hedensk begravelse til kristen begravelse. Det som er sikkert når det gjelder Rædwald, er at han kunne ha fått en kristen begravelse, og haugen, enten den ble fullført før eller etter hans konvertering, ble brukt som et tradisjonelt førkristent minnesmerke og som symbol på statusen til kongedømmet i East Anglia.

Primære kilder

• Bede (2008). McClure, Judith; Collins, Roger, red.: Historia ecclesiastica gentis Anglorum [Ecclesiastical History of the English People]. Oxford, New York: OUP. ISBN 978-0-19-953723-5.
• Bede (1870): Bede's Ecclesiastical History of the English Nation
• Henry avHuntingdon (1853): The chronicle of Henry of Huntingdon. Oversatt av Forrester, Thomas. Internet Archive.

Sekundære kilder

• Bruce-Mitford, Rupert (1974): Aspects of Anglo-Saxon Archæology: Sutton Hoo and other discoveries. London: Ebenezer Baylis and Son Ltd. ISBN 978-0-575-01704-7.
• Bruce-Mitford, R.L.S. (1975): The Sutton Hoo Ship-Burial. Bind 1. London.
• Campbell, J. (2004): «Rædwald», Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/23265.
• Dumville, D. (1976): «Anglian Collection of royal genealogies and regnal lists», Anglo-Saxon England. Cambridge University Press. 5: 23–50. doi:10.1017/S0263675100000764. S2CID 162877617.
• Higham, N.J. (1999): «Rædwald», Lapidge, M.; et al., red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. London: Blackwell. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Hoggett, Richard (2010): The Archaeology of the East Anglian Conversion. Woodbridge, UK: The Boydell Press. ISBN 978-1-84383-595-0; s. 28.
• Hunt, William (1896): «Redwald», Lee, Sidney, red.: Dictionary of National Biography'. Bind 47. London: Smith, Elder & Co.
• Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain and Early England: 55 B.C. – A.D. 871. W.W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-00361-1.
• Kirby, D.P. (2000): The Earliest English Kings. London and New York: Routledge. ISBN 978-0-415-09086-5.
• Koch, John T. (2006): Celtic culture: a historical encyclopedia, bind 1-5. Santa Barbara, USA: ABC-CLIO Inc. ISBN 978-1-85109-440-0.
• Newton, S. (1993): The origins of Beowulf and the Pre-Viking Kingdom of East Anglia. Cambridge. ISBN 978-0-85991-472-7.
• Newton, S. (2003): The Reckoning of King Rædwald. Brightlingsea.
• Plunkett, Steven (2005): Suffolk in Anglo-Saxon Times. Stroud: Tempus. ISBN 978-0-7524-3139-0.
• Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England. Clarendon Press. ISBN 978-0-19-821716-9.
• Stenton, Frank M. (1959): «The East Anglian Kings in the seventh century», Clemoes, P., red.: The Anglo-Saxons: Studies presented to Bruce Dickens. London.
• Yorke, Barbara (2002): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. London and New York: Routledge. ISBN 978-0-415-16639-3.
• Ziegler, Michelle (1999): «The Politics of Exile in Early Northumbria», The Heroic Age (2).

• (en) Rædwald of East Anglia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Redwald, Dictionary of National Biography. London: Smith, Elder & Co. 1885–1900.
• Rædwald 1 Arkivert 17. november 2023 hos Wayback Machine., Prosopography of Anglo-Saxon England