Bretwalda (også brytenwalda og bretenanwealda) er et angelsaksisk begrep. Den første kjente nedtegnelsen kommer fra slutten av 800-tallet i Den angelsaksiske krønike. Begrepet ble benyttet på noen av herskerne i de ulike angelsaksiske kongerikene fra 400-tallet og framover som hadde oppnådd overherredømme over noen eller alle de andre angelsaksiske kongedømmene.[1] Det er uklart om ordet dateres tilbake til 500-tallet og ble brukt av kongene selv eller om det er en senere oppfinnelse fra 900-tallet. Begrepet bretwalda dukker også opp i et charter fra kong Æthelstan (som i norske kilder ble omtalt som Adalstein) fra 900-tallet. Den sannsynlige etymologi for bretwalda eller brytenwealda er Bryten, «Britannia» + -walda eller -wealda (fra wealdan), «å styre, herske».[2] Betydningen er således «Britannia-hersker».
Herskerne av kongedømmet Mercia var generelt de mektigste av de angelsaksiske kongene fra midten av 600-tallet til begynnelsen av 800-tallet, men er ikke tildelt tittelen bretwalda av Den angelsaksiske krønike, som hadde en åpenbar partisk skjevhet mot Mercia.[3][4][5]Annales Cambriae (de walisiske annaler) fortsatte å anerkjenne kongene av Northumbria som «kongene av sakserne» fram til Osred I av Northumbria døde i 716.
Charles-Edwards, T.M. (2000): «The continuation of Bede, s.a. 750. High-kings, kings of Tara and Bretwaldas», Smyth, Alfred P., red.: Seanchas. Studies in early and medieval Irish archaeology, history and literature in honour of Francis J. Byrne, Dublin: Four Courts, s. 137–145.
Fanning, Steven (1991): «Bede, Imperium, and the Bretwaldas», Speculum66, s. 1–26.
Wormald, Patrick (1983): «Bede, the Bretwaldas and the Origins of the Gens Anglorum», Wormald, Patrick, red.: Ideal and Reality in Frankish and Anglo-Saxon Society, Oxford, s. 99–129.