Denne artikkelen omhandler det angelsaksiske kongedømmet Essex. Se også Essex (andre betydninger).

Kongedømmet Essex (angelsaksisk: Ēast Seaxna Rīce, «kongeriket til østsakserne»; latin: Regnum Orientalium Saxonum) var ett av sju tradisjonelle kongedømmer i det såkalte angelsaksiske heptarkiet.^[1] Det ble opprettet på tidlig på 500-tallet og dekket et området som senere utgjorde grevskapene i Essex, Hertfordshire, Middlesex og (for en kort tid) Kent. Kongene av Essex var jevnlig underlagt utenlandske overherrer. Den siste kongen av Essex var Sigered da han i 825 overga riket til Egbert av Wessex.

Kongeriket Essex grenset i nord av elven Stour og kongedømmet East Anglia, i sør av elven Themsen og kongedømmet Kent, i øst lå Nordsjøen og i vest Mercia. Området omfattet også levningene av to romerske provinshovedsteder, Colchester og London. Det tidlige kongeriket omfattet også landet til mellomsaksere,^[2] senere Middlesex, det meste om ikke hele Hertfordshire ^[3] og ved tider kan også Surrey ha vært underlagt Essex.^[4] For en kort periode på 700-tallet kontrollerte Essex også det området som i dag er Kent.

Det moderne engelske grevskapet Essex har fortsatt de samme historiske nordlige og sørlige grensene, men dekker kun området øst for elven Lea, andre deler har gått tapt til naboriket Mercia på 700-tallet.^[3]

Tribal Hidage, en liste over 35 stammer som ble sammensatt i angelsaksiske England mellom 600- og 800-tallet, lister Essex som inneholde 7000 hider.^[5]

Selv om kongedømmet Essex var ett av kongedømmene i heptarkiet er dens historie ikke godt dokumentert. Det produserte relativt få angelsaksiske chartere^[6] og ingen egen versjon av Den angelsaksiske krønike; faktisk er den eneste omtalen i krøniken om biskop Mellitus av Canterbury.^[7] Som er resultat er kongedømmet vurdert som forholdsvis uklart.^[8] For det meste av den tiden som kongedømmet eksisterte var kongene i Essex underlagt en overherre, ulike sterkere konger i Kent, Anglia eller Mercia.^[9]

Sakserne okkuperte det land som kom til å bli kongeriket Essex en gang tidlig på 400-tallet ved (det arkeologiske funnstedet) Mucking og andre steder. En stor andel av disse første bosetterne kom fra Gamle Sachsen i dagens Tyskland.^[10] I henhold til britiske legender (se Historia Brittonum) var det landet som ble kjent som Essex gitt til sakserne fra britonerne som følge av den beryktede hendelsen Brad y Cyllyll Hirion (De lange knivers forræderi) som skal ha skjedd en gang rundt 460 under styret til høykonge Vortigern. Forskeren Della Hooke har knyttet det området som kongene i Essex kontrollerte til det før-romerske området Trinovantium (det vil si stammen trinovantere).^[11]

Kongedømmet Essex vokste ved å underlegge seg mindre høvdingedømmer^[12] eller saksiske stammegrupper. Det er antall forslag på lokaliseringen av disse gruppene:

• Rodingene, eller folket til Hrotha.^[12]
• Haemele, (Hemel Hempstead)^[13]
• Vange, eller myrlandskapet, kanskje strakte det seg til elven Mardyke^[14]
• Denge^[6]
• Gingere^[15]
• Berekingere i Barking, sørvest for kongeriket Essex ^[16][17]
• Haeferingere i Havering ^[16]
• Uppingere i Epping.^[16]

Omkring 825 ble Essex slått sammen med Wessex. Senere ble det gitt til Danelagen da Wedmoretraktaten ble inngått i 878, og dermed innlemmet i Det danske kongedømmet East Anglia.

Essex ble styrt av en kongeslekt som hevdet å være nedstammet fra guden Seaxneat, og ikke Woden som de andre angelsaksiske kongene. Listen over konger er ufullstendig.

• Essex (grevskap i England)
• Heptarkiet
• Liste over konger av Essex