Punaflamingoen er en av de minste flamingoene. Den blir cirka 90–92 cm og veier omkring 2 kg. Arten har lys rosa fjærdrakt med karminrøde streker rundt skulderkammen (scapula) og på framre del av ryggen og oversiden av vingene. Ungfuglene er mer grå i fjærdrakten. Flygefjærene er sorte.
Arten har overnebb med dyp kjøl og er svært spesialisert i kosten. Det karakteristiske «knekte» nebbet har vesentlig kortere ytterdel enn hos andre flamingoer. Det har også svært begrenset filtreringsareal. Nebbet er lysegult eller gulrosa innerst og har svart ytterdel. Det finnes litt burgunderfarget naken hud ved basen av nebbet. Øynene har mørk brun iris og en tynn ring av naken burgunderfarget hud rundt. Lemmene er mursteins-røde, og som den nært beslektede andesflamingoen(P. andinus) mangler arten baktå på føttene.[3]
Utbredelse og habitat
Punaflamingoens primærhabitat er grunne saline innsjøer og laguner (også kalt sodasjøer og alkalisjøer, ofte innsjøer med pH-verdier omkring 10,5) som har harde bunnsedimenter og ligger på altiplano i Andes (15°–26° S), primært i høyder over 3 500 moh. Den er utbredt fra det aller sørligste i Peru og det vestre Bolivia og nordre Chile til det nordvestre Argentina, inkludert et begrenset antall fugler rundt lavlandsinnsjøen Laguna Mar Chiquita i det nordre sentrale Argentina.[3]
I 2010 ble den globale populasjonen estimer til cirka 106 000–107 000 individer.[3]
Atferd
Arten er filtereter og svært spesialisert i kosten. Nebbet er kortere og filterflaten mer begrenset sammenlignet med de andre flamingoene. Den eter hovedsakelig kiselalger (Bacillariophyceae). Den vandrer sakte og tilsynelatende formålsløst omkring, og tar ofte pauser. Punaflamingoene opptrer gjerne mer spredt utover innsjøene enn andesflamingoen (P. andinus). Når arten søker etter mat er det stort sett i sedimenter som er virvlet opp nær overflaten, og bare nebbet føres ned i vannet. Dette har sammenheng med nebbkonstruksjonen og filtermekanismen hos denne arten. Fuglene opptrer spredt utover på grunnene og rusler rolig omkring når dem søker etter næring, og de tar av og til pauser.[3]
Punaflamingoenes hekkeområder ble først oppdaget i 1957. Arten hekker i kolonier og eggleggingen skjer i tidsrommet desember–februar, ofte i en miks sammen med andesflamingoer (P. andinus) og chileflamingoer (Phoenicopterus chilensis). Som alle flamingoer legger den som regel kun ett, kritthvitt egg. Inkubasjonstiden er cirka 28 dager. Avkommet har grå dun og får først full voksen fjærdrakt etter de har fylt 3–4 år.[3]
I områder hvor innsjøene fryser til om vinteren, migrerer fuglene til steder med åpent vann. Dette gjelder helst fugler som lever svært høyt i Andes, unntatt der lokal vulkansk aktivitet holder vannet isfritt.[3]
Inndeling
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[5][6][7] Eventuelle beskrivelser i parentes er ikke offentlige, men kun midlertidige i påvente av et offentlig navn.
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Flamingos (Phoenicopteridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phoeni1.01
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php Besøkt 2017-12-28
^Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
