Andesflamingoen blir cirka 102–110 cm og veier omkring 2–2,4 kg. Hodet, nakken og overbrystet er karminrødt, mens fjærdrakten ellers for det meste er rosa og hvitrosa. Flygefjærene er sorte og danner en sort triangel på bakparten av kroppen når vingene er sammenslått. Arten er eneste flamingoarten med gule lemmer og føtter, som dessuten mangler baktå. Arten har overnebb med dyp kjøl. Nebbet er rosagult innerst og har en rød flekk mellom neseborene. Den ytre halvdelen er mer utpreget sort enn hos punaflamingo (P. jamesi).[3]
Utbredelse og habitat
Andesflamingoen habiterer grunne saltsjøer i store høyder på altiplano i Andes, stort sett mellom 2 500 og 4 950 moh. (typisk 3 500–4 500 moh.) og fra det søndre Peru gjennom Bolivia og til det nordlige Chile og det nordvestre Argentina, inkludert lavlandsinnsjøen Laguna Mar Chiquita i det nordre sentrale Argentina. Noen fugler er dessuten observert ved våtmarksområder i lavlandet i det sørlige Peru og sørlige Brasil.[3]
I 2010 ble den globale populasjonen estimert til cirka 38 600–38 700 individer.[3]
Atferd
Arten er filtereter og spiser hovedsakelig kiselalger (Bacillariophyceae), og spesielt alger i slekten Surirella. Når arten søker etter mat er det stort sett i sedimenter som er virvlet opp nær overflaten, og bare nebbet føres ned i vannet. Dette har sammenheng med nebbkonstruksjonen og filtermekanismen hos denne arten. Fuglene opptrer spredt utover på grunnene og rusler rolig omkring når dem søker etter næring, og de tar av og til pauser.[3]
Eggleggingen skjer i tidsrommet desember–januar, i kolonier på flere tusen par - ofte i en miks med punaflamingo (P. jamesi) og chileflamingo (Phoenicopterus chilensis). Som alle flamingoer legger den som regel kun ett, kritthvitt egg. Inkubasjonstiden er cirka 28 dager. Avkommet har grå dun og får først voksen fjærdrakt etter de har fylt tre år.[3]
I områder hvor innsjøene fryser til om vinteren, migrerer fuglene til lavereliggende isfrie områder i Andes og til punaen og slettelandet i Argentina. Noen år overvintrer mer enn 50% av fuglene ved Laguna Melincué og våtmarksområdene rundt, i det sentrale Argentina. Ellers er innsjøene Poopó og Uru Uru i Bolivia viktige overvintringsområder for arten.[3]
Inndeling
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[5][6][7] Eventuelle beskrivelser i parentes er ikke offentlige, men kun midlertidige i påvente av et offentlig navn.
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Flamingos (Phoenicopteridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phoeni1.01
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php Besøkt 2017-12-28
^Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
