PROFILPELAJAR.COM

Opiumskrigene (tradisjonell kinesisk: 鴉片戰爭, forenklet kinesisk: 鸦片战争) var to militære konflikter mellom Storbritannia og Kina på 1800-tallet som resultat av mange års uenighet mellom landene. Den første opiumskrigen utkjempet britene alene, i den andre opiumskrigen deltok Frankrike på britisk side.

Det viktigste stridsspørsmålet var den britiske eksporten av opium til Kina.

I nesten ett århundre, i 1729, 1799, 1814, og 1831, forsøkte kinesiske myndigheter å begrense og forby opium grunnet de helseskadelige virkninger av dette avhengighetsskapende rusmidlet.^[1] Men for Storbritannia var handelen svært innbringende. Mens Kina eksporterte store mengder porselen, silke, krydder og te til Storbritannia, eksporterte Storbritannia opium til Kina og smuglet det inn i landet.^[2]

Bakgrunn

Etter hvert som forbruket av kinesisk te steg i Storbritannia, samtidig som britisk tilgang til sølv som betalingsmiddel avtok - delvis som følge av den amerikanske frigjøringskrig - måtte britene se seg om etter andre byttemidler. Opium var i medisinsk bruk i Kina som i mange andre land, og i 1773 opprettet den britiske guvernør i India et monopol på opium i Bengalen med tanke på dyrkning og salg til Kina. Kineserne hadde forbudt opiumsrøyking, men britene skapte like fullt et marked ved å dele ut gratis piper og tilby nye brukere stoffet til svært lav pris. Omsetningen skjøt i været i 1815 da opiumprisene falt; det samme skjedde i 1834 da den britiske regjeringen gikk inn for frihandel, åpnet for private forhandlere og opphevet monopolet East India Company hadde nytt godt av.^[3]

Snart var opiumavhengighet et samfunnsproblem i Kinas havnebyer; opp mot 100 000 avhengige i Suzhou, minst det dobbelte i Guangzhou. Nå gikk strømmen av sølv ut av Kina og tilbake til Vesten. Kineserne diskuterte en løsning. Noen ville legalisere opium og la staten ta hånd om handel og fordeling av stoffet, med behandlingssentra for avvenning. Andre gikk inn for at en så umoralsk handel skulle stanses, og utenlandske forhandlere straffes. På slutten av 1830-tallet var det dette synet som vant frem, og keiseren utpekte Lin Zexu som mannen som skulle få slutt på opiumshandelen. Han lyktes i å isolere utlendingene i lagerbyggene deres på en øy i elven ved Guangzhou, og forklarte at de bare slapp ut om de ga fra seg sine opiumslagre og avla løfte om aldri å selge rusmidler igjen. I juni 1839 kunne da Lin tømme ut rundt 21 000 kister med opium i irrigasjonskanaler. Så ba han en bønn til havets skapninger om å tilgi ham og holde seg unna kysten - før han lot kanalene åpne og tømte dem i havet.^[4]

For Lin var det av avgjørende viktighet at det ikke oppstod rykter om at stoffet forsvant fordi han hadde solgt det og stukket fortjenesten i egen lomme, noe den britiske kolonien mistenkte ham for. Det ville være neste uoverskuelig vanskelig å få 20 000 kister sendt til hovedstaden, og så han måtte forsøke å ødelegge det på stedet, men det var ingen løsning å brenne det, for det ville fortsatt etterlate stoff som kunne omsettes. I stedet pønsket han ut en metode som involverte vann. Det finnes en øyenvitneskildring av dette, for Lin tilkalte en herr King, angivelig den eneste utenlandske kjøpmann som av samvittighetsgrunner aldri smuglet opium; han ankom med sin kone og kapteinen på skipet sitt, og disse tre var tilskuere til prosessen. I et avsperret område var det gravd tre grøfter med vegger støttet opp av stein. Det ble tømt vann inn i grøftene i to fots høyde. Planker ble lagt over, og kulier tømte korger med opium i vannet, mens andre rørte i blandingen. Deretter ble kalk og salt tømt oppi, og dette rørt sammen. Oppsynsmenn fulgte med på hva de 500 kuliene foretok seg, og alle som forlot området, ble ransaket. En mann ble tatt med litt opium på seg og straks halshogd.^[5]

Men kampen var ikke over med dette. Både kinesiske og britiske forretningsfolk innså at det var penger i å få åpnet Kina for import av britiske varer: «400 millioner kunder vil holde bomullsfabrikkene i Manchester gående i all fremtid!» I 1839 brøt den første opiumskrigen ut.^[6]

De britiske koloniene i Nord-Amerika var blitt uavhengige i 1783, og alt året etter ankom det første amerikanske handelsskip til Kina. På starten av 1800-tallet var også USA særdeles aktiv i opiumshandelen, særlig Russell & Company.^[7] Amerikanerne hentet sitt opium fra Tyrkia, mens britene opprettholdt sitt monopol på indisk opium. Inntjeningen fra opiumshandelen kom amerikanske universiteter til gode og bidro til formuene som Roosevelt-familien opparbeidet seg, og Peabody-familien i Boston^[8] med Peabody-museer på Harvard^[9] og Yale.^[10]

Ettervirkninger

Opiumskrigene og fredsavtalene som ble inngått etter at Kina tapte disse krigene, svekket keiserdømmet. Da andre land etter hvert fulgte i britenes fotspor og tvang Kina til stadig nye ulikeverdige overenskomster, ledet det etter hvert til det kinesiske keiserdømmets fall i 1912.

Mot slutten av 1800-tallet var så mye opium tilgjengelig i Kina at rundt ti % av landets befolkning, dvs. rundt 40 millioner mennesker, var brukere. Av disse var rundt halvparten sterkt avhengige. I 1900 forbrukte Kina 95 % av verdens opium. Der opiumrøykingen hadde startet som en vane hos eliten, var den blitt et samfunnsproblem, og slik fortsatte det innpå 1900-tallet.^[11]

Også for India fikk opiumshandelen store konsekvenser. Landet var britenes leverandør av opium til Kina, og disse la til rette for en landbruksbasert eksportindustri. På 1800-tallet var opium en av Indias viktigste eksportvarer. Mens India i perioden 1600-1800 hadde vært ett av verdens største industrisentra, satt landet rundt 1850 med hovedsakelig landbruksøkonomi, slik at historikere snakker om «av-industrialiseringen av India» som ble en leverandør av råvarer i stedet for ferdige produkter. Indiske bomullstekstiler hadde vært etterspurt i Afrika, Europa og Nord-Amerika; men den industrielle revolusjon gjorde britiske bomullstekstiler så mye billigere at de til og med utkonkurrerte indiske tekstiler i India. Indiske tekstilarbeidere ble tvunget til å finne en annen levevei og valgte ofte jordbruk. Ettersom East India Company krevde inn skattene i penger - ikke varer - måtte indiske bønder dyrke produkter som egnet seg for salg, som indigo, sukkerrør, bomull - og opiumsvalmuer.^[12]

Referanser

^ «United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC)» (PDF). UNODC World Drug Report 2008. Besøkt 9. april 2023. «Opium use spread rapidly along the coastal areas of China in the 17th century, and the first wide-scale opium addiction problem was detected in the port of Amoy (Xiamen) in Formosa (Taiwan) in 1683. In response to rising addiction levels, Chinese emperor Yongzheng issued a decree banning the import and sale of opium in 1729. Following the first edict of 1729 and the edict of 1799, the Chinese Emperor decreed even stricter laws against the importation and sale of opium in both 1814 and 1831.»
^ «Columbia University - Asia for Educators». The Opium War and Foreign Encroachment. Besøkt 9. april 2023. «The British did all they could to increase the trade: They bribed officials, helped the Chinese work out elaborate smuggling schemes to get the opium into China's interior, and distributed free samples of the drug to innocent victims.»
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 114-15), Rowman and Littlefield, ISBN 0-7425-1754-3
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 115)
^ Maurice Colllis: Foreign mud (s. 225), ISBN 9971-9901-0-5, først utgitt i 1946
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 115)
^ Russell & Company, samlinger ved Harvard
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 127-28)
^ Peabody-museet ved Harvard
^ Peabody-museet ved Yale
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 128)
^ Robert B. Marks: The origins of the modern world (s. 129)