Nunavut (inuktitut: ᓄᓇᕗᑦ, oversatt til norsk som: Vårt land) er et hjemmestyreområde i det nordlige Canada. Området ble opprettet i 1999 gjennom Nunavut Land Claims Agreement Act etter forhandlinger med urbefolkningen i området om deres rettigheter, dette førte til at Nordvestterritoriene ble delt i to. Nunavut omfatter nesten 25 % av Canadas landområder.
Området har cirka 36 000 innbyggere og er nesten seks ganger større enn Norge. Hovedstaden er Iqaluit med 7000 innbyggere, beliggende på Baffinøya. Folketettheten er meget lav og området har bare om lag halvparten av Grønlands befolkning på omtrent samme areal. Folkeveksten er derimot høy i forhold til resten av Canada, mest på grunn av høye fødselstall.
Nunavut har et landareal på 1 877 787 km2[2], som gjør Nunanvut til den femte største administrative inndelingen i verden. Nunavut omfatter vestlige områder fra Hudsonbukta og nordover med sørøstdelen av Kitlineq (Victoria Island), samt alle øyene i Ungavabukten (øst til Killiniq) og Hudsonbukten helt ned til Jamesbukten (sør til Akimiski). Området teller også de mange øyene nord for Canada – Det kanadiske polararkipelet – inklusive Baffinøya.
Høyeste punkt i Nunavut er Barbeau Peak på Ellesmereøya som har en høyde på 2616 meter [3] og er Canadas 11. høyeste punkt.
Klima
Nunavut har på grunn av sin nordlige posisjon et polart klima, med unntak av de sørligste delene som har et subarktisk klima.[4]
Høyeste og laveste månedlige normaltemperaturer i celsius (°C)
I 2016 var Nunavuts befolkning 35 944, en økning på 12,7 % fra 2011.[5]. I 2016 var 84,7 % av befolkningen inuitter, 11,6 % europeisk canadisk, 2,7% andre minoriteter, 0,5 % First nations og 0,5 % Métis.[6].
Befolkningsveksten i Nunavut har vært langt over gjennomsnittet i Canada i flere tiår, hovedsakelig på grunn av høye fødselstall.
De første menneskene kom til Nunavut for rundt 4000 år siden. Det finnes ingen skriftlige kilder om Nunavut som er eldre enn 500 år, men man antar at de hadde handelskontakt med norrøne bosettinger på Grønland. Den første skriftlige kilden er fra 1576, da Martin Frobisher ledet en ekspedisjon for å finne nordvestpassasjen.[8] Frobisher fant ikke nordvestpassasjen, men det første kjente møtet mellom europeere og inuitter fant sted under ekspedisjonen. Flere oppdagelsesreisende var utover 1600-tallet i området på jakt etter Nordvestpassasjen, blant annet Henry Hudson, William Baffin og Robert Bylot.
1900- og 2000-tallet
Under den kalde krigen ble områdene nord i Nunavut strategisk viktige for kontroll i Arktis, dette førte til at flere inuitter ble tvangsflyttet fra Nunavik til Resolute og Grise Fiord.[9]
På 1950-tallet startet diskusjonene om å dele Nordvestterritoriene etter etniske skillelinjer, men dette ble stoppet blant annet på grunn av motstand fra myndighetene i Canada.[10] Først i 1982 ble det bestemt at prosessen med å skille ut Nunavut fra Nordvestterritoriene kunne begynne, dette ble vedtatt i 1992 og 1. april 1999 ble Nunavut et eget territorium.[11]
Politikk og administrasjon
Bygningen til Nunavuts lovgivende forsamling
Nunavut har en kommissær som er utnevnt av den føderale ministeren for urfolk og nordlige anliggender. Som i de andre kanadiske territoriene er kommissærens rolle symbolsk, og kommissæren har liten reell makt.[12] Nunavut velger én representant til Canadas underhus. Nunavut blir styrt av en lovgivende forsamling i Iqaluit, den lovgivende forsamlingen har ingen partier og medlemmene blir derfor valgt individuelt.[13] Lederen i forsamlingen kalles Nunavuts statsminister og blir valgt av den lovgivende forsamlingen. Den 14. juni tok Joe Savikataaq over som statsminister etter at tidligere statsminister Paul Quassa gikk av på grunn av et mistillitsvotum.[14]
Kultur
Alkohol
På grunn av lokale og tradisjonelle verdier har Nunavut et strengt regulert alkoholutsalg, og er det eneste området i Canada med så strenge regler rundt alkohol.[15] Reglene varierer mellom de ulike tettstedene, men er generelt svært restriktive. De mange restriksjonene har ført til at Nunavut har et svært lukrativt hjemmebrentmarked, som fører til at alkohol er lett tilgjengelig på svartebørsen.[16]
Selv om territoriet har mange restriksjoner rundt alkohol det likevel et stort samfunnsproblem. Ett estimat viser at alkohol står bak 95 % av alle utrykningene til det lokale politiet i territoriet.[17] Det er sannsynlig at alkohol er en årsak til Nunavuts høye antall av voldshendelser, selvmord og drap. I 2010 ble det utredet hvordan man kunne få ned alkoholproblemene, og mildere alkoholrestriksjoner ble lagt frem som en av løsningene. Dette førte til at det for første gang på 38 år ble opprettet ett alkoholutsalg i Iqaluit i 2017.[18]
Henderson, Ailsa Nunavut: Rethinking Political Culture. Vancouver: University of British Columbia Press, 2007. ISBN 0774814233
Kulchyski, Peter Keith. Like the Sound of a Drum: Aboriginal Cultural Politics in Denendeh and Nunavut. Winnipeg: University of Manitoba Press, 2005. ISBN 0887551785
Sanna, Ellyn, and William Hunter. Canada's Modern-Day Aboriginal Peoples Nunavut & Evolving Relationships. Markham, Ont: Scholastic Canada, 2008. ISBN 9780779173228
.jpg)
