Det kanadiske polararkipelet er en stor gruppe øyer som ligger nord for fastlandet i det nordlige Canada. Øygruppa består totalt av 36 469 øyer, hvorav 94 regnes som større øyer (med et areal større enn 130 km²). Totalt areal er anslått til rundt 1,4 millioner km².
Geografi og geologi
I arkipelet finnes seks av verdens 30 største øyer. Baffinøya er den største, på størrelse med Spania. Mellom øyene ligger store sund, områder som andre steder i verden ville bli karakterisert som hav. Sundene utgjør ulike ruter av den historiske Nordvestpassasjen.
Øygruppen dekker et enormt område. De sørligste øyene, innerst i Hudsonbukta ligger på høyde med London. Det nordligste punktet er ca. 750 kilometer fra Nordpolen. Avstanden øst-vest er om lag 2 750 kilometer.
De store østlige øyene i arkipelet er fjellrike, med topper på over 2 000 moh. De høyereliggende områdene på disse øyene er normalt dekket av is, denne utgjør 75 % av all is og breis i Canada, og 1/3 av landisen i verden, sett bort fra Grønland og Antarktika. De østlige øyene inkluderer også den nordlige delen av det kanadiske skjold, som i noen områder består av flattliggende stein fra paleozoikum (251-542 millioner år gammel).
De sentrale og vestlige øyene er generelt flate, mindre enn 200 moh., og består av sedimentær stein fra kambrium til jordens nytid.
Den geologiske variasjonen har lagd et mangfold av ulike typer landskap: taggete fjellrekker, dype fjorder mellom høye fjell, høylands- og lavlandssletter. Området er rikt på mineraler, bl.a. gull og diamanter, mens olje og gass har blitt funnet i områder med sedimentær stein. Det er også funnet kull i noen områder.
Formasjoner av dolomitt på Belcher-øyene i Hudsonbukta.
En fjord nord på Baffinøya.
Barbeau Peak på Ellesmereøya.
Moskusfe på Kitlineq (Victoria Island).
Iqaluit, den største bosetningen i øygruppen.
Flora og fauna
Antallet plantearter minker betraktelig nord for fastlandet i Canada. Skoger og trær finnes ikke på øyene. I stedet dominerer vegetasjon som er typisk for tundra: dvergbusker, gress, mose og lav. Det finnes om lag 270 arter av karplanter, 325 arter av mose, 100 arter av levermose og 550-600 arter av lav.
Antallet dyrearter minker også nord for fastlandet. Rundt 20 arter av pattedyr lever på øyene, i små antall. Øyene er habitat for peary karibuen, den minste av karibu-artene. Andre pattedyr på øyene er moskusfe, fjellrev, arktisk ulv, lemen og polarhare. Mer enn 60 fuglearter tilbringer sommeren i arkipelet, 6 av disse overvintrer. Havområdene rommer arter som isbjørn, hvalross og ulike hval- og selarter, blant annet narhval og hvithval.
På de nordligste øyene er det mørketid 3-4 måneder om vinteren, og midnattssol 3-4 måneder om sommeren. Gjennomsnittlig årstemperatur ligger på rundt –20°C i nord og –6°C sør på Baffinøya. Sommertemperaturen stiger over frysepunktet bare i et par måneder. Nedbørsmengdene er små, fra 400 mm årlig sør på Baffinøya, til 100 mm sentralt på Ellesmereøya. Dronning Elizabeth-øyene regnes som polar ørken, med mindre enn 150 mm årlig nedbør. Hele området er dekket av permafrost, opptil 550 meter dyp. Et meter-tynt lag tiner om sommeren.
Historie
Det kanadiske polararkipelet har vært bebodd av inuitter og deres forgjengere i ca. 4 000 år. De bor der fremdeles, spredt langs kysten av øyene. Det har vært kontakt mellom de grønlandske og de kanadiske inuittene. De hadde også kontakt med norrøne folk som bebodde Grønland i middelalderen. Den europeiske utforskningen av området begynte for alvor sent på 1500-tallet. Martin Frobisher, John Davis, William Baffin og Robert Bylot dro på ulike ekspedisjoner for å lete etter Nordvestpassasjen. Mange geografiske trekk i området er oppkalt etter dem.
En rekke forsøk på å finne Nordvestpassasjen ble igangsatt helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, da Roald Amundsen lyktes med sitt forsøk.
Canada begynte å fokusere mer på området i 1940-50-årene, og etablerte værstasjoner og baser for militær overvåkning. Øyene ble også systematisk kartlagt. Det meste av den ikke-inuittiske befolkningen består av offentlige tjenestefolk og militære.
I 1999 ble mesteparten av øygruppen del av det nye territoriet Nunavut («vårt land»), som ga inuittene større grad av selvstyre.
