Utsnitt fra Njåls saga i Möðruvallabók (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.«Fager er lien, og aldri så jeg den fagrere.» Gunnar fra Lidarende avbryter planen om å reise utenlands mens han er fredløs, og det blir hans død. Ill.: Andreas Bloch, 1898.
Njåls saga (norrønt: Brennu-Njáls saga, eller Njála) er en islendingesaga som er skrevet ca. 1280[1]. Historien foregår i Rangárvellir sør på Island ca. år 950-1015 og handler om vennskapet mellom Njål på Bergþórshvoll og Gunnar fra Lidarende, som stadig settes på prøve av slektninger som vil ha oppreisning for hverandres angivelige krenkelser. Sagaen er beskrevet som «den største og mest berømte av islendingesagaene».[1]
Handlingen kan deles i to hoveddeler:[1] I den første delen er Gunnar hovedpersonen. Han dømmes fredløs for tre år, men hans hjemmekjærhet gjør at han ikke reiser utenlands likevel. Fiendene oppsøker og dreper ham. I den andre halvdelen er Njål, eldstesønnen Skarphedin og svigersønnen Kåre blant hovedpersonene i en serie begivenheter som ender med at alle omkommer, bortsett fra Kåre Sølmundsson (som jager og dreper alle Njåls drapsmenn) og lederen for Njåls motstandere, Flose. De forsones til slutt. Andre deler sagaen inn i tre deler:[2] Gunnars historie, Njåls død og Kåres hevnferd.
Bakgrunn
Njåls saga ble skrevet på slutten av 1200-tallet av en ukjent forfatter, trolig bosatt på det sydøstlige Island.[2] Bredden i emnet og dens referanser innenfor teksten tyder på en forfatter som var belest og som hadde «en usedvanlig rik fantasi og et panoramisk verdenssyn»[3].
Njåls saga beskriver utviklingen av en serie blodfeider. Bokens handling, til dels historiske, skjer mellom år 930 og 1020, og dekker perioden da Island aksepterte kristendommen i år 1000 på Alltinget. Gunnar og Njål representerer hver sin tro; Gunnar er gammeltroende – og med det mer tilbøyelig til en hevnetikk; mens Njål er kristen – og derfor fremstilles som mer fredsæl.
Sagaen skildrer også det store slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014, skjønt ikke spesielt historisk etterrettelig, da irlenderne slo en vikinghær, men Irlands overkonge Brian Boru falt. Skildringene fra Clontarf er antagelig hentet fra den tapte Brjáns saga, som også Soga om Torstein Side-Hallsson brukte som kilde.[4]
Selv om boken i stor grad stemmer overens med etablert historisk viten, og refererer til steder som fortsatt kan gjenfinnes sør på Island, diskuterer forskere fortsatt hvor skillet går mellom faktiske hendelser og de rent litterære. Uavhengig av fiksjonskvalitetene har sagaen også verdi for sitt historiske, kulturhistoriske og særlig juridiske materiale. Bokens viktigste hendelse, brenningen av Njåls gård, støttes av arkeologiske spor etter en brent bygning, på et sted som passer til sagaens beskrivelser av gårdens beliggenhet. Den anonyme forfatteren har etter alt å dømme basert sin fortelling på god kjennskap til eldre islandsk litteratur, både kvad, ættetavler, lovbøker og sagaer.[4] Intensjonen har etter alt å dømme ikke vært å skrive en dokumentar, men å skape en fortelling i et kjent univers.[3] Mange har ment at sagaen er satt sammen av flere ulike, i utgangspunktet selvstendige sagaer, som den eldre Njåls saga og den noe yngre Gunnars saga.[5][6] Begge er gått tapt. Dagens Njåls saga er derfor komponert med biter som ikke alltid går like godt sammen i moderne litterær tankegang, slik som avsnittene om Gunnars ferder i viking og illgjerningsmannen Hrapp.[5] Samtidig peker flere litteraturhistorikere, som Albert Ulrik Bååth og Jónas Kristjánsson på at forfatteren ikke bare har kjent til eldre tekster, men også har lykkes i å skape et betydelig, gjennomarbeidet og helhetlig verk.[4] En sammenligning mellom Njåls saga og Laksdøla saga, som antagelig var en av de viktigste inspirasjonskildene for Njálas forfatter, kan både vise hva som er lånt, og hvordan Njálas anonyme forfatter har bearbeidet sine lån[4].
Kåre Sølmundsson kommer til unnsetning for sine svogere Grim og Helge. Ill.: Andreas Bloch, 1898.
Handling
Selv om sagaen på én måte har et budskap om fred og forsoning, finnes det en betydelig fascinasjon for de sterke, uregjerlige krigerne: Gunnar, Skarphedin og Kåre. «Skarphedin er blant de mest fargerike mannlige figurer i sagaene»[7] «Forfatteren, en geistlig, er varm for idealene, for helgenen [...] Men det er helten som faar det fasteste omriss, for det er han som lever sterkest og forundrer mest; hans troskap og ædelmod, hans kraft og dødsforagt, er Njála-kunstnerens glæde først og sist.»[6]
Første kapittel dekker perioden fra trolovelsen mellom Hrut Herjolfsson og Unn til det vanskelige etterspillet av deres skilsmisse: Hrut kommer til Norge hvor han vinner heder ved det norske hoffet og i kamp, men omfavnes av den aldrende dronningmoren. På grunn av hennes forbannelse eller fortrollelse er han ikke i stand til å fullbyrde ekteskapet. Etter at Unn skiller seg fra ham beholder han medgiften ved å utfordre sin svigerfar til tvekamp. Selv om dette er innenfor islandsk lov, utfordrer det rettferdighetssansen. Leseren blir introdusert til to hendelser som vil skje, – en mann som er klok i alle andre henseender enn sine egne, og en årsak som over tid vil trykke og presse seg mot overflaten som en geysir.
Det første kapitelet gir innsikt i Hruts sinn når han kommenterer sin vakre niese: «Jeg vet ikke hvordan tyvs øyne er kommet inn i familien». Sagaen fortsetter deretter med fokuset på hans niese Hallgjerd og hennes to ekteskap. Begge hennes ektemenn dør brutalt for øks etter Hallgjerds vilje, via hennes brutale fosterfar. Mens Hallgjerd har provosert fram det første mordet, gjorde hun det ikke ved det andre, men som en følge av en uenighet mellom ektefellene. Det er Hrut som til tross for slektsbåndene hevner den døde ved å drepe Tjostolf.
Deretter blir Gunnar Håmundsson fra Lidarende og Njål Torgeirsson introdusert. Gunnar er en mann med enestående fysiske egenskaper, og det Njål mangler i tilsvarende mandighet, tar han igjen i klokskap. Disse motsatte menn er gode venner. Når Gunnar mener seg pliktig til å kreve Unns medgift fra Hrut, gir Njål råd om hvordan han skal gå fram. Gunnar begynner den juridiske prosessen i Hruts eget hus, men han følger Hruts tvilsomme eksempel mens saken går for retten, og Hrut, som selv vinner med trussel om vold, taper selv for det samme. Til tross for ydmykelsen bryter han ikke med Gunnar.
Det skjer først da Gunnar kommer tilbake fra det nordiske fastlandet og møter Hallgjerd på Alltinget. Han blir forelsket i henne, og til tross for Hruts advarsel om Hallgjerds sanne karakter, blir Gunnar trolovet med henne.
Heller ikke vennen Njål er begeistret for forbindelsen, noe som viser seg å være forutseende da Hallgjerd og Njåls hustru Bergtora støter sammen. Hallgjerd sjarmerer et antall tvilsomme personer til å drepe medlemmer av Njåls husholdning, men den opprørte Bergtora tar en blodig hevn. Etter drapene gjør ektemennene opp med bøter for drapene i forhold til ofrenes status. Det femte offeret er Tord Løysingsson, fosterfar til Njåls sønner. Tråin Sigfusson, Gunnars onkel og Hallgjerds svigersønn, deltar i drapene. Da feiden ender, og forlik er inngått, er Tråins tilstedeværelse fortsatt en uoppgjort sak, som vil eksplodere senere.
Hallgjerd benytter så en av sine tvilsomme følgesvenner til å bryte seg inn i hjemmet til en mann som heter Otkjell. Gunnar søker øyeblikkelig økonomisk forlik for skaden, men denne gangen blir det ikke akseptert. En rettssak åpnes mot ham som han med Njåls hjelp vinner, men i samtale med sin hustru om innbruddet, gir han henne en ørefik. Hallgjerd sier at det slaget skal han få tilbake.
Senere rir Otkjell over Gunnar mens han er ute på åkeren og skader ham lett, men sprer i ettertid ryktet om at Gunnar gråt for såret. Gunnar kan ikke leve med slik skam, og sammen med sin bror Kolskjegg dreper han Otkjell og hans venner. Under påtrykk fra Njål blir et nytt forlik arrangert, og Gunnars aktelse vokser, men Njål advarer ham om at dette kan bli begynnelsen til nye drap, spesielt om Gunnar dreper to mann fra samme ætt.
I hendelsene etter aksepterer Gunnar en utfordring til hestekamp fra en mann ved navn Starkad. Underveis jukser Starkad. Njål forsøker å mekle, men Torgeir Starkadsson nekter. Underveis på en reise blir Gunnar og hans to brødre overfalt av Starkad og hans allierte. Når kampen er over, er de fjorten angriperne døde, men også Gunnars bror Hjort.
På siden av disse hendelsene er Unns sønn, Mård Valdgardsson, som på grunn av sjalusi hater Gunnar. Når strid kunne blitt bilagt, skaper han konflikt. Da han lærer at Njål har forutsett Gunnars død om han dreper to av samme ætt, er Mård den som får i gang et nytt angrep på Gunnar av folk som er misfornøyd med forliket. Igjen slåss Gunnar med hell, men ulykkeligvis dreper han en mann fra samme ætt. I forliket blir Gunnar og hans bror Kolskjegg idømt landsforvisning fra Island i tre år, eller fredløshet.
Gunnar forbereder seg til å dra, men på vei vekk snubler hesten, han snur seg og ser hvor grønn lien er, et syn som er han kjærere enn noe annet, og velger å bli hjemme. Han fortsetter som om ingenting er skjedd, enda han nå er fredløs, og motstanderne samler seg, Mård blant dem, for hevn. Gunnar forsvarer seg dyktig med buen, inntil buestrengen ryker. Han ber Hallgjerd om hårstrå fra hodet hennes så han kan tvinne seg en ny buestreng; men da minner hun ham på den ørefiken han ga henne. «Hver har sitt å bli husket for», slår Gunnar fast i vissheten om at det blir hans død.
Njåls sønn Skarphedin støtter siden Hogne Gunnarsson på noen hevntokter, men til sist blir det igjen forlik etter Gunnars død.
To seilaser fra Norge bringer endringer. Tråin Sigfusson kommer med den voldelige drapsmannen Rapp, mens Njåls sønner kommer sammen med den edle Kåre som blir gift med deres søster. I tillegg kommer sønnene også tilbake med klagemål på hvordan den svenske kongen har behandlet dem, og noe uforståelig anklager de Thrain for dette. Mens Njål sier at de er tåpelige som hevder dette, råder ham dem likevel til å framstille det som et spørsmål om ære. Tråin avviser forlik, og hans tilhengere, inkludert Hallgjerd, fornærmer brødrene.
Den mest dramatiske hendelsen følger da Njåls sønner med Skarphedin i spissen, inkludert Kåre, planlegger å overfalle Tråin og hans støttespillere. For å krysse elven må de over en isbro. Skarphedin går foran sin brødre, hopper over elven og sklir nedover isen mot Tråin. I forbifarten hugger han hodet av Tråin i én og samme bevegelse. Deretter blir fire drept, inkludert Rapp.
Tråins bror Kjetil er gift med Skarphedins søster, og Njål får igjen til et forlik. I ønsket om å fjerne all årsak til strid, tar Njål til seg Tråins sønn Hoskuld som sin fostersønn. Denne vokser opp hos Njål, som blir svært glad i ham og favoriserer ham. Når han er fullvoksen, gir Njål ham status som høvding og skaffer ham en hendig kone, Hildegunn.
Her forteller sagaen om hvordan Island beslutter frivillig å akseptere kristendommen som offisiell religion i år 1000.
Mår Valgardsson oppdager at mens Hoskuld er blitt en suksessfull høvding, har hans egen status minsket. Han forsøker deretter på sitt vanlige vis å vende sønnene til Njål mot Hoskuld. Sagaens tragedie er at de lar seg påvirke av hans hentydninger, at de drar ut sammen med Mård og Kåre og dreper Hoskuld mens han sår i åkeren. Som en figur sier: «Hoskuld ble drept for mindre enn ingen grunn; alle menn sørger ved hans død, men ingen mer enn Njål, hans fosterfar».
Flose, onkelen til Hoskulds hustru, starter en prosess mot drapsmennene og søker støtte hos mektige høvdinger. Han er under press fra Hildegunn til å akseptere ingenting mindre enn blodhevn. Njåls sønner må be om hjelp på Alltinget, men Skarphedin klarer å krenke dem han søker hjelp og støtte fra. Det blir like fullt valgt voldgiftsmenn, inkludert Snorre som foreslår en bøte tre ganger større enn vanlig for Hoskulds død. Den er så høy at den må betales av voldgiftsmennene og andre på Alltinget som trår støttende til. Verdisakene samles, og Njål legger selv en gave i form av en kostbar kappe med slep. Plagget kan bæres av begge kjønn, men Flose tolker den som en kvinnedrakt og blir fornærmet.
Alle forbereder seg på å forlate Alltinget. Rundt hundre mann drar til Njåls hjem, Bergtorskvoll, som kun er beskyttet av rundt tredve mann, så det blir vanskelig å forsvare seg. Floses menn antenner huset ved å slippe brennende gress opp på torvtaket som tar fyr. Flose slipper ut kvinner, tjenere og guttebarn, men Njål og Bergtora velger å bli i huset; likeså den vesle dattersønnen Tord: «Det hev du lova meg, mormor, at me aldri skulde skiljast, med eg vilde vera hjå deg.»[8] Flere menn kommer seg ut ved å dra på seg kvinneklær og skaut; Helge blir drept i et forsøk på å slippe unna. Skarphedin blir stående i klem mellom nedstyrtet, brennende tømmer og omkommer uten klage. Til slutt dør ti mennesker, unntatt Kåre som slipper unna i skjul av røyken. Flose forstår at noen vil kunne hevne mordbrannen.
Ved Alltinget møtes to grupper. Det blir satt i gang juridiske forhandlinger mot mordbrennerne. Torhall, Njåls fostersønn, er blitt lært opp i loven av Njål, men hindres av sine egne fysiske begrensninger. forhandlingene holder på å bryte sammen, griper han sitt spyd og begynner å slåss. Floses menn drives tilbake inntil Snorre får skilt de stridende partene. Men flere var drept, inkludert Ljot, Floses svoger.
Ljots far, Hall fra Sida, ber om en fredsavtale, kanskje ut fra kristen tankegang, også fordi han ikke krever at det bøtes for drapet på sønnen. Mange blir rørt av dette, og godtar en avtale som bidrar til bot for Ljot. De som deltok i mordbrannen, dømmes til livsvarig eksil, bortsett fra Flose, som slipper med tre år.
Før Sigfussønnene rekker hjem, angripes de av Kåre, og avslutningen av sagaen oppholder seg stort sett ved den siste hevnen. Kåre får hjelp av Torgeir og en skrythals ved navn Bjørn. Kåre forfølger mordbrennerne til Orknøyene og til Wales. Det mest dramatiske øyeblikket er da Kåre bryter seg inn i Orknøyjarlens hall og dreper Gunnar Lambeson som hevdet at Skarphedin gråt da han omkom i brannen.
Etter en pilegrimsreise til Roma kommer Flose tilbake til Island. Kåre kommer også tilbake, og skipet hans går på grunn utenfor Floses hjem. For å teste Floses edelhet, går han til ham for hjelp, og de inngår en endelig fredsavtale. Kåre gifter seg med Hoskulds enke, Hildegunn, som også er Floses søskenbarn. Slik forsones fiendene.
Teksthistorie
Sagaen er best bevart i håndskriftetAM 468, som dateres til ca. 1300.[9] Andre håndskrifter viser liten variasjon i teksten.[5] Sagaen er oversatt til norsk flere ganger:[10] Til bokmål ved Karl L. Sommerfelt 1871, Fredrik Paasche 1922 og Hallvard Lie 1941. Til nynorsk ved Olav Aasmundstad 1896, Aslak Liestøl 1961 og Jan Ragnar Hagland 1996. En gjenfortelling ved Zinken Hopp ble utgitt 1983: Sagaen om Gunnar og Njål.
Njåls saga ble i 2002 valgt inn i Verdensbiblioteket; en norskinitiert kåring av de 100 viktigste litterære verker gjennom verdenshistorien.
^abFredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Kapitlet «Sene ættesagaer» s 407-414
Ármann Jakobsson (2009): «The impetuousness of Þráinn Sigfússon : leadership, virtue and villainy in Njáls saga» i: Arkiv för nordisk filologi nr 124; ISSN 0066-7668
Høyersten, Jon Geir (2000): Personlighet og avvik : en studie i islendingesagaens menneskebilde, med særlig vekt på Njála. Tano Aschehoug, ISBN 82-518-3946-7. Opprinnelig levert som forfatterens avhandling (dr. philos.) - Universitetet i Bergen, 1999. Anmeldt av Jarl Jørstad i Tidsskrift for Den norske legeforening
Njåls saga. Gjenfortalt av Brynhildur Thórarinsdóttir ; illustrert av Margrét E. Laxness. Damm forlag, 2005. ISBN 82-04-10788-9. Barnebok
