Niue ligger 2 400 km nordøst for Auckland og 3 900 km nordøst for Sydney i et triangel mellom Tonga, Samoa og Cookøyene. Landet dekker en flate på 259 km².[2] Øya omtales også som «Polynesias klippe».
Geografi
Kart over Niue
Niue er ei øy med tropisk klima. Øya befinner seg i det sørlige Stillehavet, øst for Tonga. Den er verdens største korallatoll over vann. Terrenget består av bratte kalksteinsklipper langs kysten, med ett sentralt platå. Det meste av regnet som faller her kommer mellom november og april.
Befolkning
Folkemengden lå fra 1900 og til midten av 1930-tallet på mellom 3 800 og 4 000. Folketallet økte så inntil det i 1966 nådde 5 194, det høyeste innbyggertallet som er registrert på øya.[3] Deretter har folketallet sunket som følge av utvandring. Mellom 1971 og 1974 gikk folketallet ned med 1 000 personer.[4]
Siden 2006 har utvandringen ligget på i gjennomsnitt 43 personer hvert år. Det er i hovedsak yngre som utvandrer og Niue har derfor en befolkning med høy gjennomsnittsalder, 32,8 år i 2011.[3] Forventet levealder ved fødselen er 75,2 år for kvinner og 72,5 år for menn. Folketellingen i 2011 viste en folkemengde på 1 611.[5]
Landsbyer
Gate i Alofi
I alt 39,7 % av befolkningen bor i to landsbyer som utgjør hovedstaden Alofi. Alofi sør hadde 424 innbyggere, mens Alofi nord hadde 215. Andre større landsbyer er Tamakautoga med 157 innbyggere, Avatele med 139, Hakupu med 129, Tuapa med 97 og Mutalau med 94 innbyggere i 2011.[6]
Etnisitet
Ved folketellingen i 2011 hadde 66,5 % av folket niuisk bakgrunn, mens 13,4 hadde delvis niuisk bakgrunn. Av de 20,1 % med annen bakgrunn utgjorde personer fra andre stillehavsland, i hovedsak personer fra Tonga, Fiji, Tuvalu og Samoa, 8 % av folketallet. De resterende 12 % hadde europeisk eller asiatisk bakgrunn.[7]
Syklonen Heta ødela Niue og hovedstaden Alofi i 2004
Europeerne begynte først å involvere seg i Niue i 1774 da Kaptein James Cook så (de ble nektet landgang) det han kalte Savage Island.
Den neste store ankomsten var London Missionary Society i 1846. Niue var en kort stund et britisk protektorat, inntil britenes interesser ble overført til New Zealand i 1901 da disse annekterte øya. Uavhengighet i form av indre selvstyre ble gitt av New Zealands parlament i 1974 i form av Niues grunnlov.
I januar 2004 ble øya truffet av syklonen Heta, som drepte to mennesker og gjorde omfattende skade på hele øya. Skadene beløp seg til 37,7 millioner nyzealandske dollar, tilsvarende tre ganger landets bruttonasjonalprodukt.[9] Hovedstaden Alofi ble særlig hardt rammet. Offentlige kontorer, forretningsbygninger og bolighus ble ødelagt, sammen med infrastruktur. 200 innbyggere ble fordrevet fra sine hjem.[10]
Innbyggerne har nyzealandsk statsborgerskap og kan fritt bosette seg i New Zealand.[11]
Det politiske systemet defineres av grunnloven fra 1974. Grunnloven legger opp til en tredeling av statsmakten i utøvende, lovgivende og dømmende makt.[12]
Regjeringen består av en førsteminister og tre statsråder. Førsteministeren og regjeringsmedlemmene må være valgt til Niues forsamling. Førsteministeren velges av et flertall i forsamlingen. Regjeringsmedlemmene utnevnes av forsamlingspresidenten, etter forslag fra førsteministeren. Forsamlingen kan kaste førsteministeren ved mistillitsvotum. Fire forsamlingsmedlemmer kan kreve at det holdes mistillitsvotum. Regjeringen er kollektivt ansvarlig overfor forsamlingen.[13]
Regjeringssekretæren har møte- og talerett i regjeringsmøtene, men har ikke stemmerett.[14]
Niues forsamling
Niues forsamling (niuisk: Niue Fono Ekepule) er landets folkevalgte, lovgivende forsamling. Den består av en forsamlingspresident og 20 medlemmer. 14 medlemmer velges fra valgkretser som utgjøres av landsbyene. Fordi landsbyene varierer i innbyggertall og noen av dem er små, velges de resterende seks forsamlingsmedlemmene en felles valgkrets for hele øya.[15]
Forsamlingspresidenten velges separat og alle som er valgbare til forsamlingen kan stille til valgt til denne posten. Forsamlingspresidenten har ikke stemmerett i forsamlingen, men må sanksjonere lovvedtak for at lover skal bli gyldige.[16]
Bortsett fra Niue People's Action Party, dannet i 1990 og omdøpt til Niue Action Party i 1993, har Niue ikke politiske partier. Partiet var ledet av Sani Lakatani, førsteminister fra 1999 til 2002. Etter at Lakatani gikk av fra statsministerposten forsvant partiet.[17] Kandidater stiller til forsamlingsvalg som uavhengige. Det er helst eldre landsbyledere som velges til forsamlingsmedlemmer.[18]
Domstolene
Domstolsvesenet består av Court of Appeal, som er høyeste instans, og High Court.[19]
High Court med avdelinger for sivile saker, straffesaker og eiendomssaker. Justitiarius og øvrige dommere utnevnes av generalguvernøren etter forslag fra regjeringen. Dommerne hentes fra New Zealand.[20]
Niue Public Service Commission holdt opprinnelig til i Wellington i New Zealand, men har flyttet til Alofi og medlemmene utnevnes av Niues regjering.[21]
Forsvars- og utenrikspolitikk
New Zealand har ansvar for militært forsvar av landet. Dette ansvaret blir kun iverksatt etter forespørsel fra Niues regjering.[11] New Zealand er ellers uten kontroll over Niue. Niue har ingen stående militær styrke.
Niue har gradvis tatt større hånd om utenrikspolitikken. Landet har diplomatiske forbindelser med flere andre stater.
Niue sender en høykommissær til New Zealand,[23] som for sin del er representert i Niue med en høykommisjon i Alofi.[24] I 2007 inngikk Niue diplomatiske forbindelser med Kina.[25] Diplomatiske forbindelser med India[26] og Singapore[27] ble etablert i 2012. Det er også diplomatiske forbindelser med Cookøyene.[28]
Forholdet til Norge
Niue og Norge undertegnet i september 2013 en avtale om utveksling av opplysninger i skattesaker.[29]
Økonomi og næringsliv
Skatteparadis 1994–2006
I 1994 ble det vedtatt lovgiving som skulle gjøre det mulig for Niue å etablere seg som internasjonalt offshore finanssenter. Det ble etablert ved hjelp av en utenlandsk partner, det panamanske advokatfirmaet Mossack Fonseca, som fikk 20 års monopol på registrering av internasjonale selskaper. Niue kopierte Cookøyenes lovgivning på feltet.[30] Avgiften for å registrere et utenlandsfirma var 150 dollar. Registreringsdokumentene kunne også utferdiges med kinesiske tegn, eller ved bruk av arabisk eller kyrillisk alfabet.[31] Et annet selskap fikk i 1997 rettighetene til registrering av banker. Fem banklisenser ble utstedt.[32]
Utviklingen førte til kritikk fra utlandet. Niue ble i 1998 kritisert ved en høring i Representantenes hus i USA, spesielt muligheten for å etablere banker. Det var bekymring for at disse kunne benyttes til hvitvasking av penger fra russiske og kinesiske kriminelle. USAs utenriksdepartement kritiserte i 1999 Niue for å gjøre lite for å bekjempe hvitvasking.[33] I 2001 kom det anklager i USAs senat om hvitvasking av narkotikapenger og svindel og samme år sluttet de amerikanske bankene JPMorgan Chase og Bank of New York å gjøre forretninger med Niue.[34] Kritikken ble fulgt opp internasjonalt i 2000. Financial Stability Forum (FSF) vurderte Niue som å tilhøre gruppen av offshore finanssentre med så dårlig kvalitet at det kunne true det internasjonale finanssystemet. Niue havnet på svartelistene til Financial Action Task Force (FATF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).[35]
På grunn av det internasjonale presset, og etter regjeringsskifte,[36] ble ordningene avviklet. Virksomheten hadde da også vist seg å gi lavere inntekter til staten enn forventet.[37] I 2002 ble det slutt på registrering av banker.[38] Dermed ble landet strøket fra FATFs svarteliste. I 2002 forpliktet Niue seg også til internasjonale standarder for åpenhet og utveksling av informasjon i skattesaker.[39] I august 2004 bestemte regjeringen seg for å avvikle hele sektoren i 2006. Rundt 10 000 internasjonale selskaper ble dermed oppløst.[40] Niue har inngått avtaler med flere land om deling av opplysninger i skattesaker.[41]
En OECD-rapport fra mars 2016 vurderte det slik at landet ikke hadde noe internasjonalt offshore finanssenter og at det heller ikke hadde kapasitet til å etablere noe slikt.[42]
Utdanning
Fra et klasserom på Niue
Skolevesenet ble mellom 1950- og 1970-tallet utbygd med grunnskoler i landsbyene. På grunn av synkende elevtall og antall lærere, ble de åtte grunnskolene i 1989 slått sammen og samlet i en felles grunnskole. Undervisningen skjer på niuisk og engelsk. Grunnskolen følger nyzealandske læreplaner.[43]
Øya har én offentlig videregående skole. Også den følger nyzealandske læreplaner, slik at elevene kan kvalifisere seg for videre studier i New Zealand. I 2010 hadde den videregående skolen et elevtall på 175.[44]
University of the South Pacific har et senter på Niue og legger til rette for fjernundervisning. Det private St. Clements University ble etablert i 2005.[44] En del studerer videre i New Zealand, Fiji og andre land i regionen. Regjeringen gir stipend for studier i utlandet.
^Current and future climate of Niue, Niue Department of Meteorology and Climate Change, Australian Bureau of Meteorology, Commonwealth Scientific and Industrial Research Organisation (CSIRO), 2011.
^Takelesi, Hima: «Niue», i Stephen Levine (red.): Pacific Ways. Government and Politics in the Pacific Islands, Wellington: Victoria University Press, 2009, s. 151.
OECD: Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes Peer Reviews: Niue 2016: Phase 2: Implementation of the Standard in Practice, OECD Publishing, 2016
Sharman, J.C: «South Pacific tax havens: From leaders in the race to the bottom to laggards in the race to the top?», Accounting Forum, bind 29, nr. 3, 2005, s. 311-323. doi:10.1016/j.accfor.2005.03.006
Takelesi, Hima: «Niue», i Stephen Levine (red.): Pacific Ways. Government and Politics in the Pacific Islands, Wellington: Victoria University Press, 2009, s. 151–160
van Fossen, Anthony B.: «Money Laundering, Global Financial Instability, and Tax Havens in the Pacific Islands», The Contemporary Pacific, bind 15, nr. 2, 2003, s. 237-275
.svg)
.svg)