Bilateralt stammer fra ordningen med at herskere sender representanter, diplomater, til hverandre. Her ses den franske ambassadør Charles Gravier, greve av Vergennes, i osmansk drakt. Han ble sendemann til Det osmanske rike i 1755. Maleria av Antoine de Favray fra 1766, nå i Pera-museet i IstanbulMultilateralt diplomatisk arbeid skjer i internasjonale organisasjoner som FN, som har hovedkontor i New York
Foto: Steve Cadman
Ger van Elk, Symmetry of Diplomacy, 1975, Groninger Museum.
Diplomati er det system som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater.
Diplomatiet kan defineres som de teknikker en stat benytter for å ivareta sine interesser utenfor sine egne grenser, og omfatter derfor både bilateral kontakt mellom to stater, og multilateralt arbeid i internasjonale organisasjoner som FN eller OAS. Retorisk betraktet kan diplomati defineres som utførelsen av en utenrikspolitikk, krig unntatt.
Historie: Fra bilateralt til multilateralt diplomati
Diplomatiet har røtter i oldtiden, da herskere begynte å sende representanter, såkalte diplomater, til hverandre. På 1400-tallet innførte de italienske bystatene en fast representasjon.
Ordene diplomati og diplomat er avledet av ordet diplom, som i denne sammenhengen betyr et rettslig dokument, tilsvarende dagens bruk av ordet traktat.
Før andre verdenskrig var det i regelen bare stormaktene som utvekslet ambassadører og som dermed hadde etablert ambassader hos hverandre. Stormaktenes representanter i andre stater og andre staters representanter hadde lavere rang og ble kalt minister. Representasjonene ble kalt legasjoner. Fra 1930-tallet begynte land i Sør-Amerika å utveksle ambassadører seg imellom, en praksis som spredte seg.[1] I dag kalles i hovedregelen alle lands øverste utsending til et annet land ambassadør, med unntak av landene i Samveldet av nasjoner, som utveksler høykommissærer.
Tradisjonelt var diplomati et tosidig forhold mellom stater og dermed begrenset til samarbeid mellom en stat og en annen. Dette kalles bilateralt diplomati. Unntaket fra det bilaterale diplomatiet var enkeltstående internasjonale kongresser, der flere stater møttes for å drøfte og avgjøre spørsmål av felles interesse for alle, slik som ved omfattende fredsslutninger som den som endte med freden i Westfalen i 1648 eller Wienerkongressen 1814–1815. Denne type flersidig diplomati kalles multilateralt diplomati. Etter første verdenskrig og med etableringen av Folkeforbundet kom det multilaterale diplomati inn i fastere og mer permanente former. Diplomati ble i hovedsak multilateralt ved etableringen av De forente nasjoner og tilknyttede mellomstatlige organisasjoner som Verdensbanken i 1945.[2]
Til store, internasjonale konferanser møter deltagerstatene med sendelag, delegasjoner. Etter hvert som det multilaterale diplomati gjennom mellomstatlige organisasjoner har blitt viktigere, har statene også opprettet fast diplomatisk representasjon ved disse organisasjonenes hovedkvarter. Også disse stasjonene kalles delegasjoner, en betegnelse som også benyttes for diplomatiske stasjoner opprettet av Den europeiske union.
Norge
I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon – den såkalte konsulatsaken – en av de utløsende faktorer da Stortinget i 1905 vedtok å oppløse unionen med Sverige. I internasjonal sammenheng var Wienerkongressen av stor betydning for utviklingen av diplomatisk praksis.
Utenriksdepartementet har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles ambassader, og ledes av en ambassadør. Den norske diplomatiske rangorden er som følger: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær (av første,annen eller tredje grad), attaché. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en fast delegasjon, og ledes på samme måte av en ambassadør. «Utenriksstasjon» er en samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Samlebetegnelsen kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også legasjoner) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn.[3]
Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, utdannes aspiranter internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse.
Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN.
Annet
I overført betydning betyr diplomati / diplomatisk evnen til å løse en sak uten opptrapping av konflikt, og med størst mulig grad av forståelse og gjensidig respekt mellom partene.
