Minister er i diplomatiet en stasjonssjef ved en legasjon, i hvilket tilfelle stasjonssjefen har tittelen overordentlig sendemann og befullmektiget minister (fransk: envoyé extraordinaire et ministre plénipotentiaire).[1] En utsendt minister akkrediteres hos statsoverhodet i landet der vedkommende tjenestegjør. Ettersom de fleste land har gått over til å utveksle ambassadører, er ministertittelen for det meste gått ut av bruk.
I norsk utenrikstjeneste ble legasjonene oppgradert til ambassader og ministrene til ambassadører fra 1942 av.[4] Tittelen minister er dermed gått ut av bruk i norsk utenrikstjeneste.
Nansen fikk posten i London 1906–1908) og ble utnevnt til Norges første minister der. Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) ble minister i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om agrément for Ove Gude ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da Georg Francis Hagerup (1853–1921).
Referanser
^G. R. Berridge og Alan James: A dictionary of diplomacy, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 174.
^Jeremy Black: A History of Diplomacy, London: Reaktion Books, 2010, s. 153.