Mischling

Mischling (tysk: «blanding», flertall Mischlinge) var en rasistisk betegnelse i nasjonalsosialistisk raseteori og raselovgivning i årene 1935–1945 om mennesker av delvis jødisk avstamming.

Begrepet har vært gjenstand for mye forskning av historikere etter den annen verdenskrig. På tysk har ordet en videre betydning som nøytralt synonym for «hybrid» eller «bastard». Ordet har samme opprinnelse som det spanske mestizo og det franske métis og kommer av ordet «blanding». Ordet var også vanlig i tysk språk før det Hitler-regimet begynte å anvende det i sin raselovgivning i Nürnberglovene.

Spørsmålet om Mischlinge som ble drøftet særlig i forbindelse med Wannsee-konferansen, var fra 1941 viktig for å kunne avgjøre hvem som skulle deporteres fra Tyskland. Hitler selv vegret seg for å inkludere disse, fordi det ville skape stor motstand blant «halvjødenes» slektninger. Det var til sammen 64 000 «førstegrads» og 43 000 «andregrads» Mischlinge (tall for 1939) i Tyskland, Østerrike og «protektoratet» (Böhmen-Mähren). I Tyskland var det 20 000 i blandingsekteskap.^[1]

I NSDAPs partiprogram fra 1920 finnes det ingen definisjon på hva en jøde er. Da NSDAP tar makten i 1933, sto det overfor et problem. Partiet var ekstremt anti-semittisk og lovet sine tilhengere at etter maktovertagelsen skulle «det jødiske problem» løses. Imidlertid var det ingen enighet om hva en jøde faktisk var. Dette problemet ble presserende, men fikk en juridisk løsning i 1935. Imidlertid fant de første forsøkene på anti-jødisk lovgivning sted allerede i 1933. 7. april 1933 ble loven om «gjenopprettelse» av embetsstanden vedtatt, og medførte at ikke-ariske embetsmenn ble avskjediget. Det ble imidlertid innført unntak for jødiske krigsveteraner og deres barn. Denne loven økte behovet for en klar definisjon av hvem som er jøde.

Ved NSDAPs rikspartidag i september 1935 ble Riksborgerloven og Blodvernloven vedtatt. Hitler ga ordre om at disse lovene måtte utarbeides, og de ble skrevet på to dager. To eksperter fra innenriksdepartementet, Ministerialrat Medicus og Ministerialrat Bernhard Lösener ble tilkalt til Nürnberg. Der møtte de Staatssekretäre Hans Pfundtner og Wilhelm Stuckart, Ministerialrat Hanns Seel, Ministerialrat Karl Sommer og flere andre for å skrive lovene. 15. september ble de ferdige med arbeidet. Loven slo fast at bare personer av «tysk blod» kunne være riksborgere av Tyskland. Man trengte så en definisjon på «jøde», og Stuckart og dr. Lösener begynte på dette arbeidet. Deres løsning ble inkorporert i Riksborgerloven 14. november 1935. I sin endelige form definerte loven en «jøde» som:

• 1) en person som hadde minst 3 jødiske besteforeldre (dvs. «heljøde» eller «trekvart jøde») eller
• 2) hadde to jødiske besteforeldre («halvjøde») og
• a) tilhørte en jødisk menighet etter 15. september 1935 eller
• b) var gift med en jødisk person etter 15. september 1935 eller
• c) var født som barn av to trekvart jøder eller 2 «heljøder» etter 15. september 1935 eller
• d) var født som resultat av en utenfor-ekteskapet forbindelse med en trekvart eller «heljøde» etter 31. juli, 1936. For å bestemme besteforeldrenes status, tok man utgangspunkt i at besteforelderen var jødisk hvis hen tilhørte en jødisk menighet.

Tillegget til Riksborgerloven brukte også begrepet Mischling, definert som et individ av «blandet jødisk blod», og statusen ble bestemt slik: «en Mischling av første grad» hadde to jødiske besteforeldre, men

• a) bekjente seg ikke til jødisk religion etter 15. september 1935 og
• b) var ikke gift med en jødisk person etter 15. september 1935.
• «En Mischling av andre grad» hadde bare en jødisk besteforelder («kvartjøde»).^[2]

I praksis hadde Lösener og Stuckart delt «ikke-arierne» inn i to kategorier; jøder og Mischlinge, der Mischlinge fortsatt var ikke-ariere, men anti-semittiske forordninger rammet fra nå av først og fremst jøder. Mischlinge ble i praksis unndratt den tilintetgjørelsesprosessen jødene nå var dratt inn i.

Imidlertid var det ikke enighet i det nasjonalsosialistiske byråkratiet om dette. På Wannsee-konferansen i 1942 dukket uenigheten opp igjen, der man diskuterte Mischlinges stilling i tilintetgjørelsen som da pågikk for fullt.

En stor del av referatet fra Wannsee-konferansen dreier seg om Mischlinge. Deltagerne på konferansen diskuterte hvem som skulle underkastes destruksjonprosessen som var i gang. De kom frem til det følgende:

• 1) «Mischlinge av første grad» skulle behandles som «heljøder». Unntak fra dette var:
• a) «Mischlinge av første grad» som hadde en tysk ektefelle og som hadde barn som ble klassifisert som «Mischling av andre grad».
• b) «Mischlinge av første grad» som var blitt gitt høy autoritet av parti (NSDAP) og stat. Hvert individ måtte sjekkes.

Enhver «Mischling av første grad» som var unntatt fra destruksjonsprosessen, skulle steriliseres.

«Mischlinge av andre grad» skulle i prinsippet gis samme status som tyskere, unntatt i følgende tilfeller der de skulle anses som jøder:

• a) Hvis en «Mischling av andre grad» er resultat av at begge foreldre var Mischlinge, blir vedkommende underkastet destruksjonsprosessen.
• b) En «Mischling av andre grad» kunne klassifiseres ut fra utseende. Hvis hen så «jødisk ut», ville hen rammes av tilintetgjørelsesprogrammet.
• c) Hvis en «Mischling av andre grad» viste en oppførsel som indikerte at hen «følte seg jødisk», ville hen rammes av tilintetgjørelsesprogrammet.

Selv om en slik person var gift med en tysker, skulle det ikke gjøres unntak.

Selv om dette ble vedtatt på Wannsee-konferansen, skulle bare «heljøder» drepes – unntatt «heljøder» i blandingsekteskap. Mischlinge både av første og andre grad var dermed i praksis unntatt fra tilintetgjørelse.

Heydrich og Hans Franks utsendinger til konferansen ble i stor grad enige om at antall jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap, før flere kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke spørsmålet om hvordan Mischlinge skulle håndteres. I 1943 bestemte Himmler, blant annet på grunn av folkelig motstand mot aksjoner mot Mischlinge og jøder i blandingsekteskap, ikke skulle deporteres.^[3]

Ifølge den tyske folketellingen i 1939 var det rundt 72 000 «Mischlinge av første grad» og 39 000 «Mischlinge av annen grad».^[4] Tusenvis av «kvartjøder» og «halvjøder» tjenestegjorde i tyske styrker i andre verdenskrig, deriblant flere generaler og minst en feltmarskalk. ^[5]

• den senere rikskansler Helmut Schmidt, «Mischling av andre grad»
• Kriegsmarine-kaptein Bernhard Rogge, «Mischling av andre grad»
• Wehrmacht-soldat brukt i nasjonalsosialistisk propaganda, Werner Goldberg, «Mischling av første grad»
• Luftwaffe-feltmarskalk Erhard Milch (jødisk far og kristen mor, «Mischling av første grad», reklassifisert som arier av Adolf Hitler.
• Luftwaffe-general Helmut Wilberg, «Mischling av første grad» og reklassifisert som arier av Adolf Hitler i 1935.
• General Johannes Zukertort, «Mischling av første grad».
• Oberst Walter H. Hollaender, «Mischling av første grad».
• Kommandør Paul Ascher, «Mischling av første grad»
• Soldat tildelt jernkorset, Horst Geitner, «Mischling av første grad».

Da Hans Frank satt i alliert fangenskap i 1945, hevdet han at Hitlers farmor, Maria Anna Schicklgruber (1795-1847), hadde vært kokke hos en jødisk familie kalt Frankenberger i Graz, og at sønnen i familien hadde betalt henne barnebidrag fra tiden da Hitlers far, Alois, ble født, og til han var 14 år. Dermed skulle Adolf Hitler selv være kvartjøde. Men Frankenberger er ikke noe jødisk navn, og det finnes heller ingen spor etter noen avtale om barnebidrag mellom noen Frankenberger og en Schicklgruber. Adolf Hitlers brorsønn, William Patrick Hitler, påstod i skandalebladet Paris Soir i 1939 at jødens navn hadde vært Leopold Frankenreiter, men det navnet er heller ikke jødisk, og den jødiske menigheten i Graz har ikke registrert noen Frankenberger eller Frankenreiter; så historien om Hitlers jødiske avstamning er en ren myte.^[6][7]

• Mischehe, blandingsekteskap
• Blodsvernloven
• Holocaust

• Raul Hilberg: The Destruction of the European Jews, New Haven, Conn. : Yale University Press 2003.
• Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8. 
• Hitlers jødiske soldater (på engelsk)