Middelhavslandene rundt og i Middelhavet. (Foto: NASA)Steineik på en åker i Spania.
Middelhavslandene er et fellesnavn på landene som ligger rundt eller i Middelhavet og har lignende klima, geografi og historie. Selv om landene i dag ligger i tre verdensdeler (Asia, Afrika og Europa) var de lenge betraktet som én enhet bundet sammen av den transportveien som Middelhavet er. Den indre delen inngør i Midtøsten. Fra norsk perspektiv består det som uformelt kalles "syden" av middelhavslandene.[1]
Fellestrekk
Oliven er typisk for middelhavsklimaet (et 800 år gammelt tre på Sicilia).
Middelhavsland er en betegnelse brukt om landene som ligger rundt eller i Middelhavet og har lignende klima, geografi og historie.[2] Middelhavsklimaet er preget av varme og tørre somre på grunn av stabile høytrykk og varm tørr luft fra Afrika, og milde vintre med en del nedbør særlig vestvendte kyster og i fjellområder nær kystene. Frost og snø er svært sjelden på havnivå.[3][4] De varme og tørre somrene skyldes særlig at høytrykkssonen beveger seg nordover om våren bringer med tørt, varmt vær. Om vinteren ligger høytrykkene lenger sør og fuktig luft kommer inn fra Atlanterhavet. Den kjølige perioden om vinteren er normalt så kort at det er lite behov for godt isolerte hus. Bygningene er for en stor del av stein.[1] Middeltemperaturen i sommermånedene er over 21°C og opp til 30°C i Nord-Afrika. Middeltemperaturen i den kaldeste måneden er 5 til 10°C.[5][6] Temperaturen i middelhavet faller sjelden under 13°C. På nordsiden av Middelhavet er det fjellkjeder ved eller like innenfor kysten. Om vinteren avkjøles lufta i fjellene og renner ut mot lavlandet ved kysten; denne kalde nordavinden kalles mistral på fransk, tramontana på italiens og bora på Balkan.[1]
Oliven tåler ikke under 3°C i middeltemperature og er typisk for middelhavsklimaet. For eksempel kan oliven dyrkes rundt det meste Middelhavskysten (men ikke lenger nord); i de tørreste områdene av Nord-Afrika kan det ikke dyrkes oliven. Klimaet er generelt tørrere i sør enn i nord og tørrere i øst enn i vest. Alger får 750 millimeter nedbør årlig mens Jerusalem får 500 millimeter. Vegetasjonen er preget av vekster som tåler langvarig tørke. Steineik er typisk for de vestlige middelhavslandene.[5][6]
Selv om landene i dag ligger i tre verdendeler (Europa, Asia og Afrika), har de lenge vært bundet sammen av havet mellom seg og avgrenset av ørken i sør og øst og av fjellkjeder i nord.
Middelhavslandene har en felles historie blant annet ved at de lenge var underlagt Romerriket.[7] De Roma rundt 100 f.Kr. hadde lagt under seg landene rundt Middelhavet var Roma en verdensmakt. Romerne kalte Middelhavet mare nostrum, vårt hav, og det var en viktig ferdselsåre for handel mellom middelhavslandene.[8] Etter den arabiske erobringen av Nord-Afrika, særlig under Umajjadene, ble Middelhavet et skille mellom den kristne og den islamske verden. Senere i middelalderen dominerte havnebyene Roma, Venezia, Genova og Pisa handelen rundt Middelhavet. Senere ble det områdene dominert av det osmanske riket samt britiske og franske interesser. I moderne tid er det store økonomiske forskjeller på nordsiden og sørsiden, der nordsiden er mange ganger rikere.[9][1]
Land
Listen over middelhavsland landene oppført både fra venstre (vest) med klokken og etter verdensdel.
Landområdene rundt Middelhavet er preget av tørre, varme og lange somre og våte, milde vintre. Denne klimatypen, som ofte kalles middelhavsklima, finner man flere steder i verden.
Landene rundt Middelhavet har oppfostret flere tidligere sivilisasjoner, som det gamle Egypt, fønikerne, de gamle grekerne og Romerriket. Havet bandt dem sammen til krig og handel. Den første viktige handelsruta som gikk over Middelhavet var mellom Egypt og den minoiske sivilisasjonen på Kreta. Religionshistorisk har området hatt stor betydning. Troen på den ene Gud, monoteismen, vokste fram i det gamle israelittiske samfunnet. Dette er bakgrunnen for dagens tre monoteistiske religioner; jødedom, kristendom og islam.
Ulike sivilisasjoner dominerte og spredde seg i området. Greske bystater på nordsiden og fønikere på øst- og sørsiden utviklet seg fra ca. år 1000 f.Kr., romerriket fra ca. rundt 500 f.Kr., arabere fra 700-tallet og osmaner fra 1400-tallet. Alle disse har preget store deler av middelhavslandene og bidratt til at de har fått en felles kulturarv.
Hele denne periode var Middelhavet en viktig ferdselsåre for handel mellom Europa, Afrika og Asia. Dette endret seg noe med oppdagertiden og utviklingen av større skip som kunne seile rundt Afrika til Det fjerne østen. De gamle handelsrutene mellom Europa og Asia ble lagt ned og Middelhavet mistet mye av gjennomgangstrafikken av varer fra Østen. Med åpningen av Suez-kanalen i 1869 begynte handelstrafikken igjen å gå gjennom Middelhavet.
