Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.
Mesén betyr velgjører. Navnet kommer antakeligvis fra den romerske statsmann Maecenas som var velgjører for dikteren Vergil.
En person eller stiftelse opptrer som mesén når de bruker sine midler eller innflytelse til beste for en person, gruppe eller institusjon. Mesénens virksomhet kan utføres i hans/hennes levetid, eller som en testamentarisk gave til samfunnet. I levetid kan mesénen gi pengegaver, yte lån, utlyse stipender, bestille kunstverk, eller bygge opp samlinger. En mesén bedriver filantropi.
Navnet mesén kommer fra Gaius Maecenas (70-8 f. kr.) som var rådgiver til keiser Augustus (født Gaius Octavianus Thurinus).
Gaius Maecenas, også kjent som Cilnius Maecenas, var venn og politisk rådgiver for Augustus.
Maecenas var en velgjører for poeter og forfattere, men dog ikke uten forpliktelser. Han krevde lojalitet og hyllest av keiseren mot at forfatterne fikk gull og eiendommer tilbake. Noen av de mest kjente forfatterne han støttet var Horats, Vergil og Propertius.
Vergil skrev i 40 f.Kr. en diktsamling som het Bucolica og gjennom disse 10 diktene klarte Vergil å sikre seg økonomisk og politisk trygghet ved at Maecenas ble interessert og ga ham støtte. I hans verk Georgica kan ane en politisk undertone til støtte for Augustus. Hans siste verk, Aeneiden, ble som en hyllest til det romerske folk og deres keiser. Vergil rakk ikke å fullføre dette verket. Vergil og den litterære sirkelen han var med i introduserte Horats for Maecenas. Maecenas ble en personlig velgjører og nær venn av Horats. Propertius var også med i denne sirkelen av poeter, som var engasjert av Maecenas til å fremme Augustus sine sosiale og politiske interesser.
Kirken sin funksjon som mesén innebar at de brukte kunstnere til å fremme religiøs propaganda og utsmykke kirkene med kunst. Kirken brukte såkalt ”symbolisk krigføring” (Eliasson, Eliasson 1997:70). Et godt eksempel er Santi Quattro Coronati klosteret i Roma i 1246. Der ble et rom som Paven brukte til å ta imot viktige gjester dekorert med freskobilder. Et av bildene viser Paven sittende til hest i romersk utrustning, mens keiseren leder hesten mot Roma til fots (Eliasson, Eliasson 1997).
Det var ikke bare kirken som fungerte som mesén for å lage religiøse kunstverk. Cappella degli Scrovegni, Scrovegnikapellet, ble oppført av Enrico Scrovegni som bot for faren Reginaldo sine synder. Kapellet ble utsmykket med religiøse bilder malt av Giotto di Bondone. Giotto er et godt eksempel på hvordan kunstnerne ble finansiert i den tiden. Han tilbrakte ti år av sitt liv i Roma etter forespørsel fra Paven og etter det ble han engasjert av Kongen av Napoli. Selv om Giotto var en stor kunstner måtte han tilpasse motivene og symbolikken i sine verk etter oppdragsgivernes ønsker (Eliasson, Eliasson 1997).
Kirken har vært bak mange av de største kunstnerne i historien, som Rafael, Leonardo da Vinci og Michelangelo. Rafael (1483–1520) hadde flere prosjekter for kirken, blant annet for Pave Julius II og hans etterfølger Pave Leo X (født Medici). Rafael hadde også oppdrag utenom kirken. Bankmannen Agostino Chigi engasjerte Rafael til å lage freskodekorasjoner i en villa han bygde (4).
Leonardo da Vinci (1452–1519), en av kunsthistoriens største personligheter, jobbet fra 1482 til 1499 for Ludovico Sforza, greven av Milano. Han fikk styre sitt eget arbeidsverksted og hadde flere lærlinger under seg. I år 1515 ble han engasjert til å lage en mekanisk løve for fredssamtalene mellom den franske kongen Francis I og Pave Leo X.
Michelangelo (1475–1564) laget i 1496 en statue av Bacchus (romerske vinguden) for bankmannen Jacopo Galli. Han fikk året etter oppdrag av kardinalJean de Billheres å lage en skulptur. Pietá ble resultatet og forestiller Maria med Jesus i armene sine etter korsfestelsen. Michelangelos mest kjente arbeid er under Pave Julius II; Det Sixtinske kapell i Roma.
En viktig periode i mesénenes historie var på 1400-1500 tallet, hvor Medici-familien støttet de viktige renessanse-kunstnerne og arkitektene. De var en mektig familie basert i Firenze, fra det 13. til det 17. århundre. Medici-familien fikk makt grunnet sin bankvirksomhet, de utvidet sin politiske makt fra Firenze ut til Italia og Europa.
Familien har tre paver i sin historie. Giovanni di Bicci de' Medici ( 1360-1429) var den første Medici til å støtte en kunstner (maleren Masaccio) og han var den som startet Medici-dynastiet . Men selv om Medici-familien støttet kunstnere, så var det mest vanlig på den tiden med bestillingsverk. Kunstnerne var mer som vanlige håndverkere, de som betaler får bestemme hva slags kunst det blir. Mesénen spesifiserte, kunstneren designet og utførte arbeidet (Eliasson, Eliasson 1997). Det var vanlig med kontrakter som spesifiserte hva kunstnerne skulle gjøre, som i hvilke farger som skulle brukes, hvordan den skulle males, hvor stort osv. (Eliasson, Eliasson 1997).
Medici brukte kunst som en måte å fremheve seg selv, gjerne med bilder av de i familien eller familievåpenet. Cosimo Medici ble kritisert av talsmenn fra kirken på grunn av det de mente var overdreven pengebruk på kunst, og da spesielt kunst for å fremheve seg selv og familien. De skulle heller gi penger til de fattige. Men de ble forsvart av Abbeden av Badia vid Fiesole, som mente at rike skulle bruke penger på kunst og kultur i forhold til sin rikdom, som igjen skulle oppmuntre andre til å bekoste utsmykning av kirker. Et eksempel er veggene i Medicipalasset i Firense, som er dekorert med freskobilder av Benozzo Gozzoli. Bildene ”glorifiserer” familien Medici.
Kunsten virket som propaganda, først brukt av kirken, konger og adel. Senere ble det mer og mer vanlig at kjøpmenn brukte det for å framheve seg selv. Dette begynte gradvis på 1400-tallet da marked og økonomi ble mer gjeldende enn tidligere (Eliasson, Eliasson 1997).
Senere kommer skillet mellom den gamle og den nye mesén. Den gamle mesénen gjorde seg gjeldende før romantikken og den borgerlige revolusjonen. Den nye mesénen kommer etter den borgerlige revolusjonen og plasseres i 1800- og 1900 tallet (Gran, De Paoli 2005). Som vi har nevnt så er den gamle mesén mer kravstor, med et mer kontraktfestet forhold mellom mesénen og kunstneren, et bestillingsarbeid. Mens den moderne mesén ikke skal påvirke kunstneren i så stor grad, men være en type filantrop og støtte kunsten.
Etter romantikken og revolusjonen hadde kunstneren blitt fri, kunsten hadde blitt opphøyd og fått mer status i samfunnet. Mesénen kunne ikke blande seg i kunstnerens arbeid som han hadde gjort før. De moderne meséner var fortsatt opptatt av effekten deres gaver hadde, mot offentligheten og politikk. De fremsto som samfunnsansvarlige som kunne få positive ringvirkninger for dem selv. Men selv om mesénene har en interesse i å framstille seg positivt, så styrer de ikke lenger kunstnernes arbeider som de gjorde tidligere (Gran, De Paoli 2005).
Et eksempel på denne endringen i tiden kan være en av tidenes mest kjente komponister, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). Han var ansatt under fyrsteerkebiskop Colloredo, men ble mer og mer rebelsk i forhold til det musikalske som gjorde at han fikk sparken i 1781. Året etter gjorde Mozart stor suksess med sin opera Die Entführung aus dem Serail, som viser at en nå kunne være kunstner og likevel klare seg selv.
