Rafael er mest kjent for sine Madonna-malerier som «den sixtinske Madonna» og bilder av den hellige familie samt de store fresker i Vatikanet. Av maleriene i Vatikanet er «La scuola di Atene» og «La Disputa del Sacramento» særlig godt kjent. Begge er store bueformede fresker; den første av antikkens filosofer rundt Platon og Aristoteles, og den andre av jødiske skriftlærde som flokket rundt Jesus. De fleste av Rafaels verker befinner seg i Vatikanpalasset.
Rafael døde på sin 37. bursdag i Roma (det sies at dette var kun uker før Leo hadde tenkt å gjøre ham til kardinal), og alle hans bekjente sørget. Hans kropp lå en stund i ett av rommene der han hadde demonstrert sin genialitet, og han ble æret med en offentlig begravelse. Han ble gravlagt i Pantheon, landets mest prestisjefylte gravsted. Utallige malere i nyere tider har nevnt Rafael som en inspirasjonskilde.
Raphael ble født i den relativt lille, men nokså sentrale byen Urbino i Marche-regionen, Italia.[10] Hans far, Giovanni Santi, var en anerkjent kunstmaler som hadde forbindelser med det politiske departementet. Da han var åtte døde moren, Màgia, og resultatet var at Rafael ble foreldreløs. Fra elleveårsalderen bodde Rafael hos sin eneste biologiske onkel og hans kone. Ifølge den italienske maleren Giorgio Vasari, viste Rafael tidlig kunstneriske talenter. Blant annet malte han et svært imponerende og detaljert selvportrett (se venstre bilde).[11] Som ungdom jobbet Rafael i farens verksted; arbeidet besto for det meste av håndarbeid. Enkelte ganger jobbet han hos Perugino, dette var med på å utvikle Rafaels talent. Det er usikkerhet om Rafael ble elev av Perugino da han var åtte, ettersom dette er en svært tidlig alder. Derimot er dagens historikere sikre på at Rafael var svært inspirert av Perugino. Den sveitsiske kritikeren Heinrich Wölfflin, som studerte Rafael, skrev i sin analyse; «mest sannsynlig er det ingen andre elever med slik genialitet som har absorbert så mye lærdom av ens mester enn Rafael»[12]
Rafaels første dokumenterte verk er en alterfresko for kirken Saint Nicholas of Tolentino in Città di Castello. Maleriet, som for øvrig ble delvis ødelagt på 1700-tallet, ble ferdig da Rafael bare var 17-18 år. Siden malte Rafael flere verk for denne kirken, blant annet avbildninger av Madonna og noen portrettmalerier, enkelte gjort i fresko.
Firenze
Rafaels liv videre ble «nomadeaktig». Han jobbet og reiste rundt i flere områder og byer i nord-Italia, men han var ofte i Firenze. Rafael klarte å tilegne seg nye felt, blant annet den florentinske skole, som for øvrig var nesten en 200 år gammel malerstil. Samtidig som han ble introdusert for mye nytt, klarte Rafael å beholde sin personlige kunstneriske utvikling. Rafaels figurer ble mer levende og bildenes komposisjon ble mer komplekse. Leonardo da Vinci, som besøkte Firenze mellom 1500 – 1506, var en av de med mest innflytelse på Rafael. Rafael mestret Leonardo da Vincis maleteknikk, sfumato, en av de vanskeligste malerteknikkene, noe som ga Rafaels figurer mer liv og flyt. Rafael bevarte derimot alltid det klare og myke lyset i maleriene, et trekk han arvet etter Perugino. På denne måten ble Rafaels malerier mindre gåtefulle enn da Vincis. Rafael mestret også contrapposto-teknikken.
Hovedverk i Roma
Et av mange rom gjort av Rafael, veggen mot høyre viser «La scuola di Atene»
Mot slutten av 1508 reiste Rafael til Roma, hvor han bodde resten av sitt liv. Han ble invitert av pave Julius II til å male på flere vegger for Vatikanet. Rommene, som allerede var under utvidelse, kom til å bli pavens personlige bibliotek. Dette var et av de største oppdragene til Rafael; han hadde kun malt et alterstykke før. Samtidig holdt Michelangelo på med det sixtinske kapell, som gjorde en direkte innvirkning for Rafael. Oppdraget i Vatikanet krevde mye tid, og Rafael fikk fort flere og flere vegger å male på, noe som erstattet mange av de tidligere malerne, inkludert Signorelli og Perugino. Rafael malte hvert eneste av de fire veggene i et rom, og tok enkelte ganger med taket. Som et resultat forlot dermed Rafael sine detaljrike verk og gikk over til store komposisjoner, og han fikk derfor ekstra syssel-malere med seg. Mange av dem malte inn enkelte elementer for å gjøre maleriene helt ferdige, spesielt etter Rafael sin død. Julius II bortgang i 1517 forstyrret ikke arbeidet det minste; ettersom Rafael hadde et godt forhold til etterfølgeren Leo X. Samtidig ble Rafael hovedarkitekt for Peterskirken, og i 1514 ble han en slags sjef for den romerske arkeologien.
Sluttresultatet er det som i dag er biblioteket i Vatikanpalasset. Disse svært store og komplekse komposisjonene har siden blitt sett på som de mest suverene verkene i Høyrenessansen, og Rafael sto som en av hovedbidragsyterne. De to første rommene av Rafael blir sett på som de med best kvalitet, mens de andre, spesielt de med bevegelige omgivelser, har ikke blitt fullt så suksessfulle i enten konsept eller utførelse. Verkene Rafael utgjorde i Vatikanet tok opp det meste av tiden, og Rafael ble knapt ferdig med alt før han døde. Derimot hadde Rafael et enormt verksted for kunstmalere. Vasari hevder at Rafael hadde opptil 50 elever og assistenter. Dette var en av de største verkstedene samlet under èn eneste mestermaler, og var betydelig større enn normalt. Malerne tok hånd om mange underkontraktører og mindre viktige jobber, men verkstedet fostret uansett opp flere etablerte og anerkjente malere.
Rafael bodde i Palazzo Caprini i Borgo i en relativt storslått stil i et palass tegnet av Donato Bramante. Han giftet seg aldri, men i 1514 ble han forlovet med Maria Bibbiena, niese av kardinal Bibbiena som fremmet hans kunstnerkarriere[trenger referanse]. Han synes å ha blitt overtalt til dette fornuftsekteskapet av sin venn kardinalen, men hans mangel på entusiasme gjorde at det aldri ble noe bryllupet før hun døde i 1520.[13] Det er sagt at han hadde mange affærer, men et fast holdepunkt i hans liv i Roma var «La Fornarina», Margherita Luti, datteren av en baker (fornaro) ved navn Francesco Luti fra Siena som bodde i Via del Governo Vecchio.[14] Han ble utnevnt til kammerjunker (Valet de chambre) av paven, noe som ga ham en status ved hoffet og ekstra inntekter, og han ble også gjort til ridder av den pavelige Den gylne spores orden. Vasari hevdet at Rafael lekte med ambisjonen om å bli kardinal, kanskje etter en del oppmuntring av Leo, noe som også kan være en forklaring på at han trenerte sitt ekteskap.[13]
Også i 1520 ble Rafael alvorlig syk, som varte i rundt to uker før hans bortgang i april. Nøyaktig dødsårsak er ukjent, og det finnes flere teorier. I henhold til Vasari skjedde Rafaels for tidlige død på langfredag (6. april 1520), noe som muligens var hans 37. fødselsdag, og hadde sin årsak i en natt med overdreven sex med Luti. Deretter fikk han en feber, og da han ikke fortalte legene sine hva som var årsaken til feberen, fikk han feil behandling, og det drepte ham.[15] Andre teorier forteller om overanstrengelse, militant feber og lungebetennelse. Nøyaktig tidsrom for når han døde er også ukjent, men de fleste historikere hevder at han døde 6. april 1520.
Uansett hva som var årsaken til hans akutte sykdom som varte i femten dager, fikk han tid til å gjøre opp sine affærer og motta de siste riter. Han dikterte sitt testamente hvor han etterlot nødvendige midler for sin elskerinne, betrodd til hans lojale tjener Baviera, og etterlot det meste av innholdet i sitt studio og verksted til Giulio Romano og Penni. På sitt ønske ble Rafael gravlagt i Pantheon.[16]
Hans begravelse var uvanlig storslått og med deltagelse fra store menneskemengder. Inskripsjonen på hans marmorsarkofag var en elegisk kuplett[17] skrevet av Pietro Bembo: Ille hic est Raffael, timuit quo sospite vinci, rerum magna parens et moriente mori, hvilket kan oversettes til norsk som «Her ligger den berømte Rafael som Naturen fryktet å bli erobret av mens han levde, og da han var døende, fryktet hun selv å dø.»
^Kunsthistorikere og leger har diskutert om hennes høyre hand på hennes venstre bryst i maleriet «La Fornarina» avslører brystkreft som er tildekket i en klassisk kjærlighetspositur. Jf. «The Portrait of Breast Cancer and Raphael's La Fornarina» i: The Lancet, 21. desember 2002/28. desember 2002.
^Ulike andre historikere har gitt andre teorier: Bernardino Ramazzini (1700), i hans De morbis artificum, merket seg at malere på den tiden generelt levde «stillesittende liv og var disponert for melankoli» og ofte arbeidet med «kvikksølv- og blybaserte materialer». Bufarale (1915) «diagnosen lungebetennelse eller en militærfeber» mens Portigliotti foreslo «lungesykdom». Joannides har uttalt at «Rafael døde av overarbeid». Merk også at Rafaels alder ved hans død ble også diskutert av enkelte, Michiel hevdet at Rafael døde da han var trettifire mens Pandolfo Pico og Girolamo Lippomano argumenterte at Rafael døde da han var trettitre. For alle teorier, se Shearman, John (2003): Raphael in Early Modern Sources 1483-1602, s. 573
