PROFILPELAJAR.COM

Kulturkrig (etter engelsk culture war), også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale og etiske verdier i et samfunn.^{[trenger referanse]} Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter.

Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper på 2000-tallet ment at «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon».^[1] Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.^[2]

Begrepet stammer fra kulturelle konflikter på slutten av 1800-tallet under dannelsen av Det tyske riket, og ble popularisert av sosiologen James Davison Hunter i 1991 gjennom boka Culture Wars.

Eksempler

«Kulturkrig» i USA

Begrepet «kulturkrig» i nyere amerikansk samfunnsdebatt knyttes til sosiologen James Davidson Hunters Culture Wars: The Struggle to Define America («Kulturkriger – kampen for å definere Amerika») fra 1991, en bok om kampen mellom ortodokse og progressive kulturer og moralverdier.^[5] I 1992 tok republikaneren Pat Buchanan opp uttrykket «kulturkrig» for å beskrive de konservatives kamp for å vende tilbake til tradisjonelle «amerikanske» verdier som hadde rådet i 1950-årene, i motsetning til liberale verdier fra borgerrettighetsbevegelsen og motkulturer som han mente hadde skadet landet.

Kulturkrigen i begynnelsen av 1990-årene handlet også om populære kulturytringer der verdispørsmål om kunstens frie rammer stod sentralt. For eksempel ble rapmusikkens forhold til pornografi og narkotikabruk debattert.^[6]

Begrepet er i dag blitt vanlig blant høyreorienterte og verdikonservative grupper i USA. Fra omkring 2010 og utover har høyrepopulister ofte brukt «kulturkrig» som postfaktuell (følelsesladd) betegnelse på en påstått stor konflikt mellom den politiske høyre- og venstresiden om tradisjonelle eller liberale verdier.^{[trenger referanse]} Ordvalget er^{[av hvem?]} blitt tolket som et forsøk på å tilspisse samtidsdebatten om livsstil og verdivalg og skape overdrevne fiendebilder av politiske motstandere.

Politiske og kulturelle konfliktlinjer i dagens USA kan handle om synet på staten, våpenlover, abort, innvandring, multikulturalisme og andre sosiale, verdimessige og moralske holdninger.^[7] Det gjelder også identitetspolitikk og rasisme, som synet på kritisk raseteori og diskriminering av etniske grupper, homofile og transpersoner.

Også tilhengere av utbredte konspirasjonsteorier, for eksempel høyreekstremistiske forestillinger om «kulturmarxisme» i makteliten og «den store befolkningsutskiftningen» i vesten, kan snakke om «kulturkrig» for å dramatisere budskapet, skape gruppemotsetninger og fremme akselerasjonisme (påskynde samfunnsforandringer).^{[trenger referanse]}

Som uttrykk for det amerikansk venstreside kaller moralsk panikk har konservativt styrte delstater i USA forbudt flere bøker om holocaust, rasisme og LHBTQ+ på skolebiblioteker og pensum for elever under 18 år.^[8] I 2023 forbød også et skoledistrikt i Utah 'Bibelen i offentlige skoler på grunn upassende voldelig innhold og seksuelle «vulgariteter».^[9]

«Kulturkrig» i Norge

I Norge har betegnelsen «kulturkamp» blitt brukt om liknende debatter.^[5] I de kriserammede 1930-årene handlet «Kulturkampen» eller «kulturdebatten» mellom kulturradikale og kulturkonservative i Norge om bevaring eller fornyelse av tradisjonelle normer og verdier i samfunnet. Intellektuelle og kulturaktører diskuterte særlig psykoanalyse, seksualitet, kjønnsroller, litteratur, vitenskap, kristendom, politikk og barneoppdragelse.^[10]

Den moderne amerikanske «kulturkrigen» i kristenkonservative miljøer har også inspirert tilsvarende miljøer i Norge. For eksempel har talere under Oslo Symposium og skribenter i Norge IDAG hevdet at «våre verdier trues».^[11] Konflikten mellom grupper som forsvarer kristne tradisjoner og grupper som støtter verdslige (ikke-religiøse) verdier og sekularisering, kan på norsk også omtales som en «åndskamp».

I 2003 lanserte Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen begrepet «kulturkampen» som betegnelse på et oppgjør med den venstreorienterte «kultureliten» og det han betegnet som det statlige «formynderiet».^[12] Rasmussen, som representerte det borgerlige Venstre, mente at disse kreftene var resultat av årtier med «sosialistisk» (det vil si sosialdemokratisk) politikk og at «kultureliten» var uten kontakt med det danske folket. Inspirert av den danske høyresiden tok den sosialkonservative statsviteren Asle Toje i 2009 i bruk begrepet «kulturkamp» som merkelapp også på den økte opposisjonen mot kulturradikalismen i norsk samfunnsdebatt.^[13]^[14] Under valgkampen før stortingsvalget dette året ble samme ord dessuten benyttet om motstanden mot det som Fremskrittspartiet stod for, spesielt «kulturkampen» for å hindre partiet i å få innflytelse over kulturpolitikken.^[15]

Den nasjonalkonservative og radikale høyresiden kritiserer ofte motstanderne for «politisk korrekthet», et nedsettende uttrykk for ukritisk å følge «moderne» oppfatninger. «Politisk korrekte» meningsbærere og «mainstream media» (etablerte, redaktørstyrte hovedstrømsmedier i motsetning til «alternative medier») har blitt beskyldt for angrep på gamle forestillinger om nasjon, religion og kjernefamilien. Kritikerne har også anklaget de venstreorienterte for dobbeltmoral når de på den ene siden forsvarer økt toleranse og mangfold og på andre siden begrenser ytringsfriheten for å beskytte svake grupper.^{[trenger referanse]}

I 2022 kom boka Kulturkrig: det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme skrevet av den norsk-nederlandske journalisten Carline Tromp. Der hevder hun at det polariserte, politiske ordskiftet mellom høyre- og venstresiden i amerikanskpåvirket politikk i stor grad er et medieskapt fenomen.^[16] Forfatteren mener at sosiale medier og alternative nettsteder har hjulpet høyrepopulistiske partier og gjort ekstremistiske forestillinger stuereine.^[3]

Andre kulturkamper

Kulturkamp mellom stat og kirke i Tyskland i 1870-årene

Betegnelsen Kulturkampf (tysk for «kulturkamp») har tradisjonelt betegnet striden mellom den tyske staten og den katolske kirken om den kulturelle og moralske definisjonsmakten i de første årene etter at landet ble samlet som nasjon i 1871.^[5]

Kulturell propagandakrig

«Kulturkrig» har også betegnet propagandakrigen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen i tiårene etter den andre verdenskrig. Det var en maktkamp om å dominere internasjonal kultur og påvirke folks «hoder og hjerter» under den kalde krigen.^[17] Amerikansk populærkultur og liberalt verdisyn «vant» denne kampen, og «amerikanisering» har preget samfunnsutviklingen i Norge og andre vestlige land siden.^{[trenger referanse]} I 1960- og 1970-årene oppstod imidlertid en internasjonal protestbevegelse med venstreorientert borgerettighetskamp, et antiautoritært ungdomsopprør, progressive kulturuttrykk og venstreradikal kunst.^{[trenger referanse]}

Ødeleggelse av kulturminner i krig

Begrepet «kulturkrig» har også blitt brukt om konkrete krigshandlinger rettet mot kulturmål. Det kan gjelde væpnede konflikter der en makt bevisst skader og ødelegger en motstanders monumenter, museer, arkiver, gudshus, teatre og andre bygg og kulturminner for å viske ut motstanderens identitet, tradisjoner, historie og særpreg og svekke samhold og motstandsviljen i en befolkning.^[18] Målrettede angrep kan tilintetgjøre både materielle og ikkematerielle uttrykk for kulturarven hos et folk eller en nasjon.^[19]

I krig og konflikt kan også museer bli plyndret og gjenstander reattribuert, det vil si få ny historikk, plassering og katalogoppføring for å la det tilhøre et annet land enn det opprinnelige.^[19] Historiske kulturverdier kan i tillegg brukes som skjold i en krigssituasjon.^[19]