Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1894–1980) var en norsk teolog, humanist og biskop av Hamar. Han var formann (titulert «Formand») for Det Norske Studentersamfund i 1919.
Schjelderup arbeidet med en psykoanalytisk tilnærmelse til religion, og oversatte også Sigmund Freud til norsk. I 1927 var han med på å stifte Landslaget for frilyndt kristendom. Året etter, i 1928, var han eneste søker på stillingen som sogneprest i Værøy og Røst. Kirkeminister Sigvald Mathias Hasund nektet å utnevne ham «fordi hans stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete». Dette utløste sterk debatt i samtiden. Mange år senere erklærte Schjelderup selv at dette nok var en riktig vurdering av statsråden, men at det hadde vært sårt og vondt den gang det skjedde.
Som tenker var Schjelderup ikke så lite av en mystiker, og var blant annet svært fascinert av den tyske kvinnen Therese Neumann, som i mange år bar Jesu sårmerker som stigma på sin kropp. De møttes første gang fredag formiddag 18. november 1927 da Schjelderup ankom Konnersreuth, landsbyen der Neumann lå til sengs i prestegården. Her var han vitne til et av hennes ukentlige ekstaselignende anfall.[5] Han holdt mange foredrag om saken, og skrev også om henne i sin siste bok.
Schjelderup stiftet i 1931 det frilyndte kristne tidsskriftet Fritt Ord, og var dets redaktør til 1940, da tidsskriftet opphørte.
En solvarm augustdag i 1942 ringte telefonen hjemme hos Schjelderup, og noen spurte etter husholdersken. Til henne hvisket stemmen: «Dere må nok forberede dere på besøk i dag.» Schjelderup fjernet krompromitterende papirer i en fart, og gjorde ferdig en ryggsekk med noen klær og toalettsaker, med NT og en salmebok i bunnen. Noen timer senere hentet en politibil ham til fengselet i Kristiansand. I den tidligere fyllearresten satt han sammen med fire unggutter, nettopp tilbake fra tortur i «Arkivet». De viste ham sårene de hadde fått på ryggen. Alt neste dag ble Schjelderup sendt til fengselet i Åkebergveien, og noen dager senere havnet han i Møllergata 19, og måtte stå i timevis med ansiktet mot murveggen til det kom endelig beskjed om at han skulle i fangenskap på Grini. Siden han aldri var i forhør, måtte han spørre på vaktkontoret om fengslingsgrunnlaget. Svaret var: «Illegal kommunistisk virksomhet.»[6]
Schjelderup kalte sine 16 måneder på Grini for «en rik tid, ja på mange måter…den lykkeligste i mitt liv». Fellesskap og vennskap gjorde oppholdet egenartet. Oppunder åtti fanger klarte å samles til møte i «kirken» i vaskeribrakken, der Schjelderup forrettet. Noen ganger var det søndagsmøte i de fleste fangebrakkene. Dette tok en brå slutt da en spion blant fangene avslørte saken for tyskerne. Schjelderup ble som straff plassert i «dødsgjengen» med hardt straffarbeid i et steinhuggeri under streng bevoktning, til den tyske legen fikk ham omplassert til en kjeller der han og en jødisk fange skulle sortere et parti halvråtne poteter. Da også dette tok slutt, truet angiveren ham, og «jeg tror aldri jeg har sett slik iskald ondskap lyse ut av et menneskes øyne».[7]
På Grini fikk han sitt første kall. Nattverd ble holdt med franskbrødterninger og Sanasol tilsatt litt rød farge, «de lykkeligste stunder i mitt liv». Medfangen Ludvig Hope laget spaserstokker på Grini. Den ene ga han Schjelderup som «bispestav» med ordene: «Første gang en lekmann gjør en teolog til biskop!» Ludvig Hope tok også et løfte av Schjelderup: «Lov meg at når du får på deg de tre kjolene og gullkorset, aldri å bli større i hjertet enn da du gikk i tresko i kullkjelleren.» Det var henvisning til den gangen fangene skulle sendes til Tyskland, noe som ikke ble av. Schjelderup avla løfte til Hope slik han ba om.[8]
25. januar1953 holdt Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet, en radiooverført tale hvor han blant annet sa: «Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.» Riksavisene reagerte, og det gjorde også Schjelderup. I et innlegg i Aftenposten seks dager senere, skrev han blant annet: «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.» Hallesby og Schjelderup var for øvrig venner fra tiden de begge satt på Grini.
Debatten mellom de to fortsatte ut i februar, mens organisasjoner og enkeltpersoner tok offentlig stilling til spørsmålet utover våren. I juni spurte Schjelderup departementet om han hadde stilt seg utenfor den luthersk-evangeliske bekjennelseskirke. Departementet avgjorde i februar 1954 at han ikke hadde gjort det.
Etterkrigstiden
I 1956 snakket Schjelderup varmt om Albert Schweitzers ukonvensjonelle kristendom, og skapte ny debatt. På et kirkemøte i Oslo i 1957 ble det vedtatt en resolusjon som indirekte klandret Schjelderup for at han fravek Herrens bekjennelse og ikke holdt seg til Herrens ord i spørsmålet om fortapelse. Han fikk også mye støtte, blant annet skrev mange under på et opprop som het «Vekk med isveggen!»
I mars 1961 ordinerte han Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås.[9][10] Hun ble ordinert i Vang kirke, fordi menighetsrådet på Hamar ikke ville at Hamar domkirke skulle brukes. Schjelderup levde som ungkar mesteparten av sitt voksne liv, men i juni 1955 giftet han seg med sin husholderske gjennom mange år, Nellonore Johanne («Nora») Isaksen.[11] De var begge godt voksne da de giftet seg, og fikk ingen barn.
