Kongepingvin (Aptenodytes patagonicus) er en flygeudyktig sjøfugl i slektenAptenodytes (store pingviner). Arten er fysisk den nest største av artene. Dens nærmeste slektning er keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri), som er den fysisk største av alle artene.
Beskrivelse
Kongepingvin på Sør-GeorgiaDundrakten til ungen er svært isolerende Aptenodytes patagonicus
Kongepingvinen ligner mye på keiserpingvinen i form, utfarging og fjærdrakt, men den er fysisk mindre og har kraftigere innslag av gult og oransje. Kroppen er dessuten mer sigarformet enn kileformet. Som andre pingviner er den mørk på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er sort og har innslag av gul-oransje i bakhodet. Nebbet er langt og spisst. Over nebbet sort og undernebbet sort med et gul-oransje felt på hver side. Skuldrene og nakken er blågrå, ryggen og vingene sorte. Brystet har innslag av gult, mens buken er hvit.
I 2010 oppdaget en ekspedisjon på Sør-Georgia et melanistisk eksemplar av arten. Den var sort på undersiden.[2]
En voksen kongepingvin blir cirka 90 cm høy og veier typisk mellom 11 og 15 kilogram.
Kongepingvinen trives i subarktisk klima, mellom 45°S og 55°S. Den finnes først og fremt på subantarktiske øyer, der farvannene utenfor er isfrie mesteparten av året.
Det er knyttet stor usikkerhet til størrelsen på totalbestanden, men den teller trolig flere millioner individer og arten er ikke truet.[1] I 1993 ble bestanden av hekkende par anslått til cirka 1,5 millioner par, men den har siden økt betydelig. I 2002 ble bestanden anslått til 2,23 millioner par.[3] Trenden er at bestanden med kongepingviner fortsetter å øke. Arten har i senere tid også re-kolonisert mange områder der den tidligere var utryddet.[1]
31. juli2018 melder imidlertid BBC News om en dramatisk nedgang, på nær 90%, i bestanden ved den største kolonien av kongepingviner de siste 30 årene.[4]
Atferd
Kongepingvinen er en marin art som tilbringer mesteparten av tiden nær hekkeområdene. Den ernærer seg for det meste av fisk, men den fanger også blekksprut. Byttet fanges under dykking, men sjelden dypere enn til omkring 50 meter. Et typisk dykk sommerstid går til 10–20 meter. Om vinteren må imidlertid fuglene dykke dypere for å fange mat. Dykk ned mot 300 meter har blitt registrert.[5][6] Toppfarten i neddykket tilstand er omkring 12 km/t.[1]
Arten samler seg i kolonier for å hekke i tidsrommet september–november. Koloniene dannes helst på flate strandområder, uten snø og is og med enkel tilkomst til havet.[1]
Hunnen legger kun ett egg som ruges på føttene, under en hudfold. Hunnen og hannen bytter på rugingen, slik at en av dem kan dra ut på havet for å fange føde. Foreldrene beskytter og mater ungen over en treårig periode.
