Øygruppen ligger ca. midt mellom sørspissen av det afrikanske kontinentet og Antarktis, rundt 1770 km sørøst for byen Port Elizabeth på Fastlands-Sør-Afrika.
Geografi og geologi
Marionøya er ca. 19 km lang og 12 km bred. Den har et areal på 290 km² og en 72 km lang kystlinje. Størstedelen av kysten består ellers av høye klipper, noe som gjør det nesten umulig å gå i land. Øyenes høyeste punkt er State President Swart Peak, 1230 moh.
Prince Edwardøya er mye mindre, ca. 45 km² og ligger ca. 18 km nordøst for Marionøya.
Begge øyene er vulkanske. Marionøya er toppen på en enorm undervannsvulkan som rager 5000 meter over havbunnen. Vulkanen er klassifisert som aktiv etter dens siste utbrudd i 1980.
Historie
Øyene ble oppdaget av mannskapet på det nederlandske skipet «Maerseveen» den 4. mars 1663, takket være rene tilfeldigheter. Kapteinen ombord, Barent Barentszoon Ham fra Vereenigde Oostindishe Compagnie (VOC), han kalte den nåværende Marionøya for Maerseveen etter skuta han hadde ansvaret for; øya som lenge etter fikk navnet Prins Edwardøya kalte han Dina.[1] Den 13. januar 1772 oppdaget den franske ekspedisjonslederen Marc-Joseph Marion du Fresne i farvannet rundt øyene; han brukte fem dager på å prøve å komme i land, uten hell. Han trodde han hadde funnet det til da ukjente Antarktis. Han ga øyene navnene Terre de l'Espérance (Marionøya)og île de la Caverne (Prins Edwardøya), men måtte seile videre uten å ha vært i land.
I 1776 møtte ekspedisjonen James Cook i Cape Town. Da var den, etter Du Fresnes død, under ledelse av hans nestkommanderende Jules Crozet. Cook gjorde da også et forsøk på å nå øygruppen, men klarte ikke å gå i land grunnet dårlige værforhold.
De tidligste nedtegnelsene fra ilandstigelser skriver seg fra 1803, og ble gjennomført av en gruppe seljegere. Disse fant faktisk tegn på tidligere bosetning, trolig brukt av andre seljegere. James Clark Ross besøkte også øyene i 1840, men han klarte heller ikke å komme i land. I 1873 ble øyene endelig utforsket, av kapteinen George Nares.
Den britiske regjeringen ga i 1908 en viss William Newton retten til å utvinne guanoressursene på stedet i de neste 21 forestående årene. I 1926 fikk et selfangerselskap på samme måte retten til beskatte selbestanden i 10 år.
Ved årsskiftet 1947/1948 gjorde Sør-Afrika krav på øygruppen og startet byggingen av en værobservasjonspost på Marionøya. Forskningsstasjonen ble snart utvidet, og i dag forskes det på øyenes fauna, særlig fugler. Blant disse er pingviner, albatross, stormfugler og måker. I tillegg forskes det på seler.
I 1949 ble fem huskatter innført på Marionøya for å bøte på et museproblem på forskningsstasjonen. Kattene formerte seg imidlertid raskt, og i 1977 hadde øya omtrent 3400 katter, som da mest jaktet på hekkende stormfugler i stedet for mus. Dette gjorde at stormfuglene ble en truet art på øya, og noen stormfuglarter ble til og med utryddet fra Marionøya. Dette førte til at det ble igangsatt et katteutryddingsprogram. Noen få katter ble smittet av en spesiell kattesykdom kalt panleucopenia, og dette førte til at bestanden fem år senere hadde sunket til omtrent 600 dyr. De fleste gjenværende dyrene ble drept av jaktlag nattestid, slik at man i 1991 kun var i stand til å fange åtte katter i feller som sto ute ett år. Man regner ikke med at det finnes katter på Marionøya i dag.
22. september 1979, fanget den amerikanske spionsatellitten Vela opp et «dobbeltglimt» i nærheten av Prince Edward-øyene. Det har vært spekulert i om dette i realiteten kunne dreie seg om en atomprøvesprengning, utført i samarbeid mellom Israel og Sør-Afrika. Våpenet var på størrelse med en tiendedel av Hiroshima-bomben «Little Boy». Se Vela-hendelsen for mer informasjon.
Forskning på sjøpattedyr
Forskningsprogrammet Marine Island Marine Mammal Programme (MIMMP) ble etablert i 1973.[2][3] Forskerne som er tilknyttet programmet innhenter hver sommer materiale fra øye til forskningen på bestandene av sjøelefanter og seler.[2] Det er bygd opp en forskningsstasjon på Marionøya. Bestandene i og rundt Prins Edwardøya har det vært forsket lite på, på grunn av denne øyas mangelfulle infrastruktur.[2] Programmet administreres av University of Pretoria.[3][4]
.png)
