Kongedømmet Dahomey
Kart over Dahomey, tegnet av den franske løytnanten M.A. Vallon (1858)
Riksvåpen
Grunnlagt		1600-årene
Opphørt		15. januar 1894
Hovedstad		Abomey
Kongedømmet Dahomey 7°11′08″N 1°59′17″Ø
Kongedømmet Dahomey på Commons

Kongedømmet Dahomey var et afrikansk monarki som eksisterte i mer enn 250 år, fra rundt 1625 til 1894. Det var sentralt i den transatlantiske slavehandelen og lå stadig i krig med nabolandene, både for å ta krigsfanger, som senere skulle bli slaver, og for å utvide landets territorium.

Dahomey lå i Vest-Afrika, i den sørlige delen av det som er dagens Benin og er kjent både gjennom samtidige beretninger og senere forskning. Det skilte seg ut fra nabolandene når det gjaldt samfunnsordning, militær organisering, næringsliv, religion og kultur. Dahomey var et uavhengig rike, bortsett fra i perioden 1730 til 1823, da landet var en vasallstat under det langt større naboriket Oyo. Fon, et aja-folk, var den dominerende folkegruppen i landet. Alle kongene som etterfulgte hverandre fra rundt 1625 til 1894 var av fon-folket.

På 1700- og 1800-tallet ble landet besøkt av europeiske misjonærer, oppdagelsesreisende, regjeringsutsendinger, slavehandlere og handelsfolk. De publiserte dagbøker og rapporter om det som fascinerte dem mest: Kongen som både hadde en manns- og en kvinnehær og flere tusen koner; slavehandelen med europeerne og den brutale praktiseringen av voodoo, blant annet med menneskeofring. Den dahomeiske hæren ble beseiret av franskmennene i den andre fransk-dahomeiske krigen (1892–1894). Kampene var over i november 1892, men krigen var ikke offisielt slutt før i 1894. Dahomey ble da underlagt Frankrike som et protektorat, og ble senere innlemmet i Fransk Vest-Afrika.

I 1985 ble de restaurerte kongepalassene i Abomey innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. UNESCO har også inkludert Dahomeys kvinnelige krigere, «amasonene», i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie. På 1900- og 2000-tallet har handlingen i flere skjønnlitterære bøker og sceniske verk vært lagt til kongedømmet Dahomey.

Den oftest siterte muntlige tradisjonen sier at kongedømmet ble grunnlagt etter en uenighet mellom Kokpon, Teagbanlin og Dogbari^[1], tre aja-prinser i kongedømmet Allada, den dominerende staten i aja-folkets rike på begynnelsen av 1600-tallet.^[2][3] Prinsene ble etterhvert enige om at Kokpon skulle bli i Allada, Teagbanlin skulle dra mot sør, der han grunnla kongedømmet Porto-Novo, og Dogbari skulle dra rundt 60 km nordover, til Abomey-platået, og grunnlegge sitt kongedømme der. Området var allerede ryddet og bebodd av grupper av jorubafolket, som ajaene kalte gedevi.^[4] Gedeviene hadde anlagt flere mindre landsbyer der. Dogbari og hans følge hadde attraktiv håndverkskunnskap, og brakte med seg gaver, så en sammenslutning av de dominerende gedevi-høvdingene tillot at også ajaene etablerte seg på platået.^[5]

Gedevi-høvdingene ga Dogbaris sønn, Dakodonu, tillatelse til å slå seg ned i et eget område. Han syntes dette var for lite, så han ba om å få legge under seg et større areal. Dette området lå under den lokale høvdingen Dan (også kalt Da). Ifølge en historie som ble skrevet ned første gang på 1700-tallet, skal Dan ha syntes Dakodonu var for kravstor. Han hadde allerede fått mye land – og ville likevel ha mer: «Må jeg åpne magen min for deg, så du kan bygge huset ditt på den?»^[6] Dakodonu reagerte med å spidde Dan med en stake. Deretter bygget han sitt kongelige palass over Dans blottlagte innvoller – og erklærte at hans kongedømme skulle hete «I Dans mage» for all evighet. Denne hendelsen skal ha vært bakgrunnen for navnet «Daxomé», eller «Danhomè» (senere skrevet «Dahomey» av europeerne): Dan etter offerets navn; xo betyr «mage» og me «innside» på fonspråket.^[7] Historikeren Edna G. Bay (født 1943) mener dette er en såkalt falsk etymologi.^[8] Den første tiden ble kongeriket dessuten kalt Abomey, etter det geografiske området,^[9] eller Fon, etter den dominerende folkegruppen.

Drapet på høvding Dan skal ha gjort Dakodonu til den første kongen av dynastiet Alladaxonou («Alladas folk» på fonspråket), som kom til å være Dahomeys kongehus så lenge landet eksisterte som en fri stat, rundt 1625–1894.^[10]

På 1500-tallet eksisterte kongeriket Dauma i Vest-Afrika. Dauma er i flere kilder fra før 1850 mistolket som et tidligere navn på Dahomey. Kongedømmet er omtalt av historikere, som Al-Maqrizi (1364–1442) og tegnet inn på kart av geografer og kartografer, blant annet Abraham Ortelius (1527–1598), omtrent der Dahomey senere ble grunnlagt. En av dem som blandet sammen de to rikene, var nederlenderen Olfert Dapper (1636–1689), som aldri selv reiste utenfor sitt hjemland, men skrev bøker om andre lands historie og geografi. Han skrev blant annet boken Nøyaktige beskrivelser av de afrikanske regionene (nederlandsk: Naukeurige Beschrijvinge der Afrikaensche Gewesten) som ble utgitt i 1668. Den britiske historikeren og slavehandleren Archibald Dalzel (1740–1818) skrev i 1793 en av de mest siterte bøkene om Dahomey, The History of Dahomy, der han fulgte opp Dappers misforståelse. Dalzel mente at Dauma på kartene fra 14- og 1500-tallet var tegnet inn der Dahomey lå i hans egen samtid, og at det måtte være samme sted.^[11] Dalzels teori er senere imøtegått av flere historikere.^[12]

Den engelske oppdagelsesreisende Thomas Edward Bowdich (1791–1824) tydeliggjorde at han mente det dreide seg om samme sted ved å skrive «Dauma (Dahomey)» og «Dauma or Dahomey» de gangene han omtalte stedet i An essay on the geography of North-Western Africa (1821).^[13]

I 1974 skrev den franske Afrika-spesialisten professor Yves Person (1925–1982) en artikkel der han tok for seg de ulike historiske fakta, tolkninger og misforståelser om Dauma/Dahomey gjennom tidene. Person skrev at Dauma, til tross for avstanden fra både kysten og den sudanesiske aksen, må ha vært en viktig stat, som til en viss grad var kjent av omverden, selv om man i dag knapt kjenner landets rolle og betydning. Han fastslo at det ikke var noen sammenheng mellom det lille kongedømmet Dauma og Dahomey, eller Danhomè.^[14]

Dahomey dekket omtrent 1/3 av den sørligste delen av dagens Benin.

Den britiske entomologen J. Alfred Skertchly (1847–1920) ga i 1874 en detaljert beskrivelse av kongedømmets utstrekning: «Med kongeriket Dahomey forstås som regel landet mellom elven Volta, 0° 56' Ø i vest, til Badagary 2°5' Ø i øst. I nord strekker landet seg nordover til Kongfjellene, rundt 8° N. Ifølge dette anslaget har det derfor et areal på omtrent 38 900 kvadratkilometer. Den faktiske kystlinjen strekker seg imidlertid bare fra Pulloy-fjellet, noen km vest for Whydah, til Godome, omtrent 160 km lenger øst. Grensene er svært vage, og kongens jurisdiksjon er bare nominell andre steder enn i distriktet i hovedstadens umiddelbare nærhet, slik at omfanget av landet kongen har faktisk myndighet over kan estimeres til 10 360 kvadratkilometer».^[15]

Hovedstaden i Dahomey var Abomey. Det var der kongens hovedpalass lå og makten var samlet.^[16] Abomey-platået lå omtrent 95 km inn i landet. Abomey hadde opprinnelig ikke adgang til kysten og kystbyene, og dårlig kontakt med de handelsrutene som fantes, men etter at Dahomey hadde lagt under seg kyststatene Allada (i 1724) og Whydah (i 1727), fikk landet tilgang både til rike naturressurser og viktige havner.^[5]

Kildene sier lite om hvorfor Dogbari slo seg ned på Abomey-platået. Området var et av de fattigste i Vest-Afrika. Området lå svært nær det mektige Oyo-riket som angrep sine naboland og tvang dem til å betale skatt.^[5] Det var ugjestmildt og karrig og det var ingen mineralforekomster der. Det var nedbørsfattig i lange perioder, så tørkeperioder og hungersnød forekom hyppig. Én årsak kan ha vært at platået lå høyt (rundt 220 meter over havet) og derfor var greit å forsvare. En annen grunn kan ha vært at det tørre området naturlig var åpnere enn det frodige landet lengre sør, og at det allerede var ryddet, ettersom det fantes landsbyer der før Dogbari kom.^[5]

Flere innbyggere fra Allada flyttet etter Dogbari, men Abomey-platået hadde ikke naturressurser nok for en stadig voksende befolkning. Dogbaris etterfølgere måtte derfor skaffe mer land. Mellom platået og kysten var landet fruktbart, og innbyggerne der hadde ikke bygget opp noe egentlig forsvar. Under kong Wegbaja, som regjerte fra 1645 til 1685, ble områdene sør for Abomey lagt under Dahomey.^[5]

Det var flere folkegrupper i Dahomey. I enkelte kilder omtales fon som et av flere aja-folk,^[17] i andre står det at aja og fon ble forent gjennom giftemål på tvers av folkegruppene, og på tvers av folkegruppene aja og gedevi.^[18]

Folket i Dahomey ble med tiden kjent som fon. Fon ble etter hvert den absolutt største gruppen, og kongen var alltid av fon-folket, bortsett fra den aller første, Dogbari, som var en ajaprins fra Allada.^[19] Historikeren I.A. Akinjogbin (1930–2008), skrev i 1967 en doktoravhandling om Dahomey og nabolandene i perioden 1708–1818. Der omtalte han landene Dahomey, Oyo og de små kongedømmene i området som «Joruba-Aja-samfunnet» (Yoruba-Aja Commonwealth). Disse landene var ikke ett politisk rike, de var tvertimot fiender i mesteparten av den omtalte perioden, men de hadde likevel likhetstrekk, og til dels felles historie.^[20]

Dahomey underla seg flere naboriker, og det ble stadig flere etniske grupper innbyggere i landet: joruba, maxi og andre. De dahomeiske kongene utviklet en egen måte å integrere disse nye folkegruppene på. Når de erobret en landsby, opprettet de en ny landsby for fangene, nær Abomey – noen ganger med det samme navnet som den opprinnelige byen.^[21] En annen form for integrering skal ha vært at kvinnelige fanger fra de beseirede områdene ble giftet bort til menn i lokale Dahomey-samfunn, slik at flere slekter og etniske grupper ble integrert.^[21]

Selv om landet ble annektert av franskmennene og opphørte som en uavhengig stat i 1900, har fon-folket beholdt sin kulturelle identitet i de mer enn 100 årene som er gått siden den gang.^[22]

Magi hadde en naturlig plass i dahomeernes liv. Det fantes magiske amuletter og fetisjer for ulike formål, med ulike tabuer tilknyttet dem. Den amerikanske antropologen Melville J. Herskovits (1895–1963) studerte Dahomey og andre afrikanske kulturer. Han konkluderte med at religionen i landet ikke var ren fetisjisme, selv om dahomeerne dyrket objekter som ble tillagt overnaturlige egenskaper. Religionen i landet var kompleks, med flere nivåer av guddommer, fra den øverste, himmelguden Mawu-Lisa, til lavere guder for spesielle områder av naturen og livet.^[23] Religionsutøvelsen hadde likhetstrekk med seremoniene i nabolandene, men det utviklet seg også egne voodoo-seremonier i Dahomey, blant annet med tilbedelse av tidligere kongers ånder. Menneskeofring var en viktig del av gavene til forfedrene, for å takke og sikre fortsatt velvilje fra deres ånder.^[23]

Livet i Dahomey er basert på historie, og det er historie som styrer landet

Herskovits, Melville J. (1938)^[24]

I motsetning til i flere andre afrikanske land, skilte dahomeerne mellom mytene om landets tilblivelse og den tiden gudene hadde all makt, og historien om tiden etter at Dahomey ble et kongedømme. Historikerne er enige om at kongedømmet ble grunnlagt tidlig på 1600-tallet.^[25][26][27] Historien om Dahomeys opprinnelse og tidligste tider ble ikke nedskrevet før på 1700-tallet, da europeiske misjonærer, slavehandlere, handelsfolk og oppdagelsesreisende begynte å besøke landet og skrev sine rapporter og reiseskildringer.

Kongen og eliten i Dahomey hadde tidlig kjennskap til lese- og skrivekunsten, gjennom kontakten med europeerne, og med afrikanske muslimer som kunne lese og skrive arabisk. Innbyggerne var imidlertid i hovedsak analfabeter, og overlevering av landets historie fra én generasjon til den neste, foregikk muntlig.^[28] Historien ble også formidlet gjennom sang, dans, applikerte tekstiler og relieffer på kongepalassenes vegger og dører.^[29]

Egne «skalder» (på fonspråket: ahanjito) hadde som oppgave å gjenfortelle landets historie, ofte gjennom sang, og de trente opp unge menn som lyttet til historien i dagevis, for å kvalifisere seg til å bli ahanjitoens etterfølgere.^[30] Historien dreide seg primært om kongene og deres bragder, og skulle fortelles likt hver gang. Det er lite trolig at andre enn ahanjitoen selv kunne bedømme om gjenfortellingen inneholdt utelatelser eller feil, men det er sagt at en unøyaktig gjenfortelling kunne straffes med døden.^[31]

Dahomey-forskeren Suzanne Blier (1948– ) skrev i 1995 at det fortsatt er en tradisjon i Benin å fungere som «stedfortreder» for en viktig dahomeisk person fra før kolonitiden. Disse stedfortrederne er gjerne etterkommere etter personen de gestalter. De overtar denne personens navn, identitet, bolig og historie, og formidler på denne måten minner og historier fra fortiden til nåtidens mennesker. Det er mulig å intervjue disse stedfortrederne, fra de tidligste kongene til dronning Hangbe, og alle mødrene til de dahomeiske monarkene. Stedfortrederne snakker i første person og kler seg ofte i antrekk som anses å være representative for perioden. Disse personene kan, på grunn av den sterke muntlige tradisjonen, gi viktig innsikt i tidligere perioder og hendelser i kongedømmet.^[32]

Det finnes litt ulike versjoner av de tidligste delene av landets historie, som først var overlevert muntlig gjennom generasjoner av innbyggere, og deretter til de europeiske besøkende, som skrev ned det de ble fortalt, ut fra sine kunnskaper og sin kulturelle bakgrunn.^[33] Selv om forskerne fra 1900 og fremover har hatt tilgang til manuskripter og arkiver som etterhvert er gjort tilgjengelige, er det fortsatt forskjeller når det gjelder beskrivelse av det dahomeiske samfunnet.

Før 1600-tallet var de små stammene av gedevi-folket på Abomey-platået en ubetydelig maktfaktor, men det lå mektigere riker både i øst og sør. Jorubafolkets store rike Oyo, som lå nordøst for Abomey, i dagens Nigeria, var på høyden av sin makt.^[34] Også i sør lå to små, men sterke kongedømmer, Allada og Whydah, som hadde kontroll over deler av Atlanterhavskysten. Disse landene hadde kontakt med europeere allerede i 1470-årene, da portugiserne kom dit på sin utforskning av Afrika. I 1533 ble det underskrevet en handelsavtale mellom Portugal og kongedømmet Grand-Popo, men handelen kom først i gang noen år senere. Tidlig på 1600-tallet hadde Portugal regelmessig handel med Allada. Primært var det slaver portugiserne kjøpte, som arbeidskraft til sukkerplantasjene i São Tomé og Brasil. Handelen var ikke omfattende de første årene. Det er rapportert om ett eller to portugisiske skip hvert år.^[35]

I den eldste kjente listen over Dahomeys konger (Norris, 1789) er Wegbaja satt på tredjeplass, etter Dakodonu og Akaba. I de fleste senere lister er han flyttet opp til andreplass. Han var uansett ikke den første kongen, kronologisk, men den som omtales som Dahomeys sanne grunnlegger, ettersom han skal ha vært den som organiserte landets politiske orden. Ifølge geografen og etnologen Richard F. Burton (1821–1890) var Wegbaja den første herskeren som ble sett på som en konge over hele Dahomey, mens Dakodonu var en høvding, som flere andre.^[36] En rekkefølge som satte Wegbaja øverst, på grunn av hans store bragder for landet, var logisk for dahomeerne. Når det skulle ofres til de avdøde kongene under den store årlige tradisjonsfesten, ble det først ofret til Wegbaja, deretter til de andre i kronologisk rekkefølge.^[36]

Hver konge utpekte en kvinnelig medhersker, en kpojito, som skulle nedstamme fra kongehuset Alladaxonous åndelige grunnlegger, prinsesse Aligbonon.^[37]

Informasjonen i tabellen nedenfor er tatt fra Bay (1998), hvis ikke annet er angitt.

Akaba var sønn av Wegbaja. Ifølge tradisjonen hadde han en tvillingsøster, Ahangbé (også skrevet Hangbe). Dette var før europeerne hadde kontakt med Dahomey, så det finnes lite skriftlig om Ahangbé, men hun eksisterer i muntlige overleveringer og legender. Hun skal ha regjert en tid etter at hennes bror døde av virussykdommen kopper, men hun er ikke med i kjente lister over regenter i Dahomey. Dagens dronning Hangbe (per 2018) regner seg som direkte etterkommer etter kong Akabas tvillingsøster.^[42]

De første årene Dahomey eksisterte, er lite omtalt i kildene. Fra grunnleggelsen av fon-folkets rike på Abomey-platået rundt 1625 og omtrent 100 år fremover, hadde landet liten kontakt med kysten, og ingen handel med europeere, som kunne ha dokumentert hendelser i landet. Først i perioden 1724–1734 var det europeiske øyenvitner der, som skrev ned det de ble fortalt og det de selv så og opplevde.^[43]

Kong Wegbaja som overtok tronen i 1645, regnes av flere, både i Dahomey og av senere europeiske forskere, som den første egentlige kongen av Dahomey. Han fikk også bygget det første palasset i Abomey.^[44]

Dahomey, som hadde hovedsete langt inne i landet, hadde bruk for uhindret tilgang til kysten for å kunne handle med europeerne. De gikk derfor til krig mot nabostatene i sør, Allada i 1724 og Whydah i 1727, og beseiret dem. Kong Huffon av Whydah flyktet med det som var igjen av hæren, til øyene i lagunen vest for havnen. Fon-krigerne var uvante med kanoer, og kunne ikke følge etter dem, men mente herredømmet over kyststatene var sikret. Like etter måtte Dahomey forlate Whydah for å forsøke å nedkjempe en invasjon fra Oyo. Dahomeys hær led et stort nederlag, og mistet mange mann. I 1729 kom kong Huffon tilbake til Whydah med en hær på 15 000 mann. Kong Agaja fikk vite om dette, og bestemte seg for å gjenerobre Whydah, til tross for stor mangel på krigere. Han sørget for at et stort antall kvinner ble bevæpnet og utstyrt som soldater, og da hæren ble beordret til å marsjere mot fienden, ble kvinnene plassert bakerst for ikke å bli oppdaget. De oppnådde å overraske fienden, som ikke hadde ventet å møte en så stor hær. Deler av Whydah-styrkene flyktet, hæren fra Dahomey overvant resten, og annekterte nok en gang Whydah. Dette er den første dokumenterte bruken av dahomeiske kvinner som soldater. Det er ikke dokumentert at kvinnene deltok direkte i kampen i 1729, men flere forskere mener dette kan være opprinnelsen til amasonehæren i Dahomey.^[45]

Etter å ha fått herredømme over kyststatene Allada og Whydah, ble Agaja den første dahomeiske kongen som hadde jevnlig kontakt med europeere og deres skip. Etter dette innførte han et europeisk skip som et av symbolene i fremstillinger av ham på palassveggen og i andre bilder.^[44] Dahomey vokste og utviklet seg til en mektig stat under kong Agaja, spesielt på grunn av omfattende slavehandel.^[46]

Mellom 1726 og 1730 var landet utsatt for flere invasjoner fra Oyo.^[47] I 1730 måtte Dahomey inngå en fredsavtale med Oyo. Avtalen innebar at Dahomey mistet sin uavhengighet. Det ble en vasallstat under det langt større Oyo-riket. Agaja fikk beholde hele kongedømmet Whydah, og store deler av Allada. Som del av avtalen måtte Agaja årlig betale kongen av Oyo 40 kvinner, 40 geværer og 400 ladninger med kauriskjell.^[48] Han måtte også sende en av sønnene sine til Oyo. Valget falt på Tegbesu, ettersom hans mor Hwanjile, var den eneste av kongens koner som var villig til å gi avkall på sin sønn for noen år.^[8] Ifølge historikeren Akinjogbin innebar avtalen at Agaja måtte flytte til Allada og ikke fikk lov til å dra tilbake til Abomey. Han levde derfor i Allada til han døde i 1740.^[49] Historikeren Elizabeth M. Halcrow skrev i 1982 at Agaja ganske riktig flyttet sin hovedstad til Allada i 1730, men at han gjorde det fordi byen lå lenger unna grensen mot Oyo enn Abomey gjorde, og derfor var mindre utsatt for angrep.^[48]

Da Agaja døde, var Tegbesu tilbake i Dahomey og overtok som konge. Han gjennomførte flere administrative endringer, basert på lærdom fra tiden i Oyo, for å sikre sin legitimitet som regent for de to nylig annekterte kongedømmene Allada og Whydah.^[10] Whydah ble utviklet til en aktiv havn med stor økning i slavehandelen i hans regjeringstid.^[8]

Da kong Gezo besteg tronen i 1818, var hans første mål å gjenvinne Dahomeys totale uavhengighet. Han ville få en slutt på Dahomeys situasjon som vasallstat under Oyo, og skal ha halshugget sendemenn som kom fra Oyo for å hente den årlige avgiften. Oyo sendte da en hær mot Dahomey. Denne ble nedkjempet, og tiden som vasallstat var over i 1823.^[41][22]

I siste halvdel av 1800-tallet var ikke europeerne lenger tilfreds med bare å handle med afrikanerne. De hadde fått kjennskap til hvilke ressurser som fantes og ønsket å skaffe seg økonomisk, politisk og militært herredømme over størst mulig del av kontinentet, et herredømme de skaffet seg gjennom flere blodige kriger og slag i det som etter hvert ble kjent som Kappløpet om Afrika mellom de europeiske stormaktene og pågikk fra rundt 1870 til 1914.

Dahomey kjempet i to kriger mot Frankrike mot slutten av 1800-tallet: Den første (1890) og andre fransk-dahomeiske krigen (1892–1894). Til tross for nesten 100 år (1730–1823) som vasallstat under Oyo, forble Dahomey det dominerende maktsentrum i denne delen av Afrika fra tidlig 1700-tall til 1892. Da ble landet overvunnet av franskmennene, og kong Behanzin overga seg i 1894.^[26]

Handelen med palmeolje var blitt viktig etter at slavehandelen i prinsippet var over rundt 1860. Franskmennene ønsket kontroll over kystbyen Cotonou, for å sikre adgangen til områdene for den største palmeoljeproduksjonen. Cotonou var opprinnelig en liten fiskerlandsby, men kong Gezo skal ha grunnlagt en større by her, som oppsamlingssted for slaver som skulle skipes ut fra Whydah. I juli 1863 inngikk den franske visekonsulen en muntlig avtale med Dahomeys representant i byen. Franskmennene mente avtalen betydde at Dahomey avsto Cotonou til Frankrike, noe kong Glele bestemt avviste. Han hadde bare ment at avtalen ga dem tillatelse til å drive handel der, og fortsatte å kreve inn toll fra byen.^[50]

I november 1889 sendte Frankrike en delegasjon til Abomey for å sikre sitt krav til Cotonou, og tilby å betale en årlig leie til kong Glele. Kongen var døende, og sønnen, kronprinsen som senere ble kong Behanzin, tok imot dem, men ville ikke inngå noen avtale. Franskmennene hadde allerede forberedt seg på en væpnet konflikt med Dahomey. De hadde satt opp en høy palisade i Cotonou, og tidlig i 1890 hadde de bygd opp en styrke på rundt 360 mann. De fleste (299) var afrikanske skyttere, fra Ghana og Senegal, opplært av franske militære.^[50]

Bakgrunnen for den første krigen, som bare varte i to måneder, var to hovedkonflikter. Den ene konflikten gjaldt rettighetene til Cotonou. Den andre gjaldt rettighetene til flere landsbyer i Ouémé-dalen, som både Dahomey og Porto-Novo mente hørte til deres rike. Både Dahomey og Frankrike hevdet at Porto-Novo var deres vasallstat. Krigen varte i to måneder, og hadde to større trefninger: Slaget om Cotonou og slaget om Atchoukpa.^[51]

4. mars 1890 ble Cotonou angrepet av en dahomeisk hær med flere tusen menn og kvinner. De franske våpnene, inkludert kuler fra en fransk kanonbåt, ble for mye for dahomeerne. De trakk seg tilbake, og etterlot flere hundre døde og sårede.^[52]

En måneds tid senere beveget den dahomeiske hæren seg mot Porto-Novo. Franskmennene ville stoppe dem før de kom så langt, og gikk mot dem. Fon-krigerne angrep og 20. april utkjempet Dahomeys hær og franskmennene, hjulpet av krigere fra Porto-Novo, et slag i Atchoukpa, en landsby som lå omtrent 6,5 km nord for Porto-Novo. Ifølge franskmennenes senere rapporter ble de angrepet av 6000 menn og 2000 kvinner. Franskmennene var færre, men hadde nok en gang bedre våpen, og dahomeerne måtte gi seg.^[53]

Etter slaget om Atchoukpa fulgte fredsforhandlinger mellom de stridende partene, og en avtale ble signert 3. oktober 1890. Dahomey anerkjente kongedømmet Porto-Novo som et fransk protektorat, og ga fra seg Cotonou til franskmennene, mot å få 20 000 francs årlig for å si fra seg tollrettighetene. Krigen var en stor seier for Frankrike. Kong Behanzin skjønte at hans hær ikke kunne motstå franskmennene uten at han hadde moderne våpen, så han begynte å kjøpe våpen og ammunisjon fra tyske handelsfolk i Whydah. Våpnene ble til dels betalt med slaver, som nå ble kalt kontraktarbeidere, for å omgå forbudet mot slavehandel.^[53] Til tross for fredsavtalen mente begge parter at de nå gikk inn i en periode som var mer en våpenhvile enn en varig fred. Fiendskapet eskalerte frem mot den andre fransk-dahomeiske krigen to år senere.^[53]

Bakgrunnen for den andre fransk-dahomeiske krigen var at fon-krigere fra Dahomey igjen raidet landsbyer i Ouémé-dalen, i mars 1892. Dette var landsbyer som kongedømmet Porto-Novo gjorde krav på, mens kong Behanzin hevdet at dalen var Dahomey-land. En franskmann som bodde i Porto-Novo dro oppover elven Ouémé med kanonbåten «Topaze» for å rekognosere. Båten ble angrepet av dahomeiske krigere, og fem av franskmennenes soldater ble såret. «Topaze» returnerte til Porto-Novo, og fon-krigerne fortsatte sine angrep.^[54]

Da nyheten om hendelsene nådde Paris, erklærte Frankrike krig mot Dahomey igjen. Denne gangen var Dahomey bedre forberedt. Den beskjeden kong Behanzin sendte tilbake var at hvis de ønsket krig, var han klar. «Jeg ville ikke stoppe om den varte i 100 år og drepte 20 000 av mine menn».^[54] 15. juni 1892 innførte franskmennene en blokade langs kysten, for å hindre Dahomey i å kjøpe flere våpen og ammunisjon. Krigshandlingene startet med at franske kanonbåter bombet landsbyer i nedre del av Ouémé-dalen. Franskmennenes endelige mål var Dahomeys hovedstad Abomey. Underveis slo de leir i ulike landsbyer, og ble angrepet gjentatte ganger av fon-krigerne, som hver gang led store tap.^[55]

Den 4. november 1892 ble det siste slaget utkjempet ved Cana, en by rundt 12 km øst for Abomey. Etter en hel dags kamp måtte dahomeerne gi seg.^[56]

5. november sendte Dahomey en delegasjon til franskmennene for å inngå avtale om våpenhvile. Delegasjonen mislyktes og 16. november 1893 marsjerte den franske hæren inn i Abomey. Kong Behanzin nektet å la hovedstaden falle i fiendens hender, så han tente på bygningene og evakuerte byen. Han selv og den resterende delen av den dahomeiske hæren flyktet nordover. Franskmennene heiste trikoloren over Singboji-palasset, som delvis hadde motstått brannen.^[56]

15. januar 1894 overga kong Behanzin seg til franskmennene, etter forgjeves å ha forsøkt å bygge opp igjen hæren. Han ble sendt i eksil til Martinique. Krigen var offisielt over. Dahomey ble et protektorat under Frankrike.^[56] Franskmennene visste at kongen hadde en viktig posisjon under fon-folkets religiøse seremonier og i andre religiøse sammenhenger. De satte derfor inn en ny konge, Agoli-Agbo, i 1894. Kongen hadde ikke lenger noen reell makt, men fortsatte å ha en viktig seremoniell stilling til 1900, da han ble avsatt, angivelig på grunn av at han hadde uttalt seg kritisk om en ny skatt som var innført av de franske myndighetene.^[9] De avskaffet da monarkiet i landet og innførte direkte styre.^[56] Agoli-Agbo var i eksil fra 1900 til 1910. Da tillot franskmennene at han kom tilbake.^[9]

I 1904 ble landet en fransk koloni, Fransk Dahomey, og innlemmet i Fransk Vest-Afrika. Dahomey var da et av de siste afrikanske landene som ble kolonisert, som ofre for den europeiske imperialismen.^[57] Fra 1958 ble Fransk Dahomey en selvstyrt koloni og fikk navnet Republikken Dahomey. Republikken fikk full uavhengighet i 1960, og i 1975 ble navnet endret til Folkets republikk Benin. I 1991 ble navnet igjen forenklet til Republikken Benin, République du Bénin på fransk.

Kongens viktige seremonielle rolle har vart gjennom hele den tiden landet var under fransk administrasjon, og etter at det ble en selvstendig stat. Kongen har fortsatt en viss innflytelse, både politisk og økonomisk.^[58] Etter 2000 har det vært strid om posisjonen. Flere har hevdet å ha krav på tronen.^[59]

Europeere som besøkte landet på 1700- og 1800-tallet, oppfattet kongene som eneveldige, ut fra den strenge måten de utøvde sin makt på. På 1900- og 2000-tallet har forskere, ved å sammenholde eksisterende kilder, imidlertid kommet frem til at landets styre og politikk var mer komplekst.^[61]

Ifølge mytene stammer dynastiet Alladaxonou fra prinsesse Aligbonon fra Tado, som fikk et avkom med en leopard. Både prinsessen og hennes leopardlignende sønn, Agasu, regnes som åndelige grunnleggere av Alladaxonou-ætten,^[62] og symbolsk var Dahomeys konge den leoparden prinsesse Aligbonon, ifølge tradisjonen, hadde fått et avkom med.

Kongene var sentrum for alle deler av landets virksomhet, politisk, sosialt, religiøst og militært.^[63] Overgangen fra én konge til den neste foregikk ved at den aldrende kongen, etter forslag fra kongelige ministre og spåmenn, valgte ut den av sønnene som var best egnet til å herske.^[63] Kong Wegbaja, som regnes som den første egentlige kongen i Dahomey,^[64] hadde som rettesnor at kongeriket hele tiden skulle utvikles og gjøres mektigere.^[65] Hver monark påtok seg derfor forpliktelsen til å etterlate seg mer territorium enn han arvet. Det dahomeiske monarkiet førte jevnlige kriger for å oppnå dette, og under de 12 kongene som regjerte fra rundt 1625 til 1894, etablerte Dahomey seg som en av de mektigste statene i Vest-Afrika.^[66]

Wegbaja og hans etterfølgere innførte en annen måte å tenke forholdet konge–undersåtter på, enn den som gjaldt i nabostatene. Der betraktet undersåttene sin konge som en far som sørget for deres ve og vel. Kongens makt var som en sterk krukke. Så lenge krukken ikke ble skadet eller ødelagt, var vannet inne i den, folket, trygt. I Dahomey var allegorien en annen. Undersåttene lærte at det var deres plikt å forsvare og støtte sin hersker. De ble fortalt at kongens makt var som vann i en krukke. Vann, en knapp ressurs på Abomey-platået, var kilden til velstand. Nasjonens liv, fullt av farer, var som en krukke med mange hull. Hvis hver innbygger i Dahomey puttet en finger i ett av hullene, ville det hindre det verdifulle vannet i å renne ut av krukken. Kongens makt ble et symbol på fon-folkets egen styrke.^[67]

I tillegg til kongen eksisterte det tre nivåer for maktutøvelse. Det er ikke helt klart hvem som befant seg på de ulike nivåene, og hvilke beslutninger de fattet. Den amerikanske historikeren John Yoder har, ved å sammenstille eksisterende dokumenter fra 1700- og 1800-tallet, satt opp følgende sannsynlige inndeling: Det øverste nivået besto av 20–30 menn, antagelig kongens ministre; de høyeste militære offiserene; hovedmedlemmene av den kongelige familien; de mest prominente av kongens personlige tjenere og de rikeste handelsfolkene, til dels utlendinger. Disse kunne forsyne kongen med væpnede regimenter på 50 til 300 soldater for de årlige slaveraidene. Det neste maktnivået besto sannsynligvis av 50 til 80 fremgangsrike handelsfolk fra Dahomey; et mellomnivå av administratorer og offiserer – og lavere medlemmer av kongefamilien. Hver av disse kunne utstyre 10 til 50 soldater. Det laveste nivået besto av flere hundre lavere tjenestefolk; skatteinnkrevere og modige krigere, som trolig bare kunne forsørge seg selv og noen få våpenløse tjenere.^[61]

Den daglige ledelsen og administrasjonen av landet tok kongen seg av, i samarbeid med et mindre råd av hans ministre.^[61] Viktige lovgivende og administrative avgjørelser ble tatt av kongen og representanter for de ulike maktnivåene under den årlige tradisjonssamlingen og -festen Xwetanu i Abomey.^[68]

Europeiske gjester oppfattet Xwetanu bare som en religiøs fest, der krigsfanger og kriminelle ble halshugget for å ofres til tidligere konger,^[69] men det var også en samling der viktige nasjonale avgjørelser ble tatt. Delegater fra alle regionene i riket kom til den årlige samlingen for å drøfte og avgjøre den videre styringen av landet. Det var forventet at alle høvdinger og andre rangspersoner kom til Abomey for å delta på Xwetanu. I 1850 stilte flere enn 300 delegater.^[70]

Xwetanu kunne vare fra flere uker til en måned, og delegatene satt i flere møter i Det store rådet i løpet av denne tiden. Det store rådet besto ikke bare av menn. Kvinner var også aktive deltagere, på alle nivåer av de sivile og militære myndighetene. For å beholde kontrollen i landet, utnevnte kongen en kongelig hustru som motpart til hver mannlig tjenestemann, fra øverste til nederste nivå i maktsystemet. De kvinnelige offiserene, lederne for Dahomeys kvinnehær, «amasonene», var spesielt fremtredende i rådets diskusjoner. Flere europeere, militære, konsuler, handelsfolk og andre var også til stede på enkelte av møtene.^[61]

Den britiske offiseren Frederick E. Forbes (1819–1851), som overvar en Xwetanu i 1843, har beskrevet programmet for de ulike dagene. I tillegg til flere møter i det store rådet, der søknader og begjæringer ble avgjort, var det opptredener, parader og offisielle prosesjoner på den store plassen ved palasset. Amasonene utførte simulerte nærkamper og slaveraid, og hoffsangere, både kvinnelige og mannlige, gjenfortalte Dahomeys historie. Det var fremvisning av kongens rikdommer og slaver, mottagelse for viktige gjester og levering av skatter til, og gaver fra, kongen.^[61][70]

Dahomeys sivilisasjon og økonomi var i hovedsak basert på jordbruk. Uansett rang og yrke hadde enhver mann sine egne jorder. Det var mannens oppgave å rydde og dyrke jorda, planting ble utført av både menn og kvinner, og kvinnene hadde ansvaret for stell og høsting av avlingene.^[71] Kvinnene hadde også en aktiv rolle i det økonomiske livet. I tillegg til å ta seg av avlingene, var det de som hadde ansvar for kjøp og salg på markedene.^[71]

Flere viktige deler av landets økonomi var høyt utviklet. Produkttransport mellom de ulike delene av landet var regulert av kongelige påbud, mens skattesystemer og andre forpliktelser var nøye regulert.^[72]

Dahomey var senter for slavehandelen på Slavekysten i Vest-Afrika så lenge landet eksisterte og slavehandelen foregikk. Betalingen de fikk for slavene kunne være brennevin, tobakk, kauriskjell, tekstiler, glass, våpen og krutt.^[73] De fleste av byttemidlene var varer dahomeerne trengte, men som ikke fantes naturlig eller ble produsert i deres eget land. Kauriskjellene hadde ikke praktiske anvendelser, men ble brukt som et betalingsmiddel – formelt fastsatt som gyldig av den politiske eliten i løpet av 1500-tallet. I Vest-Afrika fantes ikke disse skjellene naturlig, så de måtte importeres. Kauriskjell kom fra Indiahavet og Stillehavet, og ble benyttet i handel over hele verden. Til Vest-Afrika var det europeiske slavehandlere som brakte dem med seg i store mengder. Den første store forsendelsen kom antagelig fra Det indiske hav i 1515. På 1700-tallet, en av de mest intense periodene for slavehandel, kunne slavehandleres skip ha med seg mer enn 10 milliarder skjell.^[74] Skjellene ble betalt ut etter vekt eller mengde.^[75]

Da Richard F. Burton, som utsending fra den britiske regjeringen, appellerte til kong Glélé for å få ham til å slutte med slavehandel, svarte han at det var en praksis som var startet av europeerne selv, og at han ville fortsette å selge slaver så lenge europeerne ville ha.^[76] De som ble solgt var mennesker som allerede levde i slaveri i Dahomey og kriminelle som ble gjort til slaver som straff for sine ugjerninger, men den aller største tilførselen var krigsfanger. Det lille kongedømmet Whydah, som ble annektert av Dahomey etter en krig i 1727, hadde en 16 km lang kystlinje langs Atlanterhavskysten. Europeerne kalte denne kysten for «Slavekysten» på grunn av den omfattende slavehandelen der. Whydah var hovedkvarter for slavehandlere fra de tre europeiske nasjonene som var mest involvert i den atlantiske slavehandelen – Frankrike, England og Portugal – og de fleste slavene ble sendt til disse landenes kolonier i Amerika, spesielt i Karibia og Brasil. Historikere anslår at det ble eksportert mer enn 1 million afrikanere fra Whydah i løpet av to århundrer, før slavehandelen ble avsluttet rundt 1860. Bare én annen afrikansk havn, Luanda i Angola, uttransporterte flere slaver.^[77]

En av de mest anerkjente kildene når det gjelder Dahomeys historie på 1700-tallet er I.A. Akinjogbin (1967) Dahomey and its Neighbours 1708–1818. Her omtales slavehandelen den første tiden som et kongelig monopol, men Akinjogbin dokumenterer også at Dahomey, i tillegg til å selge egne krigsfanger, importerte et betydelig antall slaver fra naboland, for videresalg fra kystbyene.^[78] Fra rundt 1735 oppsto det indre stridigheter i landet, i hovedsak på grunn av høvdingene og elitens motvilje mot det kongelige monopolet, og fra 1737 ble monopolet opphevet.^[79]

Tidlig på 1800-tallet innførte land etter land i Europa og Amerika restriksjoner, og etter hvert lover, for å forby slavehandel. Først ute var Danmark i 1803. I 1807 innførte Storbritannia forbud mot slaveri og slavehandel gjennom sin Slave Trade Act. Deretter fulgte Nederland, Portugal, Spania, Frankrike og Sverige.^[80] Disse tiltakene og endringene førte til en stor nedgang i inntekter både for Dahomey og nabolandene. Dahomey var imidlertid tidlig ute med å finne en annen inntektskilde for staten, det vil i hovedsak si kongen. Landet gikk over til å satse på handel med landbruksprodukter i langt større grad enn tidligere. Den viktigste eksportvaren fra 1860-årene var palmeolje.^[80]

Restriksjoner og forbud førte ikke til at slavehandelen straks opphørte. Denne virksomheten levde videre side om side med palmeoljehandelen fra rundt 1830 til midten av 1860-årene, men etterspørselen etter slaver ble stadig mindre, og etterspørselen etter palmeolje større.^[81] Slavehandelen hadde tradisjonelt vært mennenes ansvar, mens det meste av jordbruksarbeidet hadde vært utført av kvinner. Da palmeoljeeksporten tok seg opp, gikk også mennene inn i denne virksomheten.^[75]

Økonomisk kunne ikke palmeoljehandel måle seg med inntektene fra slavehandelen. På midten av 1800-tallet var landets inntekter fra den nye handelen minimal i forhold til kongens inntekter fra slavehandelen, som i 1848 ble anslått til rundt 60 000 britiske pund per år. Britenes tilbud på 400 £ som årlig kompensasjon for å avslutte slavehandelen, ble avslått av kong Gezo med forakt.^[81]

Slavehandelens betydning var ikke bare økonomisk. «Dahomey var en krigerstat med en dyptliggende militæretikk som innebar en forakt for landbruket som u-krigersk».^[82] Dette innebar at det var vanskelig for kongedømmets militære oligarki å tilpasse seg den nye økonomiske realiteten. Det var risikabelt for landets monark å ikke ta hensyn til dette. En annen faktor var at krigsfanger ikke bare trengtes til eksport, men også til menneskeofring under den årlige tradisjonssamlingen. En konge som ikke respekterte denne skikken, risikerte å miste tronen. Kong Gezos motstand mot det britiske presset for å avslutte slavehandelen, var derfor diktert både av religiøse og kulturelle forhold i tillegg til de økonomiske.^[81]

Ettersom britenes forsøk på å overtale Gezo var forgjeves, tok de i bruk andre metoder. De blokkerte dahomeiske havner for å hindre slaveeksporten. Etter en blokade av havnen i Whydah, som varte i seks måneder i 1851–1852, signerte Gezo en avtale om å stanse all slaveeksport. Ifølge britene overholdt han aldri avtalen. Dette kan ha vært fordi franskmennene hadde handelsagenter i Whydah som fortsatte å handle med slaver også etter at forbudet var trådt i kraft.^[81]

Enkelte historikere har hevdet at de høye embetsmennene og offiserene som drev stort med slavehandel, var de samme som dominerte palmeoljeproduksjon og -handel. Andre har analysert dokumentasjon for Dahomey og naboland og kommet frem til at det både fantes store plantasjer med slavearbeidere, og småskala-produsenter, i hovedsak kvinner. Mens kauriskjellene i slavehandelen ble betalt ut etter mengde, var transaksjonene i palmeoljehandelen mer beskjedne, og oljen ble betalt med et visst antall kauriskjell.^[75] Selv om overgangen fra slavehandel til handel med palmeolje var vanskelig, er det enighet blant historikere om at Dahomey forble en relativt stabil og sterk stat helt til de fransk–dahomeiske krigene i 1890–1894.^[81]

Dahomeys klassestruktur var svært forskjellig fra den som eksisterte i mange andre østlige eller vestlige samfunn i tidlig moderne tid, der klassene ofte hadde et preg av kastesystem. I Dahomey gikk klassedelingen i hovedsak mellom kongen og de øvrige innbyggerne.^[83]

Kongen ble kronet i Allada, som var utgangspunkt for dynastiet Alladaxonou,^[84] men han levde med sin svært utvidede familie i det sentrale palasset i Abomey. Palasset var en stor organisasjon, nærmest som en by i byen. Bortsett fra kongen, hans sønner og en del evnukker, var innbyggerne utelukkende kvinner. Antallet personer som bodde i palasset til enhver tid varierer i de ulike kildene, men skal i hvert fall ha passert 8000 individer under kongene Glele og Behanzin. Av disse kvinnene var rundt 1000 kongelige hustruer, inkludert kvinnelige vakter, krigere (amasoner) og jegere (gbeto). De fleste kvinnene var kongens koner bare i navnet. I tillegg til konene fantes det kvinnelige helbredere og hustruenes mange tjenere og slaver.^[85] Evnukkene kunne ha oppgaver som tjenere, vakter og kongens nære medarbeidere.^[86]

Alle som tilhørte kongehuset, var kongens ahosi. Fon-ordet «ahosi» blir gjerne oversatt med kone, enten det gjelder kvinner eller evnukker. Forskeren Edna Bay påpeker at «ahosi» direkte oversatt er sammensatt av aho=konge og si=kone, eller avhengig.^[87] En gruppe på rundt 40 spesielt privilegerte koner, var kposiene. De bodde i kongens avdeling av palasset og hadde ikke andre oppgaver enn å befinne seg nær ham og oppfylle alle hans ønsker. Beskrivelsen av khosienes rolle og oppgaver stemmer med de som er beskrevet som den første klassen hustruer i Whydah:

«En fransk slavehandler som besøkte Whydah i 1725, to år før Dahomey la under seg denne lille, men viktige kyststaten, beskrev hvordan kongens hustruer i Whydah var inndelt i tre klasser. De yngste og vakreste kvinnene utgjorde den første klassen. Den andre klassen var de som allerede hadde barn med kongen eller var for gamle eller syke til å tjene, eller betjene, kongen. Den tredje klassen var kvinner som var brakt inn i palasset for å tjene de andre kvinnene og kongen, og opprettholde ro og orden i samfunnet. Utstyrt med stokker ble de sendt hjem til forbrytere for å forkynne kongens dom, før de ødela og plyndret lovbryterens hjem. Til denne klassen hørte de kvinnelige bevæpnede vaktene, som med tiden ble amasoner.^[88][89] Selv om kvinnene i denne tredje klassen bare var kongens hustruer i navnet, var det forventet at de levde i sølibat. Innbyggerne i Whydah og i Dahomey var beslektet, etnisk og kulturelt, og historikeren Stanley Alpern mener det er sannsynlig, selv om det ikke er bevist, at kongehuset i Dahomey hadde en lignende organisering av kvinnene i palasset».^[90]

Kongens ektefeller ble utvalgt på ulike vis. På slutten av 1800-tallet er det kjent at en ansatt ved hoffet var ansvarlig for rekrutteringen. Sammen med sine assistenter reiste han hvert tredje år til alle landsbyene i kongeriket og vurderte kvinnene der. En ung skjønnhet kunne være en passende hustru for kongen, mens en kraftig og robust kvinne passet bedre for kongens vaktstyrke. Døtre av slaver ble tatt med til palasset som slaver. Også når det gjelder rekruttering av unge kvinner til palasset, har kildene ulike opplysninger. Én reisende rapporterte i 1788 at alle døtre (og sønner) av «embetsmenn» («ministers») skulle stå til kongens disposisjon. En annen skrev i 1856 at amasonene ble valgt fra unge jomfruer i de beste familier i landet,^[91] og i en reiseskildring fra 1893 står det at en utro kvinne, istedenfor å bli drept, kunne bli sendt til palasset og tatt inn i amasonekorpset. Den samme skjebnen kunne en spesielt vrang og vanskelig kone få.^[92]

I tillegg til kongen og hans flere tusen koner, besto kongefamilien av tidligere kongers hustruer, som ble kalt kongens mødre. Kpojito, den rikeste og mektigste kvinnen i kongedømmet, valgte kongen blant sine mødre. Hun var hans rådgiver og medhersker, den nest viktigste personen i landet, bare overgått av kongen selv.^[93]

Som flere andre steder i Afrika, mente man at det var en hellig forbindelse mellom jorda og menneskene som levde i et bestemt område. Jorda tilhørte overnaturlige krefter, og menneskene hadde bare «bruksrett» til den. De første menneskene som hadde slått seg ned i et område, hadde en hellig kontrakt med jorda eller jordguden. Nye slekter eller grupper som invaderte området, eller slo seg ned der, måtte inngå avtaler med de religiøse overhodene, ofte kalt «jordprester», for å legitimere sitt krav om å herske der. Kongeætten Alladaxonou hadde, gjennom Dakodonus brutale fremferd, etablert seg på Abomey-platået med makt, og det ser ikke ut til at Dakodonu eller hans første etterkommere hadde anerkjent de rituelle autoritetene. De ble dermed sett på som urettmessige herskere. For å sikre legitimiteten til Alladaxonou og holde bedre kontroll, opprettet kongen et embete for en kvinnelig medhersker, en kpojito, en person med tilknytning til prinsesse Aligbonon, den åndelige grunnlegger av Alladaxonou-ætten.^[37]

Ordningen med en kpojito ble antagelig etablert under kong Agaja (1708–1740). Den første kpojito man vet noe om het Adonon.^[94] Som de senere kpojitoene ble hun valgt blant kongens mødre. Kpojitoen levde i det sentrale palasset i Abomey og hadde et eget hoff. Både dahomeiske og europeiske kilder har vage opplysninger om kpojitoens formelle oppgaver. Hun skal ha fungert som en slags megler og talskvinne for innbyggere som hadde saker de ønsket å ta opp med kongen. Hun skal ha vært svært velstående, blant annet på grunn av at hun mottok skatt fra enkelte landsbyer, og hun hadde plantasjer med slavearbeidere. Når en kpojito døde, ble hun etterfulgt av en kvinnelig etterkommer i sin biologiske familie. Kpojitoen ble, som kongen, en «vodun» (en ånd eller voodoo-gud) når hun døde, og ble æret med seremonier og ofringer under Xwetanu, den store, årlige tradisjonssamlingen.^[95]

Familiene hos fon-folket i Dahomey var organisert på flere nivåer. De levde i individuelle familier, «kjernefamilier», med et familieoverhode som var ansvarlig for gruppens økonomiske, sosiale og religiøse aktiviteter. Gruppen var definert av avstamning som fulgte farslinjen (patrilineær avstamning) fra en stamfar som nylig hadde levd. Flere slike familier, som stammet fra en felles stamfar som hadde levd for lenge siden, ofte en som hadde immigrert fra en spesiell landsby, utgjorde storfamilier. Disse hadde gjerne samme økonomiske spesialitet, som jernbearbeiding, veving eller andre håndverk, overlevert til dem fra den felles stamfaren. Disse familienettverkene var igjen organisert i ætter, under en høvding og en gruppe eldre kvinner som voktet viktige tradisjoner. På det høyeste nivået sto klanen (ako på fon-språk). Fon-klanene besto av ætter som hevdet de hadde felles avstamning fra en mytisk stamfar. Det fantes både klaner av vanlige innbyggere (anato) og klaner som stammet fra de 12 kjente kongene i Dahomey (axovi). Selv om tilknytningen til klanene gikk gjennom mennene i gruppen, kunne de som var født av en prinsesse innlemmes i axovi, på samme vis som personer som hadde utført viktige politiske, økonomiske eller rituelle oppgaver for kongen.^[96]

Dokpwe var et system for samarbeid, som preget alt dahomeisk arbeidsliv. Dokpwe var et kooperativt system for inndeling av Dahomeys arbeidsstyrke. Enhver mann i Dahomey var med i en dokpwe. En dokpwe i et område ble ledet av en dokpwegã, en tjenestemann som arvet sin posisjon, i motsetning til høvdinger og andre tjenestemenn som ble valgt av kongen.^[97]

Dokpwe var et system for gjensidig hjelp, og flere av oppgavene var organisert som dugnader, for eksempel når en mann var syk og ikke kunne dyrke jorda. Da betalte han en liten sum til dokpwegãen, som beordret arbeidsstyrken til å rydde jorda og dyrke den. Lønnen deres var maten de fikk av «oppdragsgiveren». Arbeidet i dokpween var ikke bare en tung plikt. Mennene konkurrerte om å vise sin dyktighet, og arbeidet ble ofte akkompagnert av arbeidssanger, slik at 40 til 100 mann kunne gjøre arbeidet i samme rytme og hastighet.^[72]

Før kolonitiden var det svært sjelden at afrikanske land hadde en permanent militær organisasjon, slik Dahomey hadde. I nabolandene ble hæren mobilisert når det skulle kriges, og oppløst når striden var over. Dahomey lå stadig i strid med naborikene, blant annet gjennom sine årlige tokt for å fange slaver til eget bruk og for salg til europeerne.^[98]

Ifølge enkelte historikere var det obligatorisk for menn å verve seg til hæren, men frivillig for kvinner. En landsby kunne sende kvinner istedenfor menn, hvis disse ikke ønsket å verve seg. Hæren var delt i to, og hver av disse var igjen delt i en manns- og en kvinne-avdeling. Mannshæren var både eldre og større enn kvinnehæren. Kvinnehæren varierte i størrelse, og var i perioder 1/10, i andre perioder 1/3, av det totale antall krigere. Da Dahomey var i krig med et av naborikene i 1851, skal hæren ha bestått av 10 000 menn og 6000 kvinner.^[88]

Europeerne kalte kvinnene i den dahomeiske hæren for «amasoner», etter antikkens krigerske, mytiske amasoner. Det er usikkert når kongen i Dahomey begynte å utnevne kvinnelige livvakter, kvinnelige jegere (gbeto) og kvinnelige krigere.^[100] Kvinnene måtte gjennom samme trening som mennene. De fikk fysisk trening og trente på utholdenhet, dristighet, ufølsomhet, kamp og drap på fiender.^[101] Kvinne- og mannshæren levde helt adskilt fra hverandre. Kvinnene levde innenfor palassets murer, der menn ikke hadde adgang. Amasonenes offiserer var også kvinner.

Amasonene var aktive og uredde i krigene mot nabolandene, og i krigene mot Frankrike på slutten av 1800-tallet. Mange av dem døde i den første fransk-dahomeiske krigen i 1890. De var vant til nærkamp med køller og sverd og hadde aldri sett bajonetter, så de gikk fryktløse rett mot de franske soldatenes våpen.^[102]

UNESCO har inkludert amasonene i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.^[103]

Både musikk og visuell kunst er omtalt i ulike kilder. Det er de ulike visuelle kulturuttrykkene som skiller seg mest fra andre afrikanske lands kunst.

Sang og dans er dokumentert både som historiefortelling, som kamp- og arbeidssanger og som hyllest av nåværende og tidligere konger. Hver amasoneenhet hadde sitt eget «korps». En av de europeiske besøkende, den britiske løytnant Forbes, skrev i 1851 at han blant 2408 amasoner tellet 252 musikere. Han omtalte militærmusikken slik i sin dagbok: «… drønn av skyting og musikk (hvis bråket fra dahomeisk militærmusikk fortjener dét navnet)».^[104]

Dalzel, som besøkte landet 60 år tidligere, skrev om amasonenes evne til å synge flerstemt, og han omtaler fløyter, skåret av bambus.^[105] Instrumentene som vises på samtidige tegninger og xylografier, er trommer, andre rytmeinstrumenter og blåseinstrumenter av dyrehorn.

Den tradisjonelle kunsten i Dahomey var unik og annerledes enn i andre afrikanske land, også nabolandene. Kunsthistorikeren E.H. Gombrich (1909–2001) mente at det er en sammenheng mellom ulike typer samfunn og deres kunst. Han hevdet at konservative samfunn verdsetter godt, tradisjonelt håndverk og foredlet kunstnerisk form. Andre samfunn er mer dynamiske, de vektlegger det nyskapende, også i kunsten, selv om det enkelte ganger går ut over den håndverksmessige og kunstneriske kvaliteten.^[106] Ifølge den amerikanske kunsthistorikeren Suzanne Blier kan Dahomeys nabostater sees som eksempler på den første typen samfunn, mens Dahomey passer bedre med beskrivelsen av den andre typen.^[107]

De fleste kjente kunstverkene fra Dahomey er store eller små skulpturer og utsmykning på sceptere, kongetroner, palassdører og -vegger. De frittstående skulpturene kunne være sammensatt av flere materialer. Vanlige materialer var tre, elfenben, metall (sølv, jern og bronse), tekstiler og leire. Metallfigurene var først skåret i tre og deretter dekket med sølv- eller bronseplater. Da franskmennene annekterte Dahomey i 1894, tok de mange gjenstander med tilbake til Frankrike, så blant annet Musée du Quai Branly i Paris har en samling av dahomeisk kunst. Det finnes også samlinger i andre europeiske land.^[108]

Applikasjonsarbeid, en sømteknikk der dekorasjoner av tekstiler i flere farger syes på et ensfarget bakgrunnsteppe, ble kjent i Dahomey under kong Agaja. Han hadde sett slike arbeider i Avranku-regionen, nord i Porto-Novo, og tok to av mestersyerne der til fange. Syerne fikk egne verksteder i Abomey og kom i kongens tjeneste. Kongen kontrollerte både produksjon og bruk av applikasjonsarbeidene. Historiene som ble fortalt gjennom de applikerte motivene, handlet om makt, vold og død, men kunne også vise scener fra hverdagslivet.^[109] De første håndverkerne applikerte sine bilder med raffia som bakgrunnsstoff. Bomullsstoff var kostbart og måtte importeres, men kongen sørget etter hvert for å skaffe dette sjeldne materialet fra franske handelsfolk, i bytte mot slaver.^[110] Applikerte tekstiler ble brukt til telt, veggtepper, bannere og parasoller, som var viktige maktsymboler i Dahomey.

Kongen og hans familie støttet kunstnernes arbeid, og bestilte flere kunstverk av dem. Dyktige kunstnere, også krigsfanger fra andre land, som hadde ferdigheter i ulike teknikker og kunstarter, fikk bolig og verksted i og ved kongens områder i Abomey. Gjennom de utenlandske kunstnernes verk kom nye ideer, ny bildebruk og nye uttrykksformer inn i Dahomeys kunst.^[83] Kongen og hans kunstnere hadde monopol på enkelte typer kunst, som søm og applikasjoner, og det kunne medføre dødsstraff hvis det ble oppdaget at andre innbyggere ble fristet til å prøve seg på kunsten.^[111]

Mange dahomeiske kunstnere var av kongelig ætt. Hontondji-familiens medlemmer som fortsatt skapte ulike bronse- og sølvarbeider på 1900-tallet, kan føre sine røtter tilbake til kong Wegbadja. Treskjæreren som skar ut legemsstore treskulpturer av kongene Glélé, Gezo og Behanzin skal ha vært en sønn av kong Agonglo, og Agonglo selv utformet og skar ut sin egen trone.^[112]

Da landet ble fransk protektorat i 1894, og det ikke lenger fantes en regjerende monark som kunne bestille arbeider og være deres velgjører, måtte kunstnerne finne andre kundegrupper. Det kom stadig flere turister til landet, og kunstnerne tilpasset seg den nye tiden. De smidde, støpte og skar små, nærmest masseproduserte, figurer som var mer salgbare enn kongetidens store skulpturer ville ha vært. Fargerike applikerte tepper er også blitt en populær souvenir. Nå skal ikke lenger hvert tekstil hylle én konge, isteden syes veggtepper der hele kongerekken er gjengitt, og mindre tekstiler, noen med bare én figurapplikasjon.

Det som tidligere var viktige maktsymboler, forbeholdt kongen, og figurer brukt i religiøs sammenheng, ble omdannet til souvenirer for turister.^[113]

Kongefamiliens boliger er nokså konsekvent kalt palasser i de europeiske beretningene om dem. Kongeboligene var bygd som tradisjonelle leirehus, med samme konstruksjonsmåte og av samme materiale som resten av landets bolighus, men var større i plan og høyere. Jordsmonnet på Abomey-platået var i hovedsak et tynt lag sand, med et dypt leirelag under. Leiren hadde en rødlig farge.^[115] Denne leiren ble soltørket til adobe og forsterket med strå. Dette var det tradisjonelle byggematerialet i Dahomey. Bare de kongelige hadde lov til å bygge hus i mer enn én etasje, så palassene raget opp over undersåttenes lave hytter.^[116]

Bortsett fra kong Akaba, som hadde sitt palass i en egen innhegning, hadde alle kongene sørget for å få oppført sitt eget palass innenfor det samme palassområdet. De kongelige palassene dekket et areal på 47 ha og var omgitt av murer.^[66] Det fantes flere kongeboliger, i tillegg til det sentrale palasset i Abomey. I byen Cana, 13 km sørøst for Abomey, lå et slott som er omtalt som kongehusets landsted. Auguste Bouët, en fransk regjeringsutsending på 1800-tallet, kalte spøkefullt palasset i Cana «Dahomeys Versailles». Også i Allada, som var hjemby for kongeslektens forfedre, fantes et palass.^[117] I 1943 ble det historiske museet i Abomey grunnlagt av den franske kolonimakten. Museet har lokaler i palassene etter kongene Gezo og Glélé.^[118]

I 1985 ble de restaurerte palassene i Abomey innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, blant annet på grunn av de unike relieffene på ytterveggene.^[119]

Palassveggene i Abomey ble utsmykket på forskjellig vis, også utvendig, med veggmalerier, perler, skjell, perforeringer og relieffer. De mest spesielle dekorelementene er relieffene, som både er kunstnerisk interessante og har historisk verdi. Gjennom motivene, som både priser kongene og viser ulike, ofte brutale, hendelser, er de med på å bevare landets kollektive hukommelse.^[120]

Det er ikke kjent når og hvorfor relieffene oppsto, og det er vanskelig å anslå alderen på de enkelte bildene, fordi de er blitt endret over tid. De enkleste relieffene finnes på templer i utkanten av Abomey. Disse er laget lenge før utsmykningen av kongenes palasser. Hovedelementene i disse relieffene er geometriske figurer, «solhjul» – og noen dyre-, plante- og menneskefigurer.^[121] Relieffene utviklet seg fra å være religiøs kunst på templene til å bli en viktig, visuell dokumentasjon av kongenes bragder og makt.^[121] Muntlige kilder hevder at det var kong Agaja som i sin regjeringstid (1708–1740) innførte dekorering av palassveggene, på omtrent samme tid som applikasjonsbildene oppsto.^[122] Alle kongene hadde sine egne symboler, ofte med dyr og våpen, som ble gjengitt både i relieffene og applikasjonene.

Materialet som ble brukt i relieffene var jord fra termitt-tuer. Jorda ble knust, blandet med flytende rester fra palmeoljeproduksjon og forsterket med plantefibre. Når relieffene var tørket, ble de malt i klare farger med maling som ble laget lokalt, av organiske pigmenter, som indigoblader for blått – og uorganiske pigmenter, som lampesot for svart.^[123]

I 1990-årene samarbeidet Getty Conservation Institute og myndighetene i Benin om å konservere relieffene. Målet med prosjektet, som varte i fire år, var ikke å restaurere relieffene til sin originale stand, men å reparere store skader og stoppe videre forfall. Prosessen er dokumentert i boken Palace Sculptures of Abomey: history told on walls, av Francesca Piqué og Leslie H. Rainer (1999).^[124]

I tillegg til at kongedømmet Dahomey har vært gjenstand for grundig forskning på 1900- og 2000-tallet, er landet omtalt og fremstilt i skjønnlitterære verk: i romaner, på scenen og filmlerretet.

Kong Behanzin, den siste kongen i det uavhengige kongedømmet Dahomey, har fascinert flere skjønnlitterære forfattere. Forfatteren Maryse Condé (1937–) fra Guadelope skrev i 1992 romanen The Last of the African Kings der hun fokuserte på Behanzins motstand mot franskmennene og hans eksil i Karibia. Romanen Thread of Gold Beads (2012) av nigerianske Nike Campbell-Fatoki, handler om en datter av Behanzin. Hans rike blir sett gjennom hennes øyne. I 2019 fikk britiske Bernardine Evaristo (født 1959) Bookerprisen for romanen Girl, Woman, Other. En av karakterene i romanen, en kvinne ved navn Amma, skriver og regisserer et teaterstykke med tittelen The last amazon of Dahomey.^[125]

Et av de tidligste og mest kjente sceniske verkene er musikalen In Dahomey, som hadde premiere i New York i 1903. Den er skrevet av Will Marion Cook (musikk), Jesse A. Shipp (historie) og Paul L. Dunbar (sangtekster). Musikalen var den første som både ble skrevet og spilt av afrikansk-amerikanske kunstnere og fremført på et av de store teatrene på Broadway.^[126] Teksten var ment som en satire over American Colonization Societys «back-to-Africa»-bevegelse. Organisasjonens tanke var at amerikanere av afrikansk opphav skulle returnere til det afrikanske kontinentet. In Dahomey hadde suksess i USA og var deretter på turné i England og Skottland i ett år, før ensemblet vendte tilbake til USA for nye forestillinger i New York og en turné til flere amerikanske storbyer.^[127] Jean Pliya (1931–2015), som selv var fra Benin, mottok i 1967 litteraturprisen Grand prix littéraire d'Afrique noire for sitt første teaterstykke Kondo le requin, som forteller historien om Behanzins kamp for å beholde den gamle orden i riket.^[128]

Filmen Cobra Verde (1987), regissert av Werner Herzog, var en filmatisering av romanen The Viceroy of Ouidah (1980) av britiske Bruce Chatwin. Dette er historien om en brasilianer som seilte til Dahomey i 1812 for å slå seg opp på slavehandel. Han ble venn med en utilregnelig konge, og fikk et tragisk endelikt.^[129] I den amerikanske spillefilmen Black Panther fra 2018 spiller kvinnehæren «Dora Milaje» en viktig rolle. De forsvarer kongen og nasjonen i det fiktive landet Wakanda, og flere anmeldere og andre journalister har skrevet om inspirasjonen bak disse kvinnekrigerne og sammenlignet dem med de virkelige kvinnekrigerne i Dahomey.^[130][131]

I 2022 ble Dahomey og kongedømmet til Gezo portrettert i filmen The Woman King. John Boyegaspilte rollen som kong Gezo, og Viola Davis hadde rollen som den fiktive Nanisca, inspirert av den historiske kvinnekongen, Agontime. Filmen ble kritisert for å idolisere kongedømmet Dahomey mer enn det fortjente.^[132]

• Adams, Monni (Februar 1980). «Fon Appliqued Cloths». African Arts. UCLA James S. Coleman African Studies Center. 13 (2): 28–41 og 87–88 – via Jstor. 
• Akinjogbin, I.A. (1967). Dahomey and its Neighbours 1708–I8I8. Cambridge. 
• Alpern, Stanley B. (1998). Amazons of black Sparta : the women warriors of Dahomey (på engelsk). New York : New York University Press.  [Alpern siterer og refererer til svært mange kilder fra 1700- og 1800-tallet]
• Bay, Edna G. (1995). «Belief, Legitimacy and the Kpojito: An Institutional History of the 'Queen Mother' in Precolonial Dahomey». The Journal of African History. 1. 36: 1–27. ISSN 0021-8537. Besøkt 30. oktober 2020. 
• Bay, Edna G. (1998). Wives of the Leopard : gender, politics, and culture in the Kingdom of Dahomey. University of Virginia Press. ISBN 978-0813917924. 
• Blier, Suzanne Preston (1988). «Melville J. Herskovits and the Arts of Ancient Dahomey». Anthropology and Aesthetics. The University of Chicago Press on behalf of the Peabody Museum of Archaeology and Ethnology (16): 125–142 – via Jstor. 
• Dalzel, Archibald (1793). The History of Dahomy: An Inland Kingdom of Africa; Comp. from Authentic ... (på engelsk). Forfatteren.  [Dalzel var offisiell britisk slavehandler]
• Diamond, Stanley (1996). «Dahomey: the development of a proto-State : an essay in historical reconstruction». Dialectical Anthropology. 21 (2): 121–216 – via Springer.  Betalt pålogging
• Forbes, Frederick E. (1851). «Dahomey and the Dahomans: Being the Journals of Two Missions to the King of Dahomey, and Residence at His Capital, in the Year 1849 and 1850». Besøkt 9. mai 2020.  [Forbes var løytnant i den britiske marinen]
• Halcrow, Elizabeth M. (1982). Canes and Chains: A Study of Sugar and Slavery. Hodder Education. ISBN 978-0435982232. 
• Herskovits, Melville J. (juli 1932). «Some aspects of Dahomean ethnology». Africa : journal of the International African Institute. 5 (3): 266–296 – via Jstor. 
• Law, Robin (1986). «Dahomey and the slave trade : reflections on the historiography of the rise of Dahomey». Journal of African history. 17 (2): 237–267 – via Jstor. 
• Law, Robin (red.) (1995). From Slave Trade to 'Legitimate' Commerce The Commercial Transition in Nineteenth-Century West Africa. Cambridge ; New York: Cambridge University Press. ISBN 9780521481274. 
• Law, Robin (1988). «History and Legitimacy: Aspects of the Use of the past in Precolonial Dahomey». History in Africa. 15: 431–456. ISSN 0361-5413. doi:10.2307/3171874. Besøkt 8. august 2020. 
• Law, Robin (1989). «'My Head Belongs to the King': On the Political and Ritual Significance of Decapitation in Pre-Colonial Dahomey». The Journal of African History. 30 (3): 399–415 – via jstor. 
• Le Hérissé, Auguste (1876-1953) Auteur du texte (1911). L'ancien royaume du Dahomey, moeurs, religion, histoire / par A. Le Hérissé,... (på fransk). 
• Monroe, J. Cameron (2011). «In the Belly of Dan : space, history, and power in precolonial Dahomey» (PDF). Current Anthropology. 52 (6): 769–798 – via jstor.org. 
• Monroe, J. Cameron (2016). «Dahomey, Kingdom of». Besøkt 4. oktober 2020. 
• Norris, Robert (1789). Memoirs of the Reign of Bossa Ahadee, King of Dahomy. London.  [Norris var slavehandler og handlet med Dahomey i flere år]
• Piqué, Francesca; Rainer, Leslie H. (1999). Palace Sculptures of Abomey : history told on walls. Getty Publications Virtual Library. 
• Skertchly, J.A. (1874). Dahomey, as It Is : being a Narrative of Eight Months' Residence in That Country (på engelsk). London.  [Skertchly var en britisk entomolog som tilbrakte åtte måneder i Dahomey i 1871–1872]
• Soumonne, Elisée (2012). «Disease, religion and medicine: smallpox in nineteenth-century Benin» (PDF). História, Ciências, Saúde – Manguinhos (på engelsk). 19 (Supplement): 35–45. 
• Yoder, J. (1974). «Fly and Elephant Parties: Political Polarization in Dahomey, 1840–1870». Journal of African History (på engelsk). 15 (3): 417–432. 

• «Kingdom of Dahomey - New World Encyclopedia». www.newworldencyclopedia.org. Besøkt 3. august 2020. 
• «How the West Hijacked West African Economics Through Dahomey and Benin». Black Research Central (på engelsk). Besøkt 24. august 2020.  Nettsted med flere historiske bilder og omfattende informasjon om Dahomey
• «The Dahomey Kingdom | African History Documentary», fra youtube