Kileblåvinge er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger.
Utseende
Hannen har lyst nesten turkis-blå farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller kant (frynser) ytterst, og et mørkere, skarp avsatt svart felt innenfor. Vingeundersiden er grå med noen små mørke flekker i smale hvite ringer. Ved vingeroten utbrer et mørkt blå-svart farge felt seg. En hvit kile når fra bakvingekanten og inn i midten av vingen, litt forbi diskalflekken. Bakvingenes underside har svakte nesten ikke synlige gulorange flekker langs ytterkanten.
Hunnen har mørk ensfarget brun farge på vingeoversiden, uten flekker. Langs vingeranden finnes et lyst bånd eller kant (frynser). Undersiden er lik hannens.
Vingespennet er mellom 25 og 28 millimeter.
Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.
Fasettøynene er mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet.
Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.
Indre organer
Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Egg og larver
Egget er grønnlig, hvitt, rundt og flatt, med et fint punktert mønster.
Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er grønnlig på farge, men gulere på bakerste delen. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover.
Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.
Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.
Puppen
Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner plantedeler som frø og lignende.
Levevis
Kileblåvinge lever på skogstorkenebb. Biotopen er åpent terreng med rikelig forekomst av vertsplanten, fortrinnsvis gamle slåtteenger og beitemarker, oftest slike som har vært ute av hevd en tid. Kileblåvinge finnes på gresskledde og blomsterrike enger. Arten foretrekker kalkrike lokaliteter, og finnes gjerne i kraftlinjegater og langs veiskråninger og lignende.
Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra slutten av juni til midten av august. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.
Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.
Forplantning
Paringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under paring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å pares. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har paret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.
Larvene
Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring. Larven lever som plantespiser, vanligvis på skogstorkenebb.
Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.
Puppen
Kileblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker.
Utbredelse
Kileblåvinge finnes på egnede lokaliteter i Europa og østover til Atlasfjellene. Den finnes bare i spredte forekomster som er adskilt fra hverandre. Arten finnes i det østlige Sverige og Finland. Mangler i Danmark. I Norge ble den første gang observert, øst i Hedmark sommeren 2006.[3] I de påfølgende år har den blitt lett etter på ytterligere lokaliteter i kommunen, og er nå kjent fra et tyvetalls lokaliteter. De vestligste er ved Jordet i hoveddalføret. Den norske forekomsten utgjør utkanten av en større svensk-norsk bestand som strekker seg over midt-Sverige og videre rundt Bottenviken til Finland. Etter Artsdatabankens vurdering er det sannsynlig at arten har hatt populasjoner i Norge i lengre tid, og at den har vært oversett. Sannsynligvis har arten hatt en oppgangsperiode i de siste år, slik at sannsynligheten for å oppdage den har vært større. Ingen funn ble gjort i 2012 og 2013. Dette kan skyldes manglende søk. Artens biotoper finnes som små, fragmenterte flekker i et landskap dominert av skog og myr. Arten klarer seg ikke på enger som drives intensivt med gjødsling og slått. Den overlever heller ikke når tettheten av beitedyr blir for stor. Samtidig er den utsatt ved at de gamle engene gror igjen med skog når små bruk legges ned.[2]
Rødlistevurdering
Arten vurderes som sterkt truet, EN, med bakgrunn i begrenset utbredelsesområde og forekomstareal kombinert med pågående nedgang i habitatkvalitet og ekstreme fluktuasjoner i antall reproduksjonsdyktige individ. Artens kjente utbredelsesområde er 705 km², mens estimerte utbredelsesområde er på 1000 km² (minimum: 705 km², maksimum 3000 km²). Artens kjente forekomstareal er 76 km², mens estimerte forekomstareal er på 150 km² (minimum: 76 km², maksimum 300 km²). Vurderingen er en oppgradering i forhold til forrige versjon av rødlista. Endringen skyldes delvis mer kunnskap om artens populasjoner i Norge og delvis noe annen kriteriebruk. Populasjonen regnes ikke lenger som trolig sterkt fragmentert, men til gjengjeld antas det at antall reproduksjonsdyktige individ fluktuerer sterkt fra år til år, hvilket resulterer i en strengere rødlistevurdering. Dette er i tråd med hva Artsdatabanken vet om artens biologi, og også i tråd med den svenske rødlistevurderingen. I Sverige er kileblåvinge vurdert som sårbar, VU, basert på en pågående nedgang i populasjonsstørrelse og pågående forringelse av leveområdene kombinert med antatt ekstreme fluktuasjoner i individtall.
Kileblåvinge Aricia nicias vurderes i 2021 som sterkt truet, EN, med bakgrunn i begrenset utbredelsesområde og forekomstareal kombinert med pågående nedgang i habitatkvalitet og ekstreme fluktuasjoner i antall reproduksjonsdyktige individ.[2]
Systematisk inndeling
Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. (Systematikken følger Fauna Europaea[4] )
Treliste
Referanser
Litteratur
- Eliasson, C.U., Ryrholm, N., Holmer, M. Jilg, K. & Gärdenfors, U. 2005. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Dagfjärilar. Hesperiidae – Nymphalidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. ISBN 91-88506-51-7
- Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
- Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8
Eksterne lenker
Autoritetsdata
