PROFILPELAJAR.COM

Jane Russell
	I filmen Herrer liker blonde piker fra 1953.
Født	Ernestine Jane Geraldine Russell; 21. juni 1921; Bemidji, Minnesota, USA
Død	28. feb. 2011 (89 år); Santa Maria, California, USA
Beskjeftigelse	Filmskuespiller, skuespiller, sanger, modell, fjernsynsskuespiller
Utdannet ved	Van Nuys High School
Ektefelle	Bob Waterfield (1943–1967) ; Roger Barrett (1968–1968) ; John Calvin Peoples (1974–1999)
Parti	Det republikanske parti
Nasjonalitet	USA
Utmerkelser	Stjerne på Hollywood Walk of Fame; Berlinale Kamera (1991)
Aktive år	1943–1970
IMDb	IMDb
	Signatur
	Jane Russell på Commons

Jane Russell (født Ernestine Jane Geraldine Russell 21. juni 1921, død 28. februar 2011) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent, modell og sexsymbol som hadde sin storhetstid på 1940- og 1950-tallet.

Russell døde 89 år gammel av respirasjonssvikt.

Barndom

Ernestine Jane Geraldine Russell ble født 21. juni 1921 i Bemidji i Minnesota som eneste datter av Roy William Russell og Geraldine Jacobi. Hun hadde fire yngre brødre, Thomas Ferris Russell, Kenneth Steven Russell, James Hyatt Russell og Wallace Jay Russell.

Foreldrene hennes ble født i Nord-Dakota. Tre av besteforeldrene hennes ble født i Canada, mens farmoren hennes ble født i Tyskland. Faren hennes var en tidligere løytnant i United States Army og moren hennes hadde jobbet som skuespillerinne for et omreisende teater. De giftet seg i 1917 og bodde de første årene av ekteskapet i Edmonton i Canada. Før Russells fødsel flyttet de midlertidig tilbake til USA, for at hun skulle bli amerikansk statsborger. Senere flyttet familien til San Fernando Valley i California. I 1930 bodde de i Burbank i California, der faren hennes jobbet som kontorsjef på en såpefabrikk.

Russells mor sørget for at datteren tok pianotimer. I tillegg til musikk var Russell interessert i skuespill og deltok i teateroppsetninger på Van Nuys High School. Hennes ambisjon som ung var å bli designer, inntil hennes far døde 47 år gammel. Da bestemte hun seg for å jobbe som resepsjonist på et legekontor, etter hun var ferdig på skolen. Hun begynte også jobbe som modell, og etter oppfordring fra hennes mor studerte hun drama og skuespill hos Max Reinhardts Theatrical Workshop sammen med den russiske skuespillerinnen Maria Ouspenskaya.

Karriere

I 1940 signerte Russell en sjuårskontrakt med forretningsmagnaten Howard Hughes, og fikk sin filmdebut i westernfilmen Den fredløse. Hughes ønsket å fremheve Russells bryster i filmen og designet en spesial-bh til henne. Hun skrev senere i selvbiografien sin My Path and Detours at hun hadde prøvd denne bh-en, men at hun ikke var fornøyd med passformen. Derfor bestemte hun seg for å bruke sin egen bh i stedet. Filmen handlet om Billy the Kid og Russell spilte den kvinnelige hovedrollen. Til tross for at filmen ble fullført i 1941, ble den ikke vist til publikum før to år senere. Sensurmyndighetene nektet å godkjenne filmen grunnen fokuset på Russells bryster, og Hughes måtte klippe deler av filmen. Den ble likevel en stor suksess og publisiteten i forbindelse med filmen var med på å gjøre Russell til en stjerne.

I likhet med skuespillerinner som Lana Turner og Rita Hayworth, poserte Russell ofte på bilder iført trange gensere og var dermed med på å personifisere den såkalte sweater girl-stilen. Pinupbilder av henne var populære blant amerikanske soldater under andre verdenskrig og komikeren og skuespilleren Bob Hope introduserte henne en gang som «de to og eneste Jane Russell».

I 1946 lånte Hughes hennes til United Artists for å spille i dramafilmen Young Widow. Som en del av avtalen måtte filmselskapet sponse en nyutgivelse av Den fredløse. Russell dukket opp på visninger av filmen i Chicago, Atlantic City og Boston, og sang for første gang offentlig. Dette førte til at hun fikk tilbud om å synge på radioprogrammet til bandlederen Kay Kyser, kalt Kay Kyser's Kollege of Musical Knowledge, etter at den faste sangerinnen hans, Ginny Simms, hadde sluttet. I januar 1947 spilte hun inn singlen «As Long As I Live» sammen med Kyser og bandet hans. Etter den andre singlen, «Boin-n-n-g!», fikk Russell platekontrakt med Columbia Records. I juli 1947 spilte hun inn åtte kjærlighetssanger til debutalbumet Let's Put Out the Lights.

I 1947 gikk kontrakten hennes med Hughes ut. Til tross for at hun bare hadde spilt i to filmer, valgte hun å fornye kontakten for sju år til. I 1948 kjøpte Hughes filmselskapet RKO, men han lånte likevel Russell til Paramount Pictures for å spille inn westernkomedien Blekansiktet, mot Bob Hope. Filmen ble en stor suksess. Deretter spilte hun sin første film for RKO, Montanabanden. Filmen ble ikke utgitt før i 1952. Det samme skjedde med hennes neste film, Dobbelt dynamitt, der hun spilte mot Frank Sinatra og Groucho Marx. Til tross for at filmen ble spilt inn fra vinteren 1948 til 1949, ble den ikke utgitt før i desember 1951. Columbia Records valgte allerede før filmen hadde hatt premiere og utgi singlen «Kisses and Tears», en sang fra filmen som Russell og Sinatra hadde spilt inn en studioversjon av i februar 1950. Hennes neste film var krimdramaet His kind of Woman der hun spilte mot Robert Mitchum. I november 1950 gikk hun i studio for London Records og spilte blant annet inn de to sangene «Five Little Miles from San Berdoo» og «You'll Know» fra filmen. His kind of Woman. Disse ble utgitt i august 1951. Hennes neste film, Et døgn i Las Vegas, som ble utgitt i januar 1952, var en dramafilm der hun sang «I Get Along Without You Very Well» og «My Resistance Is Low». I dramafilmen Den lovløse øya, som ble sluppet i april 1952, spilte hun igjen mot Mitchum og sang tre sanger, inkludert «One for My Baby». Deretter returnerte hun til Paramount Pictures for å spille inn Sønn av blekansiktet, oppfølgeren til Blekansiktet, der hun igjen spilte mot Bob Hope. Filmen ble utgitt sommeren 1952, og Russell og Hope spilte inn sangene «Am I in Love?» og «Wing Ding Tonight» fra filmen for Capitol Records. Da Montanabanden ble utgitt i november 1952 hadde hun spilt inn singlen «The Gilded Lily» fra filmen for American Records.

Hennes neste film var 20th Century Fox-storfilmen Herrer liker blonde piker fra 1953, der hun spilte mot Marilyn Monroe. Musikalen ble regissert av Howard Hawks. Russells rolle som Dorothy Shaw, en smart, men litt kynisk showgirl har i ettertid blitt en av hennes mest kjente. Under innspillingen av filmen ble hun gode venner med Monroe. I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Russell og Monroes hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.^[5] Et album med musikk fra filmen ble utgitt gjennom MGM Records. Russell sang «Bye Bye Baby» og «Ain't There Anyone Here for Love?» alene og «Two Little Girls from Little Rock» og «When Love Goes Wrong, Nothing Goes Right» sammen med Monroe. Albumet ble også en stor suksess.

Etter suksessen med musikalen Herrer liker blonde piker fikk hun hovedrollen i RKO-musikalen French Line i 1954. I en minneverdig scene fra filmen fremførte hun sangen «Lookin' for Trouble» iført en badedrakt med strategisk utklippete hull. Antrekket hennes ble på den tiden regnet som svært dristig, men i selvbiografien sin avslørte Russell at Howard Hughes opprinnelig ønsket at hun skulle ha på seg bikini. Valget falt imidlertid på badedrakt etter at hadde hatt på seg bikien foran en «forskrekket» filmstab, mens hun selv «følte seg veldig naken».

Samtidig så dannet Russel en vokalkvartett med den tidligere sangerinnen Connie Haines, Beryl Davis og Della Russell for å synge gospelsanger. De fikk platekontrakt med Coral Records, og utgav singlen «Make a Joyful Noise Unto the Lord»/«Do Lord», etterfulgt av albumet Make a Joyful Noise Unto the Lord. Russell ga også ut en solosingle, «Forevermore» for Coral, som var backet opp med en duett med Johnny Desmond kalt «Backward, Turn Backward». Della Russell ble erstattet av Rhonda Fleming på kvartettens neste single, «Give Me That Old Time Religion»/«Jacob's Ladder».

I 1955 spilte Russell i sin siste film for RKO, Havets bytte, før Hughes solgte filmselskapet. Opprinnelig så ønsket han seg ut av filmindustrien, men det stoppet han ikke fra å resignere Russell til en ny, ikke-eksklusiv millionkontrakt som gikk over 20 år. Ifølge kontrakten så kunne hun leies ut til andre studioer. Hun fikk også muligheten til å danne sitt eget produksjonsselskap, Russ-Field Productions, sammen med ektemannen Bob Waterfield. Produksjonsselskapet fikk en avtale med United Artists. Hennes neste filmer ble likevel westerndramaene Foxfire, der hun var utlånt til Universal Pictures, og Fryktløse menn, der hun var utlånt til 20th Century Fox. Den første filmen som hun spilte inn for produksjonsselskapet sitt var Men de giftet seg med brunetten. Musikalen var en oppfølger til Herrer liker blonde piker, men med andre rollefigurer. Russell sang «Ev'rything I've Got», «I Wanna Be Loved by You», «Daddy» og «Ain't Misbehavin'», men filmen ble ingen suksess. Deretter spilte hun en sigøyner i musikaldramaet Hot Blood for Columbia Pictures. Hennes neste film var dramafilmen Alle menns Mamie for 20th Century Fox der hun spilte en barsangerinne. I filmen sang hun «Keep Your Eyes on the Hands», men spilte også inn sangen «If You Wanna See Mamie Tonight» for Capitol Records. Samtidig produserte produksjonsselskapet hennes filmene Fly for livet og Konge og fire damer, som hun ikke spilte i. Ifølge selvbiografien hennes var disse filmene suksessfulle, mens Men de giftet seg med brunetten og hennes neste film, komedien Redd for skandale fra 1957, ikke var det. Dette førte til at United Artists ble negativt innstilt til de neste manusene som de fikk tilsendt. Etter noen år med avslag valgte Russell å legge ned produksjonsselskapet sitt. De neste årene hadde hun noen få roller i filmer og TV-serier.

I oktober 1957 debuterte hun med en suksessfull soloforestilling på Sands Hotel i Las Vegas, som hun senere fremførte andre steder i USA, samt i Canada, Mexico, Sør-Amerika og Europa.

Russell sang også på radio sammen med Bobby Troup og hans kvartett, og ga ut en single med låtene «It Never Entered My Mind» og «You're Mine» med Troup. Hun tok også opp igjen samarbeidet med Connie Haines og Beryl Davis, og spilte inn gospelalbumet The Magic of Believing for Capitol Records i 1957, samt singlen «Cumana» for Warner Bros. Records i 1961. Russell spilte også inn et selvtitulert soloalbum for MGM Records i 1959.

Ettersom filmkarrieren hennes i praksis var over spilte hun i flere teateroppsetninger, både USA og i utlandet. I 1971 debuterte hun på Broadway i musikalen Company. Hun spilte rollen som Joanne, og fremførte sangnummeret «The Ladies Who Lunch», de neste seks månedene.

I 1985 skrev hun selvbiografien Jane Russell: My Path and My Detours.

Privatliv

Den 24. april 1943 giftet Russell seg med ungdomskjæresten, den tidligere Los Angeles Rams-quarterbacken Bob Waterfield. På 30-årsdagen hennes, 21. juni 1951, adopterte ekteparet datteren Tracy og fire måneder senere adopterte de sønnen Thomas. I 1956 adopterte de sønnen Robert John. I 1952 stiftet Russell organisasjonen World Adoption International Fund (WAIF), for å hjelpe amerikanere med å adoptere uønskete barn fra utlandet. I selvbiografien sin avslørte Russell at hun som 19-åring hadde foretatt en illegal abort, som førte til at hun ikke kunne føde barn senere. Etter dette ble hun en sterk motstander av abort. Den 2. februar 1967 søkte Russell om skilsmisse fra Waterfield. Den ble fullført i juli 1968. Den 25. august 1968 giftet hun seg med skuespilleren Roger Barrett, men han døde av hjerteinfarkt i november samme år. Den 31. januar 1974 giftet hun seg med John Calvin Peoples som hun var gift med frem til hans død i april 1999.

Russell døde av respirasjonssvikt i sitt hjem i Santa Maria Valley i California 28. februar 2011.^[6]

Verk

Filmografi

År	Tittel	Rolle	Notater
1943	Den fredløse	Rio McDonald	Ble ferdig innspilt i 1941, men ble ikke sluppet før to år senere
1946	Young Widow	Joan Kenwood
1948	Blekansiktet	Calamity Jane
1951	His kind of Woman	Lenore Brent
1951	Dobbelt dynamitt	Mildred «Mibs» Goodhue	Ble ferdig innspilt i 1949, men ble ikke sluppet før to år senere
1952	Et døgn i Las Vegas	Linda Rollins
	Den lovløse øya	Julie Benson
	Sønn av blekansiktet	Mike «The Torch» Delroy
	Montanabanden	Belle Starr	Ble ferdig innspilt i 1948, men ble ikke sluppet før fire år senere
	To glade skjørtejegere		Ukreditert cameo
1953	Herrer liker blonde piker	Dorothy Shaw
1954	French Line	Mary «Mame» Carson
1955	Havets bytte	Theresa Gray
	Foxfire	Amanda
	Fryktløse menn	Nella Turner
	Men de giftet seg med brunetten	Bonnie Jones/Mimi Jones
1956	Hot Blood	Annie Caldash
1956	Alle menns Mamie	Mamie Stover
1957	Redd for skandale	Laurel Stevens
1966	Johnny Reno	Nona Williams
1966	Waco	Jill Stone
1967	Born Losers	Fru Shorn
1970	Stopp for gult	Alabama Tigress

Bibliografi

Russell, Jane (1985). Jane Russell: My Path and My Detours : An Autobiography. Franklin Watts.

Priser og nominasjoner

1955: Vunnet: Golden Apple Award: Mest samarbeidsvillige skuespillerinne.
1984: Vunnet: Golden Boot Awards: Golden Boot.
1991: Vunnet: Filmfestivalen i Berlin: Berlinale Camera.
2001: Vunnet: Filmfestivalen i Marco Island: Ærespris for lang og tro tjeneste.
Stjerne på Hollywood Walk of Fame 6850 Hollywood Blvd.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jane-Russell, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023807, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b GeneaStar, GeneaStar person-ID russellerne^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183., s. 55
^ «Buxom actress Jane Russell dead at 89». Reuters. 1. mars 2011. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 29. februar 2012.