Hofmeyr var født i Cape Town og utdannet ved South African College. I tidlig alder vendte han sin oppmerksomhet til politikken, først som journalist. Han var redaktør av Zuid Afrikaan til den ble innlemmet i Ons Land, og av Zuid Afrikaansche Tidjschrift.
Gjennom aner, utdannelse og sympatier var han en typisk nederlandsk afrikander og satte seg fore å organisere den politiske makten til sine medborgere.[trenger referanse] Dette gjorde han svært effektivt, og da han i 1879 ble valgt til parlamentet i Kapp fra Stellenbosch, ble han den reelle lederen av nederlendernes parti.[trenger referanse] Men han hadde bare embeter i seks måneder som minister i Scanlen–regjeringen fra mai til november 1881. Han hadde ikke etter dette noen offisielle stillinger i kolonien, selv om han delte æren med Thomas Upington og Charles Mills i å representere Kapp ved den interkolonielle konferansen i 1887. Her støttet han forslaget om å gi Kappkolonien ansvaret for forsvaret av Simon's Town, hvor bare bevæpningen skulle gis av den imperiets regjering.[trenger referanse] Ved kolonikonferansen i 1894 i Ottawa var han igjen en av representantene fra Kapp. Han var medlem av den sørafrikanske tollkonferansen i 1888 og 1889.
Men som offentlig person, skyldtes hans viktighet makten han hadde over nederlenderne i Kappkolonien, og hans kontroll av Afrikander Bond.[trenger referanse] Han hadde selv grunnlagt bondeforeningen Zuidafrikaansche Boeren Beschermings Vereeniging i 1878, og siden bøndene i Kapp nesten fullstendig var nederlendere, ble foreningen et sentrum for nederlandsk innflytelse. Da Bond ble dannet i 1882 med rent politiske mål, skyndte Hofmeyr seg å skaffe kontrollen over den og knyttet bondeforeningen til den. Under hans ledelse ble konstitusjonen til Bond modifisert ved å eliminere som tidligere forhindret lojalitet til den britiske trone.[trenger referanse] Men den forble en organisasjon som skulle arbeide for å sikre politisk herredømme for kappnederlendere.[trenger referanse]
Kontrollen hans over Bond gjorde det mulig for ham i mange år å innsette og fjerne ministre, samtidig som han var fri fra embetenes ansvar.[trenger referanse] Offisielt ble begrepet afrikander forklart av Hofmeyr å inkludere hvite menn av alle etnisiteter, men i praksis ble Bonds innflytelse alltid utøvd til nederlendernes fordel og dets maktgrunnlag lå i de nederlandske distriktene i Kappkolonien. Sympatiene til Bond var derfor alltid sterkt forbundet med Transvaal siden det var det viktigste nederlandske sentrumet for nederlandsk innflytelse i Sør–Afrika.[trenger referanse] Hofmeyrs posisjon kunne på mange måter sammenlignes med Parnells i ledelsen for det irske nasjonalistpartiet i Storbritannia.[trenger referanse] I vanskelighetene i Bechuanaland i 1884 brukte Hofmeyr hele Bonds innflytelse til fordel for Transvaal.
I løpet av de neste få årene begynte han å drive bort fra president Kruger. Han mislikte respektløsheten mot Kapps interesser som Krugers politikk medførte.[trenger referanse] Hofmeyr fryktet at Transvaal etter sin plutselige velstand på grunn av oppdagelsen av gull i 1886, kunne overskygge all annen nederlandsk innflytelse i Sør–Afrika. Fremfor alt var han overbevist om at den britiske marines beskyttelse var uvurderlig for Sør–Afrika.[trenger referanse] Han var imot Krugers intriger med Tyskland og hans intensjon om å skaffe seg tilgang til havet for å få kontakt med fremmede makten for enhver pris.[trenger referanse]
Hofmeyr slo seg i 1890 sammen med Cecil Rhodes som ble statsminister i Kappkolonien med støtte fra Bond. Hofmeyrs innflytelse var en mektig faktor i fullføringen av Swaziland–konvensjonen i 1890, i tillegg til å stoppe trekket til Banyailand (Rhodesia) i 1891, en bemerkelsesverdig vridning i politikken han hadde fulgt syv år tidligere.[trenger referanse] Men de reaksjonære kreftene i Bond ble stadig mer alarmert av Rhodes' imperialisme, og i 1895 trakk Hofmeyr seg fra sitt sete i parlamentet og presidentskapet av Bond. Så kom Jameson-raidet, og i dets etterspill gikk en bølge av nederlandske og anti–britiske følelser som Sør–Afrika ikke hadde sett siden Majubas dager. Igjen ble Hofmeyr Bonds president.
Gjennom en endring av provinskonstitusjonen, ble all makt i Kapp–avdelingen i Bond lagt i hendene på en komité på tre personer.[trenger referanse] To av disse var Hofmeyr og hans bror. Som den anerkjente lederen av kappnederlenderne, protesterte han mot misbruk som dynamittmonopolet i Transvaal, og han oppfordret Kruger til og med i ellevte time om å gi fornuftige innrømmelser fremfor å kaste seg ut i en krig som kunne føre til Kapps afrikanderdoms og Transvaals ruin.[trenger referanse] I juli 1899 dro han til Pretoria og støttet forgjeves forslaget om en tilfredsstillende stemmerettslovgivning, kombinert med en begrenset representasjon av uitlandere i Volksraad. Under forhandlingene i 1899, og etter utbruddet av andre boerkrig, var det offisielle organet, Ons Land til Bond kjent for sin anti–britiske holdning, og dets voldelighet tvang lord Roberts til å kue det i distriktet i Kappkolonien gjennom unntakstilstand.
Hofmeyr knyttet seg aldri offentlig til meningene som ble uttrykt gjennom Ons Land, men han tilbakeviste dem heller aldri.[trenger referanse] Rasesympatien blant de nederlandske tilhengerne gjorde hans stilling svært vanskelig, og kort tid etter utbruddet av krigen trakk han seg tilbake til Europa og nektet å fungere som medlem av forsoningskomiteen som kom til England i 1901 for å jobbe for boerrepublikkenes interesser.
Mot slutten av krigen nektet Hofmeyr å returnere til Sør–Afrika og organiserte Bond–kreftene til det allmenne valget som ble holdt i Kappkolonien i begynnelsen av 1904 som resulterte i Bond–partiets nederlag. Hofmeyr beholdt sitt grep på kappnederlenderne, men begynte nå å mangle sympati med de større ideene på sørafrikanske saker som yngre boerledere i Transvaal hadde.[trenger referanse] I løpet av 1906 fornærmet han den ekstreme delen av Bond ved å kritisere taal og hans bruk av engelsk i offentlige taler.
I valget i 1908 vant Bond seieren ved stemmeurnene, fremdeles stort sett under hans ledelse, men Hofmeyr var selv ikke kandidat.[trenger referanse] I den fornyede bevegelsen for en tettere union av de sørafrikanske koloniene forsvarte han føderasjon i motsetningen til union. Men da unionen ble ratifisert av Kapparlamentet, annonserte Hofmeyr sin nominasjon som en av Kapp-delegatene til England sommeren 1909 for å levere utkastet til unionslov til imperieregjeringen. Han deltok i konferansene med embetsmenn fra kolonikontoret som forberedte lovforslaget, og etter at det ble vedtatt som lov, dro han til Tyskland for å finne et botemiddel.[trenger referanse] Han returnerte til London i oktober 1909, hvor han døde den 11. samme måned. Legemet hans ble fraktet til Cape Town og gravlagt der.
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jan Hofmeyr, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jan-Hofmeyr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
