PROFILPELAJAR.COM

Istidskreps er en gruppe krepsdyr som har en spredt utbredelse i de tidligere nedisede områdene i det nordlige Europa og Nord-Amerika. En antar at de var vanligere i perioden med store bredemte innsjøer ved slutten av siste istid, og at de nå lever som relikter i dype og kalde innsjøer.

Den svenske forskeren Sven Lovén påviste i 1860 at det i Vänern og Vättern forekommer krepsdyr som er nært i slekt med, eller identiske, med marine arter. Han mente at det kunne forklares med at havarmer var blitt avskåret fra havet, slik at de var blitt til innsjøer.^[1]

Slike krepsdyr er seinere også funnet i andre innsjøer under marin grense i Nord-Europa. Det dreier seg om seks arter av storkrepser: tre amfipoder, to mysider og én isopod. Alle disse artene finnes i Norge, unntatt den opptil 7 cm lange isopoden Saduria entomon.^[2] I tillegg regnes ofte minst to arter av hoppekreps til gruppen.^[3] Også i Nord-Amerika finnes det ishavskreps, men det dreier seg her delvis om andre arter, for eksempel Diporeia.^[4]^[5]

Vekten av innlandisen presset jordskorpen ned slikt at havet rett etter istiden dekket store områder som i dag er tørt land. Postglasial landhevning har ført til at havet har trukket seg tilbake. Ideene fra 1800-tallet om at istidskrepsene er «ishafsdjur» og «marin-glaziale Relikte» er erstattet med ny viten om evolusjonært opphav, spredningshistorie og økologiske krav hos disse dyrene. Nåtidens forskere mener likevel at det viktigste punktet i teorien er riktig, nemlig at utbredelsen skyldes at istidskrepsene spredte seg gjennom områder med stillestående vann ved istidens slutt.^[6]

De nærmeste slektningene til istidskrepsene finnes i arktiske kystfarvann. Det eneste unntaket er firetornet istidskreps (Pallasiola quadrispinosa), som er en ren ferskvannsart og som har sine nærmeste slektninger i Bajkalsjøen.

Under isavsmeltningen var Østersjøen i flere perioder en ferskvannssjø. Skagerrak var sterkt påvirket av ferskvann fra Østersjøbassenget, og de norske innsjøene med istidskreps var fjordarmer med fersk- eller brakkvann. Høy temperatur, konkurranse og predasjon har fortrengt ishavskrepsene fra grunne innsjøer.^[7] I Norge finnes istidskrepsene på Østlandet, spesielt i Østfold, Akershus og sørøstre deler av Hedmark, og på Jæren. En ferskvannsstrøm kan ha hjulpet dem med å spre seg til Jæren. Ferskvannsfiskene sik og lagesild har tilsvarende isolerte forekomster på Jæren.

Også andre dyregrupper har relikte former i nordeuropeiske innsjøer, for eksempel fisker som hornulke, krøkle, røye og laks. I Saimen og Ladoga lever den arktiske ringselen. Faunaen i Østersjøen har også et relikt preg, med flere istidskrepser, hornulke og ringsel. Selv i Det kaspiske hav er det et innslag av arter med nære slektninger i arktiske strøk. Her lever krepsdyrene Gammaracanthus caspius, Monoporeia microphthalma og fire Mysis-arter, sammen med kaspisel og siken Stenodus leucichthys.

Norske arter

Tabellen viser de norske istidskrepsene.^[8]^[9]^[6]^[10]^[11]^[12] Mysis relicta ble i 2005 splittet i fire arter, og tre av dem finnes i Norge: M. relicta i snever betydning forekommer naturlig bare på Østlandet, mens M. salemaai finnes på Jæren, og M. segerstralei i brakkvann i Finnmark.^[13]


Norsk navn	Vitenskapelig navn	Norsk utbredelse
Trollistidskreps	Gammaracanthus lacustris (ofte slått sammen med Gammaracanthus loricatus)	Mjøsa, Øyeren, Setten, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aspern og Store Le
Firetornet istidskreps	Pallaseopsis quadrispinosa (tidligere Pallasea quadrispinosa eller Pallasiola quadrispinosa)	Haldenvassdraget, noen innsjøer i Glommavassdraget, Mjøsa, Stokkalandsvatnet på Jæren; innført av mennesker i Trøndelag
Flatbent istidskreps	Monoporeia affinis (tidligere Pontoporeia affinis)	Haldenvassdraget, Rømsjøen, Store Le og i noen vann i Glommavassdraget, Mossevassdraget (Østmarka), Sognsvann, Nøklevann; Frøylandsvatnet på Jæren, utdødd i Orrevatnet
Mysis	Mysis relicta	Femsjøen, Rødenessjøen, Øgderen, Øyeren, Nugguren, Mjøsa, Hurdalssjøen og Nord-Elvåga; innført av mennesker i Trøndelag
	Mysis salemaai	Stokkalandsvatnet på Jæren
(en hoppekreps)	Limnocalanus macrurus	Haldenvassdraget, Glommavassdraget, Mjøsa, Hurdalssjøen, Randsfjorden og Tyrifjorden
(en hoppekreps)	Eurytemora lacustris	Haldenvassdraget, Enningdalsvassdraget og Store Le

Referanser

^ O. Holtedahl (1953). «‘Marine relikter’ i norske innsjøer». Norges geologi. 2. Oslo: Aschehoug. s. 724–728.
^ B. Kinsten (2012). De glacialrelikta kräftdjurens utbredning i Sverige (PDF). Göteborg: Havs- och vattenmyndigheten. ISBN 978-91-87025-01-3.
^ J. Särkkä, J.J. Meriläinen og J. Hynynen (1990). «The distribution of relict crustaceans in Finland: new observations and some problems and ideas concerning relicts» (PDF). Ann. Zool. Fennici. 27: 221–225. ISSN 0003-455X.
^ R.T. Dooh, S.J. Adamowicz og P.D. Hebert (2006). «Comparative phylogeography of two North American 'glacial relict' crustaceans». Mol. Ecol. 15 (14): 4459–4475. ISSN 1365-294X. PMID 17107476. doi:10.1111/j.1365-294X.2006.03095.x.
^ Zooplankton of the Great Lakes – Diporeia
^ ^a ^b R. Väinölä og H. Rockas (1990). «New distributional records on ’glacial relict’ crustaceans» (PDF). Ann. Zool. Fennici. 27: 215–220. ISSN 0003-455X.
^ T.F. Næsje og O.T. Sandlund. «Pungreke Mysis relicta faktaark nr. 30» (PDF). Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2011.
^ O.A. Mathisen (1953). «Some investigations of the relict crustaceans in Norway with special reference to Pontoporeia affinis Lindström and Pallasea quadrispinosa G. O. Sars». Nytt Mag. Zool. 1: 49–86. ISSN 0375-9490.
^ L.A. Vøllestad (1983). «Nye funn av istidsimmigrantene Pontoporeia affinis, Pallasea quadrispinosa og Mysis relicta i Norge». Fauna. 36 (4): 129–131. ISSN 0014-8881.
^ «Det gåtefulle mjøsdjupet» (PDF). Vassdragsforbundet. Arkivert fra originalen (PDF) 7. desember 2013. Besøkt 24. mai 2013.
^ I. Spikkeland og J.P. Vaaler (2016). «Istidskreps i Femsjøen 2016: en kartlegging av bestandene». Biologisk overvåkning av Haldenvassdraget. Ørje: Østfoldmuseene. s. 152–166. Arkivert fra originalen 13. september 2018. Besøkt 13. mai 2017.
^ O.T. Sandlund m.fl. (2022). «Femti år etter utsettingene av mysis (Mysis relicta) og firetornet istidskreps (Pallaseopsis quadrispinosa) i norske innsjøer: til gagn eller skade?». Vann. 57 (1): 23–37. ISSN 0042-2592.
^ A. Audzijonytė og R. Väinölä (2005). «Diversity and distributions of circumpolar fresh- and brackish-water Mysis (Crustacea: Mysida): descriptions of M. relicta Lovén, 1862, M. salemaai n. sp., M. segerstralei n. sp. and M. diluviana n. sp., based on molecular and morphological characters». Hydrobiologia. 544 (1): 89–141. ISSN 1573-5117. doi:10.1007/s10750-004-8337-7.