Postglasial landhevning er en landheving i områder som var dekket av innlandsis i istiden, blant annet Norden og Canada.

På slutten av den siste istiden var deler av Nord-Europa og Nord-Amerika dekket av et opp til tre km tykt islag. Isen presset, på grunn av tyngden, jordskorpen ned i mantelen. Når isen smeltet, begynte landet å stige igjen. På grunn av at jordmantelen har høy viskositet tar denne prosessen tusenvis av år.

I perioden rett etter istiden hevet landet seg opp mot åtte cm/år.^[1] Denne fasen pågikk i ca. 2000 år da isen ble tynnere og gradvis trakk seg tilbake. Da isen hadde forsvunnet, minsket landhevningen til ca. 25 mm/år, og avtok siden eksponensielt. Man regner med at landhevningen kommer til å fortsette i ca. 10 000 år til. Der landhevningen i dag er størst kan minst 50 m landhevning gjenstå.^[1]

Isbreen over Norden var tykkest i Bottenvika, og landhevningen er derfor også størst der. Landhevningen minsker radiært, slik at i Norge er det de områdene som er nærmest Bottenvika som har størst landheving; derfor er det slik at den største landhevningen i Norge skjer fra de østre deler av Østlandet til Trøndelag og de sørligste deler av Nordland. Også omkring indre del av Oslofjorden er landhevingen markant. Her stiger landet med fire mm/år. Den minste landhevningen i Norge er på Sørvestlandet der det er litt negativ landhevning.

I Sverige er landhevningen aller størst i Norrland og spesielt i Ångermanland (Höga kusten), der landet stiger med åtte mm/år.^[1] Nåværende maksimum ligger et sted i nordre Bottenvika og er på cirka ni mm/år. I Mälardalen og i Oslo er den absolutte landhevningen cirka fem mm per år, i Trysil nesten syv millimeter, i Bergen 1,5 og i Trondheim vel fire. Fra 1900 til 2000 har havet steget 1,8 millimeter årlig slik netto landheving (relativt til havets overflate) er tilsvarende mindre.^[2] I Skåne og på Jæren er en landsenking på 0–1 mm/år. På 1900-tallet steg samtidig havoverflaten med ca. en mm/år, og derfor er den virkelige landhevningen i dag større enn den synlige.

Denne effekten var så merkbar i Sverige at man på syttenhundretallet trodde at det som skjedde var en vannminskning. På initiativ fra Anders Celsius ble det hugget inn et antall merker i bergvegger rundt om i Sverige. Ved hjelp av disse kunne man alt i 1765 se at det ikke var en vannminkning, men en ujevn landhevning. Årsaken til landhevningen var likevel ukjent til skotten Thomas Jamiesson i 1865 satte den i sammenheng med istiden som man hadde oppdaget i 1837. Først etter at Gerard de Geer undersøkte gamle strandlinjer ble teorien allment akseptert. Dette var i 1890.

I 1839 ble det en rekke steder langs Norges kyst hugget fastmerker som skulle brukes til oppmålingen av landet og til framtidig måling av landhevningen.^[3]

Et steds marine grense forteller hvor høyt havet maksimalt har stått over dagens nivå. Isbreen var tykkest over Bottenvika og de nærmeste omgivelser, derfor er også dette området med høyest marin grense i Norden. Ved Ångermanland i Sverige ligger for eksempel den marine grense på ca. 300 m. I osloområdet er den marine grense på 220 meter, mens den på Lista bare på åtte meter.

En konsekvens av landhevningen er at tidligere havbunn heves opp av havet og blir tilgjengelige som jordbruksarealer. Havbunnen i nordiske farvann er dekket av marin leire som for en stor del er avsatt i siste istid. Slik havbunn blir fruktbar jord som gir godt grunnlag for moderne jordbruk. Noen av de beste jordbruksarealene i Norden ligger på slike arealer.

Marin leire inneholder salt, og saltet bidrar til å gjøre leira stabil. Når arealene heves kan arealene utvikles med raviner, saltet vaskes ut og leira blir utstabil kvikkleire. Slike arealer er utsatt for ras. I Norge har flere bygder i Trøndelag og Østfold vært utsatt for store ras, bl.a. Verdal, og Rissa og Trøgstad. Også leirskredene i Gjerdrum 1924 og 2020 skyldtes ravinedannelser og erosjon i kvikkleire.

Landhevningen har hatt stor betydning for utvikling av kystlandskapene i Norden. De er stadig i endring. Slagendalen med Oseberghaugen var ved jernalderens slutt en grunn fjord, men er i dag gode jordbruksarealer. I Sverige var innsjøen Mälaren tidligere en vik i Østersjøen, men på grunn av landhevningen ble den kuttet av for omtrent 1000 år siden, noe som gjorde at byen Stockholm ble grunnlagt på midten av 1200-tallet. Mange havner rundt Østersjøen, blant annet Östhammar og Torneå, har blitt flyttet en eller flere ganger da havnene ble for grunne.

Fordi landhevningen vil pågå enda 10 000 år vil store endringer skje også i fremtiden, f.eks. vil Bottenvika bli en innsjø.

En annen konsekvens er at innsjøers størrelse blir forandret. I Sverige tipper landet stadig mer mot sør, og dermed kommer vann med avløp i sør til å krympe mens vann med avløp i nord vokser. Et eksempel er Vättern. Der stiger vannet høyere i sør ved Jönköping. Effekten merkes bare for vatn med stor utstrekning i nord-sørlig retning.

I Storbritannia var Skottland, men ikke søndre England dekket av isen. I dag er der derfor en landsenking i Sør-England som øker risikoen for oversvømmelser av havet, spesielt i områdene ved de nedre delene av elven Themsen. I kombinasjon med klimaforandringer kan dette føre til at Londons flomvern (Thames Barrier) kommer til å bli underdimensjonert allerede etter 2030.

De store sjøene i Nord-Amerika ligger stort sett på «vippelinjen» mellom land som blir hevet og senket. Øvresjøen var tidligere del av en mye større sjø sammen med Michigansjøen og Lake Huron, men landhevningen delte opp sjøene for 2100 år siden. I dag skjer en landsenkning ved sørkysten av sjøene og landhevning ved nordkysten.

• Landhevingsmerke
• Fastmerke

• Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om hvordan havnivå forteller om alder
• Svenske Lantmäteriets side om landhevning, med kart
• «Landheving og havnivåendringer» Ngu.no - Norges geologiske undersøkelse.
• Se havnivå. Vannstands- og tidevannsinformasjon søk i www.kartverket.no på sted gir også informasjon om landheving for stedet.