Håkon Sigurdsson Jarl av Norge
Håkon jarl. Illustrasjon til Heimskringla, Christian Krohg, 1899
Født		ca. 935 Lade gård, Trondheim
Død		februar 995 Melhus, Trøndelag
Ektefelle		Tora Skagesdatter
Far		Sigurd Håkonsson Ladejarl[1]
Mor		Bergljot Toresdatter
Barn		6 oppføringer Eirik Håkonsson[1] Svein Håkonsson[1] Aud Haakonsdatter Bergljot Håkonsdatter Ragnhild Haakonardottir av Lade[2] Ingebjörg Håkonsdatter
Nasjonalitet		Norge
Annet navn		Håkon Sigurdsson
Regjeringstid		ca. 970 - 995
Håkon Sigurdsson på Commons

Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlaðajarl Sigurðarsun) også Håkon jarl den mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki), født desember ca. 935, død februar 995, var jarl av Norge og fungerte i praksis som Norges konge fra ca. 970 til 995.

Håkon var sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, som var gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik jarl og Svein jarl. Hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I denne overgangstiden mellom norrøn gudstro og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre).

Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. På tross av at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svein Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene.

Fram til midten av 800-tallet besto «Norge» av separate småkongedømmer og høvdingsamfunn. Ansporet av rikssamlingene på kontinentet, blant annet Karl den stores Frankerrike, fikk Harald Hårfagre samlet en vesentlig del av småkongedømmene under seg til et rikskongedømme i 870-årene. Da kong Harald døde rundt 930 gikk det nye norske riket delvis i oppløsning, i noen grad som resultat av maktkamper mellom Haralds mange (angivelige) sønner som alle hevdet sin arverett til riket. I Trøndelag satt Haralds allierte Sigurd Håkonsson Ladejarl og deltok aktivt i utviklingen av kongedømmet for å styrke sin posisjon.

På 800-tallet var det utstrakt handel med varer fra nordområdene til sørlige deler av landet og også til kontinentet,^[3] og de store handelsmennene nordpå fikk behov for å trygge sine handelsruter sørover. Det var spesielt kontrollen over finneskatten og handel med pelsverk, selskinn, hvalrosshuder til tauverk og hvalrosstenner som var ettertraktede varer lenger sør. Håløygen Grjotgard Herlaugsson etablerte et handelssenter på Selva ytterst i Trondheimsfjorden i siste halvdel av 800-tallet og fikk etter hvert også etablert handel med varer fra Trøndelag og Sverige. Hans sønn Håkon Grjotgardsson flyttet hovedsetet sitt til Lade i det nåværende Trondheim og var den første som kalte seg Ladejarl – en jarletittel han fikk av kong Harald Hårfagre sist på 800-tallet.^[4] Da Håkon døde, sannsynligvis rundt 915, overtok hans sønn Sigurd jarletittelen i allianse med Harald Hårfagre og, etter Haralds død rundt 930, med hans sønn Håkon den gode.

Handelsmennene hadde behov for å kue de vestlandske sjørøverne som truet handelsrutene, og deres interesser falt sammen med Harald Hårfagres ønske om rikssamling på bekostning av småkongedømmene langs norskekysten.

Håkon ble født på jarlesetet Lade julenatta i 935 som eneste kjente sønn av Sigurd Håkonsson ladejarl og hans kone Bergljot Toresdatter. Snorre Sturlason skrev i Heimskringla:

Kong Håkon [den gode] var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt.

^[5][6]

Selv om Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre) var kristent oppdratt^[7] og sannsynligvis selv døpt i England, der han var oppfostret hos kong Adalstein av England, er det lite som tyder på at den nyfødte jarlesønnen ble døpt i noe kristent rituale.^[8] Sigurd jarl og hans hus var solid forankret i den gamle åsatrua, og det er belegg for at også den norrøne åsatrua praktiserte en lignende dåp.^[a]

Håkons mor Bergljot Toresdatter var datter av mørejarlen Tore Teiande og barnebarn av den mektige Ragnvald Mørejarl. Bergljots mor var Ålov Årbot, datter av Harald Hårfagre. Håkon var med andre ord født inn i de ledende herskerslektene i Norge. Dette ble ytterligere tydelig da Øyvind Skaldespiller i 970-årene framførte sitt genealogiske dikt Håløygjatal som i form og innhold sammenlignes med ynglingeættens hyldningsdikt Ynglingatal. Begge diktene fører slekten, henholdsvis Håkons og Harald Hårfagres, i 27 slektsledd tilbake til de norrøne gudene og legitimerer kongsslektene med å gi dem guddommelig opphav. Den tyske krønikeskriveren Adam av Bremen skriver om Håkon at: «Denne Håkon var meget grusom. Han tilhørte Yngves^[b] ætt og nedstammet fra kjemper.»^[9]

Håkon jarl er en hovedperson i flere av Snorres sagaer i Heimskringla, slutten av Eirikssønnenes saga, Håkon jarls saga og de første delene av Olav Tryggvasons saga. Snorre skrev Heimskringla rundt 1230, og det å anvende sagaene som kilde til forhold som ligger ca. 250–300 år tilbake i tid er omdiskutert. Snorre bygde mye av sin historieskriving på andre sagaer fra siste halvdel av 1100-tallet, og fra muntlig overleverte skaldedikt. Den følgende omtalen av Håkons liv er likevel basert på sagaenes fortellinger.

Den politiske situasjonen i Norge etter Harald Hårfagres død i 930 var ustabil. Sønnen Eirik Blodøks var av Harald utpekt til en slags overkonge framfor brødrene sine som alle hevdet arverett etter faren.^[c] Men da Håkon den gode kom tilbake fra England med en beskjeden styrke, måtte Eirik rømme landet og dro til England. Sannsynligvis skjedde maktskiftet i samråd med kong Adalstein som utnevnte Eirik til jarl av Northumberland etter flukten. Da han ble drept i slaget ved Stainmore i 954 dro Eiriks enke Gunhild og sønnene hans til Danmark under beskyttelse av Gunhilds (angivelige) bror, danskekongen Harald Blåtann.^[10] Disse Eirikssønnene dro flere ganger til Norge for å prøve å slå Håkon og overta makten. I 961 lyktes de da Håkon ble såret og døde etter slaget ved Fitjar på Stord. Før han døde rakk imidlertid Håkon å si til sine menn at de skulle tilby Eirikssønnene riket etter ham, ettersom han selv ikke hadde noen sønner.^[11] Understøttet av danskekongen Harald Blåtann ble dermed Harald Gråfell, den eldste av de gjenlevende brødrene, konge.

Ett eller to år senere, sannsynligvis i 962, klarte Harald Gråfell og hans brødre også å snikmyrde Håkons jarls far Sigurd på Aglo (Skatval) i nåværende Stjørdal.^[12] Dette førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig. Gråfell var den noe nedlatende betegnelsen trønderne hadde på Harald, og som henspilte på det forhold at han tok kongsnavn men kledde seg i en fell av gråskinn, mens jarlene til sammenlikning bar hermelin (røyskattskinn). Harald Gråfell fikk hjelp av Sigurds svikefulle bror Grjotgard Håkonsson til å drepe jarlen. Sannsynligvis har Harald tilbudt Grjotgard jarletittelen om de fikk tatt livet av Sigurd. Grjotgard fikk uansett ikke langvarig glede av denne tittelen. I 965 ble han drept av Håkon Sigurdsson som hevnet sin far, og de trønderske stormennene utropte Håkon til jarl på Lade.^[13]

Kildene spriker når de forteller om hva Håkon gjorde etter drapet på Sigurd. Ifølge Heimskringla lå Håkon i stadig strid med Eirikssønnene og holdt tilbake skattinntektene fra Trøndelag i tre år før venner på begge sider fikk i stand et forlik mellom partene. Eirikssønnene skulle ha kongsmakt slik Håkon den gode hadde hatt, og Håkon jarl skulle ha jarlemakt som Sigurd hadde hatt. I forlikets kjølvann gikk Snorre så langt at han antydet et kjærlighetsforhold mellom Håkon og Gunhild kongsmor.^[14] Andre kilder, som Fagerskinna, legger vekt på at Håkon dro i viking i østerled og skaffet seg rikdom ved herjing hos esterne og kuronierne langs østersjøkysten. Også skaldediktet Vellekla framhever Håkons bedrifter i østerled.^[15] Håkon skulle under sine vikingferder også ha sluttet vennskap med danskekongen Harald Blåtann, som han gjestet på kongsgården Jelling.^[16]

Sannsynligvis har danskekongen, som nå var blitt Håkons venn, bidratt til forlik mellom Harald Gråfell og Håkon. Av Eirikssønnene var det nå heller ikke mange igjen. Erling Eiriksson var blitt drept i Trøndelag under litt hardhendt skatteinnkreving, og samme skjebne led Sigurd Sleva i Hordaland etter at han hadde bortført kona til hersen Thorkell Klypp.^[17][18] Men Harald Gråfell og broren Gudrød klarte å ta livet av de mest innflytelsesrike norske skattkongene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson (begge angivelig barnebarn til Harald Hårfagre). Håkon var på dette tidspunkt i Danmark og pleiet vennskapet med Harald Blåtann.

Etter hvert klarte Håkon å få i stand en konspirasjon^[d] mellom danskekongen, hans brorsønn Gull-Harald (Harald Knutsson) og seg selv. De fikk lokket Harald Gråfell til Danmark med bare en liten styrke, og der ble han drept i et bakhold ved Limfjorden av Gull-Harald som trodde han skulle bli Blåtanns skattkonge i Norge. Håkon jarl konspirerte imidlertid videre, og fikk Blåtanns aksept for å gå mot og drepe Gull-Harald for selv å bli skattkonge i Norge, noe han mente seg bedre i stand til enn Gull-Harald. Dermed fikk Håkon jarl fjernet alle rivaler til lederstillingen i Norge. Etter drapet på Gull-Harald dro Håkon tilbake til Harald Blåtann og betalte bøter for å ha drept kongens brorsønn. Bøtene betalte han av gullet som han hadde ranet fra nettopp Gull-Harald.^[19]

Harald Blåtann reiste så en hær med 600 skip og dro sammen med Håkon jarl til Norge. Her ble Harald først hyllet som konge i Viken, og han satte Harald Grenske, sønn av den Gudrød Bjørnsson som Harald Gråfell hadde tatt livet av, til skattkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes. Deretter innsatte han Håkon til jarl over alt land fra Rogaland til Trøndelag. Håkon forpliktet seg til å betale danskekongen årlige skatter i form av gull, jaktfalker og hester. Innsettingen av Håkon til jarl i Norge har sannsynligvis skjedd rundt 970.

Omkring 973–974 dro Håkon til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tysk-romerske keiseren Otto II. Danmark var blitt satt under press fra den katolske kirke i det tysk-romerske riket som ønsket å spre kristendommen til det hedenske Norden. Håkons hær ble satt til å forsvare det danske forvarsverket Danevirke som var bygd som forsvarsmur tvers over det sørlige Jylland. Otto II måtte gi tapt for Håkon her, men han dro i stedet sjøveien inn i Danmark og klarte å slå danekongen. I diktet Vellekla sier skalden Einar Skålaglam dette om Håkons innsats mot Ottos saksiske hær:

I Jomsvikingenes saga og i Heimskringla fortelles det at Olav Tryggvason sloss på saksernes side mot danskene og nordmennene.^[21][22] Kronologisk er nok dette feil - Olav fødselsår er ikke nøyaktig kjent, men han kan neppe ha vært mer enn 10 år på dette tidspunktet. Kilder forteller også at kong Burislav av Vendland kjempet sammen med keiser Otto, og koblingen til Olav ligger sannsynligvis i at Olav (på et noe senere tidspunkt) ble gift med Burislavs datter (eller mer sannsynlig søster), dronning eller prinsesse Geira av Vendland.^[23]

Etter kampen mot keiser Otto II måtte Harald Blåtann rømme og ble etterpå døpt til kristendommen av Otto og hans biskop Poppo av Slesvig. Harald innkalte så Håkon og fikk også ham tvangsdøpt.^[24] Han sendte med Håkon prester som skulle misjonere i Norge, men sagaen forteller at Håkon satte disse i land igjen da Harald Blåtann var ute av syne. Etterpå dro Håkon med sine menn østover gjennom Øresund og herjet i Gøtaland, før de brente skipene sine og dro landvegen helt til Trondheim og Lade.

Håkon opptrådte etter dette enda mer egenrådig i forhold til danskekongen. Harald Blåtann sendte en hærstyrke til Norge, men de måtte returnere uten å møte Håkon i kamp. I 985 ble Harald Blåtann dødelig såret i kamp mot sin sønn Svein Tjugeskjegg, og Svein overtok makten. Presset fra den tysk-romerske keiseren mot Danmark hadde nå avtatt fordi keiser Ottos styrker hadde vært mer opptatt med å slå ned det store slaviske opprøret mot keiseren i 982. Otto II døde dessuten i 983 og etterfølgeren Otto III var en svakere barnekeiser som hadde mer interesse av den romerske (sørlige) delen av keiserriket. Etter Haralds død i 985 sendte Svein en invasjonsstyrke til Norge for å knekke ladejarlens makt. Svein deltok ikke selv i invasjonsflåten, i hovedsak var den bemannet av de beryktede Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge, Bue Digre, Vagn Åkesson og Sigvalde jarl.

Den danske flåten møtte Håkon jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. I den sterkt mytiske beskrivelsen, spesielt i Jomsvikingenes saga, står det at danskene i begynnelsen så ut til å vinne seier, men så påkalte Håkon jarl sin (og håløygenes) skytshelgen Torgerd Holgebrud som sørget for et vanvittig uvær over kamparenaen. I haglskurene kunne jomsvikingene se at guddommene Torgerd og hennes søster Irpa sto i Håkons skip og «skjøt piler fra hver finger, og hver pil drepte en mann».^[25] Kampbildet snudde, og Håkon vant slaget. Etter å ha slått danskene og jomsvikingene befestet Håkon sin makt i Midt-Norge ytterligere.

Slaget fikk imidlertid ingen varig virkning for Norges selvstendighet fra Danmark. Svein Tjugeskjegg gjenerobret overherredømmet da han slo Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i 1000.

Ifølge den islandske Skáldatal, oversikten over skalder hos kongene, er Håkon jarl oppført med ikke mindre enn ni hirdskalder.^[26] Dette er mange sammenlignet med andre konger og sier noe om at Håkon satte skaldekunsten høyt. Blant skaldene var Øyvind Skaldespiller, Hallfred Vandrædaskald og Einar Skålaglam og de har blant annet diktet Håløygjatal, Håkonardråpa og Vellekla som i sin opprinnelige form er samtidskilder til Håkons regjeringstid. Det fortelles også at Håkon ga sine skalder god lønn med kostbare våpen og prydgjenstander, og dette indikerer samtidig at Lade sannsynligvis var et sentrum også for smeder og håndverkere. Håkon rådde over store rikdommer fordi han styrte et rike som var større enn noen norsk konge hadde hatt før ham.^[27] Ladejarlenes makt var også bygd på en viktig handelsrute mellom Nord-Norge/Trøndelag og Danmark/Frisland som må ha gitt gode inntekter. I tillegg hjalp det også på kassabeholdningen at han hadde herjet i viking i østerled, og at han hadde beslaglagt Gull-Haralds skattkister.

Kildene forteller lite om Håkon i tidsrommet mellom slaget mot jomsvikingene og hans død i 995. Det kan tyde på at det har vært et tiår uten store kamper og slag. Arkeologiske funn kan tyde på at det har vært en bymessig framvekst i Trondheim på Håkon jarls tid, noe som også underbygges av en innskutt historie (en tått) i Flatøyboken (Olav Tryggvasons saga) om Ogmund Dytt og Gunnar Helming som besøker Trondheim i 995 og beskriver et bymessig samfunn.^[28] Ifølge de historiske tradisjonene er det likevel Olav Tryggvason som har fått æren av å «grunnlegge» Trondheim i 997.

I tida etter jomsvikingslaget beskrives Håkons styre som hardere mot folket. Han «tok til å bli hard mot landsfolket, og pengekjær og passet ikke loven. Men verst var det at han var usedsmann mot kvinner, og hans menn gjorde som han.»^[29] Bøndene i Trøndelag samlet seg i motstanden mot jarlen og en gang, i 995, da jarlen var i gjestebud på Melhus og krevde å få ha den vakre kona til storbonden Orm Lyrgja hos seg, gikk det for langt. Orm sendte ut hærpil til alle kanter og bøndene samlet seg og gikk mot jarlen. Han måtte flykte og gjemte seg til slutt under grisefjøset på garden til sin elskerinne Tora fra Rimol sammen skosveinen eller trellen sin Tormod Kark.^[e] Her ble han drept av trellen sin.

På samme tid hadde Olav Tryggvason seilt inn Trondheimsfjorden med fem skip. Jarlens sønn Erlend Håkonsson hadde seilt mot ham med tre skip, og Olav hadde tatt ham av dage. Olav dro inn til Trondheim, og trellen Kark oppsøkte ham der og viste ham jarlens avhogne hode. Da befalte Olav at trellen skulle halshogges fordi han hadde sveket sin herre. Bøndene hyllet deretter Olav som sin nye konge.

Det er pekt på sammenhengen mellom Håkons hardstyre og de helt spesielle «motstandsbestemmelsene» i den eldre Frostatingsloven. I disse lovbestemmelsene står det blant annet at dersom kongen gjør voldsverk mot noen, skal han drepes dersom noen får tak i ham. Tilsvarende gjelder for jarler og lendmenn. Det fins ikke paralleller til dette i andre germanske lover. Disse lovene kan være fra rundt 1000 og kan tolkes som en direkte reaksjon på Håkons maktmisbruk på 990-årene.^[30]

Ifølge sagaene fikk Håkon sønnen Eirik i 950, da han var 15 år. Årstallet trekkes i tvil, ikke fordi en femtenåring ikke kan få barn utenom ekteskap, men mer fordi kildene også gir Eirik jarl en viktig politisk og militær rolle i England rundt 1020 når han etter angitt fødselsår skulle vært 70 år. Mor til Eirik skal ha vært en tjenestejente som Håkon traff under et gilde på Opplandene. Eirik ble oppfostret hos stormannen Torleiv Spake i Meldal. Under slaget ved Hjørungavåg deltok Eirik ved sin fars side og ledet en flåte på 60 skip. Eirik og den yngre broren Svein deltok i slaget ved Svolder på danskekongens side og de to ble jarler i Norge under Svein Tjugeskjegg da Olav Tryggvason var falt. Fra 1016 var Eirik jarl av Northumbria til sin død i 1023 eller 1024.

Eirik ble gift med Gyda Sveinsdatter, datter til Svein Tjugeskjegg, og fikk med henne sønnen Håkon Eiriksson, den siste ladejarlen som døde i 1029.^[31]

Håkon giftet seg med Tora Skagesdatter, datter til Skage Skoftesson, og de fikk disse barna:

• Svein, jarl fra 1000 til 1015, død ca 1016. Skal ifølge en usikker kilde ha vært gift med Holmfrid, datter av svenskekongen Olof Skötkonung.^[32]
• Heming
• Bergljot, gift med Einar Tambarskjelve
• Sigurd^[33]
• Erling, ofret til Torgerd Holgebrud sju år gammel under slaget ved Hjørungavåg^[34]
• Erlend, drept i kamp mot Olav Tryggvason i 995

Håkon hadde dessuten frilledatteren Ragnhild (eller Ingebjørg)^[f] som ble gift med Skofte Skagesson, bror til Håkons hustru Tora.^[35]

Håkon er ikke i noen kilder blitt omtalt som «konge» over Norge, men han blir likevel oppført i den norske kongerekken som Norges monark fra 970 til 995. Kildene er samstemte i at han hersket over de «syv fylkene» fra Rogaland til Møre, i tillegg til ladejarlenes gamle rike bestående av det egentlige Trøndelag, samt Namdalen og formodentlig søndre Hålogaland. I Viken og østlandsområdet hersket Tryggve Olavsson og Harald Grenske, men i motsetning til Håkon hadde de en mer underordnet stilling i forhold til danskekongen og det var ikke spor av noen nasjonal («norsk») reaksjon mot fremmedstyret. Håkon hadde tilsynelatende ingen agenda om å innlemme østlandet i sitt rike, men med basis i Trøndelag skapte han «et grunnlag for norsk nasjonalfølelse som Østlandet ikke hadde del i.»^[36]

«Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans også. Sigurd holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag.»^[37] Med dette sitatet plasserer Snorre den gamle åsatruas hovedsete nettopp på Lade. Kristendommen var godt kjent i Norge allerede på Harald Hårfagres tid, og på 900-tallet fikk den nye troen gjennomslag i deler av befolkningen, men ikke i Trøndelag.

Danskekongen hadde, under sterkt press fra den tysk-romerske keiser Otto II, tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart Håkon var utenfor danskekongens rekkevidde, satte han prestene på land og sto fram som en helstøpt hedning i ladejarlenes tradisjon. I hyllingskvadet Vellekla av den islandske skalden Einar Skålaglam blir Håkon jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal ifølge Snorre ha erklært seg som «Sæming» – det vil si en av krigerguden Odins sønner. «Han skulle aldri oppsøke striden, men heller aldri vike unna for striden.»

I Vellekla hylles Håkon som den som brakte åsatrua tilbake tilbake til nordmennene etter de kristne kongene Håkon den gode og Eirikssønnene:^[38]

Hærens kloke herre

lot de herjede hovsland

som Tor eide, atter

aktes som guders templer.

Sjøl en Tor bak skjoldet

førte han over sjøen

til jotners vei kampens

ulv. Ham guder styrer.^[39]

Arkeologen Frans-Arne Stylegar nyanserer bildet av den hedenske Håkon ved å vise til at Håkon under sitt raid i Gøtaland rev ned og ranet et hov som var viet til guden Tor. Odd Snorresson (Odd Munk) skriver at gautlandsjarlen Ottar fikk Håkon erklært «varg i veum» (ulv i helligdommen) på tinget etter ugjerningen.^[40] Han refererer også at Harald fra Danmark skal ha sendt tyske misjonærer til Norge. Håkons rolle i forbindelse med dette er uklar, men det er klare arkeologiske spor som tyder på at kristendommen har vunnet fotfeste i landet på denne tiden. Stylegar hevder at «trenden på denne tiden var å fylle politiske allianse- og underordningsforhold med kristent, ideologisk innhold. Slik var forholdet mellom keiser Otto og kong Harald, og slik kan det gjerne ha vært mellom Harald og Håkon jarl også.»^[41] Det kan med andre ord tenkes at Håkon jarl ble en kristen på sine eldre dager av rent politiske og opportune grunner.

Et særtrekk ved Håkon jarls gudedyrkelse er forhold til gudinnen, skytsånden eller valkyrien Torgerd Holgebrud. Spesielt under slaget ved Hjørungavåg har hun en sentral rolle. Det gikk dårlig for Håkon i begynnelsen av slaget og han påkalte sin skytshelgen. Hun krevde et stort offer, og Håkon lot sin syvårige sønn Erling drepe. Deretter snudde kampen og Håkon vant med hjelp fra Torgerd og hennes søster Irpa. Også i sammenheng med Håkons hevn over Torleiv Jarleskald har Torgerd en viktig rolle.^[42][43] Kulten rundt Torgerd er også kjent fra islandske kilder.

Det fins ikke skriftlige norske kilder fra 900-tallet som kan gi en pålitelig førstehånds omtale av Håkons liv og virke. Av samtidige kilder er det overlevert noen skaldedikt (som er muntlig overlevert og nedskrevet først et par århundrer senere):

• Vellekla av Einar Skálaglam
• Håløygjatal av Øyvind Skaldespiller
• Håkonardrápa av Hallfred Vandrædaskald

Han er også omtalt i alle de sentrale nordiske kongekrøniker fra 1100- og 1200-tallet:

• Historien om de gamle norske kongene, av Theodoricus monachus (ca. 1180)
• Ågrip, ukjent forfatter (ca. 1190)
• Odd munks saga om Olav Tryggvason av Odd Snorresson (ca. 1190)
• Historia Norwegiæ, ukjent forfatter (slutten av 1100-tallet)
• Fagerskinna, ukjent forfatter (ca. 1220)
• Heimskringla av Snorre Sturlason (ca. 1230)

Tolkning av kildene byr på enkelte problemer. Når det gjelder skaldekvadene, er de overlevert i generasjoner i minst 200 år før de ble nedskrevet. Dette svekker troverdigheten, men samtidig har forskere pekt på at den strenge og bundne formen i diktene har gjort dem mer robuste i overleveringene enn ordinære prosafortellinger. Snorre selv påpeker også sannhetsverdien i skaldediktene i sin fortale til Heimskringla: «Alt det som fins i disse kvedene […] tok vi for sant. Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»^[44]

Heimskringla er den kilden som har samlet flest opplysninger om Håkon og Håkons tid. Selv om både Snorre og de andre kildenes pålitelighet er trukket i tvil og virker preget av den tid de er skrevet i, må man kunne stole på sagaenes hovedtrekk. Historikeren Halvdan Koht har innvendt at «Heimskringla er for seg sjølv eit uttrykk for kulturlivet i den tida ho vart skriven.»^[45] Snorre skiller seg imidlertid sterkt fra for eksempel Odd Snorressons saga ved at Odd munk har samlet en rekke (kristne) helgenlegender om Håkons motstander Olav Tryggvason og har en tydelig agenda om å forherlige Olav på bekostning av den hedenske Håkon som han refererer til som «Hakon den Onde». Snorre toner ned legendestoffet og gir en mer balansert framstilling av Håkon, ikke minst i religionsspørsmålet. Men fortsatt er, som ikke minst Koht har framhevet, Snorre preget av sin egen tid. Sprogviteren Finn Hødnebø sier at Snorres verk er «summen av hans samtids historiske viten fra skriftlig og muntlig overlevering.»^[46] Sannsynligvis har også Snorre hatt en tapt saga om ladejarlene som kilde.^[47]

Historien om Håkon Sigurdsson og trellen Tormod Kark er grunnlag for sagaspillet Håkon og Kark, som har vært framført på Lade siden 1989.^[48] «Håkon og Kark» er beretningen om hvordan Olav Tryggvasson gjorde Norge til et kristent land og om ladejarlen som gjorde det han kunne for å holde fast på sin åsatro. Spillet ble første gang framført i 1989. Dessuten er Tormod Kark og Håkon jarl tema i operaen Thora paa Rimol av Hjalmar Borgstrøm (1894).

Den danske forfatteren Adam Oehlenschläger utga diktet Hakon jarls død, eller christendommens indførsel i Norge i 1803,^[49] og sørgespillet Hakon Jarl hin rige i 1807.^[50][51] Komponisten Bedřich Smetana skrev i 1860–1861 det symfoniske diktet Hakon Jarl (opus 16) som var inspirert av Oehlenschlägers dikt.^[52] Håkon jarl har også vært emne for romaner av mindre kjente forfattere: Haakon Ladejarl, en historisk Skildring av W.S. Dahl i 1887 og Sigurd Ladejarl og kong Haakon den første av P.Z. Helbostad i 1906.^[53]

Håkons banemann, Tormod Kark, har vært tema for mange forfattere: Oehlenschläger i Nordiske Digte (1807), visegruppa Isenkram med sangen «Soga om Kark» (Tekst: Sæmund Fiskvik, 1974), Peder Wright Cappelen med teaterstykket Kark (1974) og Idar Lind med romanen Kark (2000).

• Ladejarlene
• Norrøn mytologi

• Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. 
• Frans-Arne Stylegar (2013). Håkon jarl. Spartacus. ISBN 978-82-430-0579-2. 
• «Håkon Sigurdsson», fra Norsk biografisk leksikon

Håkon jarls saga – originaltekst fra Wikikilden

• Korsvikaspillet