Eirikssønnenes saga er den femte av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen, Halvdan Svartes saga, Harald Hårfagres saga og Håkon den godes saga. Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet og handler om de norske kongene fra de eldste tider til Magnus Erlingsson.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk. Den første historieskriveren vi kjenner til i Norge er Theodoricus monachus (Tjodrek eller Tore munk) som skrev Historien om de gamle norske kongene på latin en gang mellom 1177 og 1188. I utlandet fantes det allerede et verk ved navn Historia Norvegiæ av en ukjent forfatter sannsynligvis mellom 1160 og 1175. Rundt 1190 ble historiekrøniken Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum) skrevet som den første (kjente) kongesagaen på norrønt mål. Forfatteren her er ukjent. Krøniken Fagrskinna ble skrevet rundt 1220 og regnes også for å være en verdifull, samtidig kilde for Snorres sagaer.

Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Eirikssønnenes saga er den korteste av sagaene i Heimskringla, bare snaue fem sider. Så var også deres regjeringstid kort – fra Håkon den godes død i 961 til Harald Gråfells død i 969 eller 970. Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru, den meget markante kvinneskikkelsen Gunnhild Gormsdatter. Selv om sagaen er gitt navnet Eirikssønnenes saga omtaler forfatteren dem konsekvent som Gunnhildssønnene. Sagaen beskriver Norge etter Håkon den gode som et firedelt rike hvor Eirikssønnene hersket over Vestlandet, Sigurd ladejarl i Trondheimen, Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold.

I første del av sagaen legges vekt på Eirikssønnenes kamp mot hatske skaldedikt som hyller den avdøde kong Håkon. Sagaen gir dermed et innblikk i diktningens store betydning for holdninger og holdningsdannelse. Blant flere ble Øyvind Skaldespiller innkalt på teppet og måtte betale en verdifull gullring i bot for å ha diktet harselerende om Eirikssønnenes påståtte grådighet.

Sagaen forteller at Eirikssønnene – i motsetning til Sigurd Ladejarl – var kristne, og at de var vakre, sterke og store alle sammen og dyktige i idrett, slik det framkommer i Glum Geirassons dråpa om den eldste av sønnene, Harald Gråfell:

Tolv idretter kunne

kongen, gullets øder.

Ofte fram han søkte

foran andre fyrster

Siste del av sagaen vies eggingen fra Gunnhild om å få tatt livet av Sigurd jarl og legge under seg en større del av riket. Harald Gråfell klarer å alliere seg med Sigurds yngre bror Grjotgard ved å appellere til hans misunnelse mot hans bror jarlen. Grjotgard forråder sin bror ved å sende bud til brødrene om hvor og når Sigurd kan tas av dage. Ved hjelp av disse opplysningene klarer Eirikssønnene å brenne Sigurd inne.

Når Heimskringla er blitt stående som noe av det ypperste i norrøn litteratur fra denne perioden så «skyldes det først og fremst at Snorre forener historisk kritikk og tenkning med genial fortellerkunst. Han komponerer omhyggelig, forbereder, skaper spenning, stigning og forventning, inntil avgjørelsen faller i en fortettet, dramatisk scene.»^[1] De andre kildene, som Ågrip og Fagrskinna, er kortfattede og nøkterne i formen, mens Snorre utbroderer og gir liv til handlingen og menneskene. Snorre viser en evne til å finne sammenhenger, motiver og årsaker. Han lar gjerne taler og samtaler krydre beretningen. Slike utsagn er selvsagt fri diktning, men de gir liv til fortellingen.

Den eneste skriftlige kilden til Snorres kongesagaer fra middelalderen som er bevart er Codex Frisianus fra ca 1330. De andre nedtegnelsene gikk tapt i en biblioteksbrann i København i 1728.