Håkon var Sverres sønn med en ukjent frille[3] og birkebeinenes kongsemne, utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet uro og strid rundt kong Sverre. Han kalte biskopene hjem og inngikk forlik med dem og baglerne.
Håkon døde så brått i 1204 at dødsfallet virket mistenkelig, og muligens ble han forgiftet av sin stemor enkedronning Margareta.
Håkon Sverresson ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon IV Håkonsson ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresson døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.
Sagnet om Håkon Sverressons mor
Den færøyiske sognepresten Johan Henrik Schrøter (1771-1851) gjorde en stor og verdifull innsats som innsamler av folkeminner; men var også ukritisk i sin behandling av kildene. Peder Claussøn Friis forteller om en Erling som skal ha utgitt seg for å være kong Sverres sønn med en Astrid Roesdatter, og etter kong Sverres død stelte i stand mye uro på Færøyene før han dro til Norge. Schrøter påstod attpåtil at Erling reiste en borg i Thorshavn, og derfor ble kalt «Borgharrin» i et vers om slaget i Skåla botn. Men Magnus Heinason var den første som befestet en skanse i Thorshavn, og det var rundt 1580. Så Heinason var nok den omtalte «Borgharrin», men Schrøter har omskrevet verset til å gjelde Erling. Om Erlings mor hevder Schrøter at hun hadde vært trolovet med Sverre og fikk flere barn med ham. Året etter at han dro til Norge, fikk hun angivelig sønnen Erling som Sverre ikke ville anerkjenne, og dette skulle forklare at Sverre aldri hentet henne til Norge. Men da Astrids angivelige sønn Håkon ble konge, sørget han for å hente sin mor til Norge og ga henne en gård i nærheten av Trondheim og en relikvie, «viet i Jorsal, hvorpå Jesus og jomfru Maria var satt». Finn Magnussen fikk trykt en avhandling i 1846 om et spenne som var funnet i Skottland, og mente å kunne lese navnene «Malfrida» og «Asfrida» på spennet. Da dette ble funnet ved Largs, mente han uten videre at det nok stammet fra en av nordmennene som kjempet der i slaget ved Largs i 1263, kanskje kong Håkon Håkonsson selv. «Malfrida» mente han viste til Sigurd Jorsalfares dronning. Han tenkte seg videre at hun kunne overlatt spennet til sin datter Kristin Sigurdsdatter, deretter til Kristins sønn Magnus Erlingsson, fra ham gikk det til kong Sverre som da kunne tenkes å ha gitt det til sin kone, som overlot det til sin sønn Håkon osv. Sverres kone var da tenkt å være Astrid Roesdatter, med sønnen Erling som Sverre ikke anerkjente, og det dreide seg også om den Astrid som bodde på Bakke ved Trondheim i 1209 og ble omtalt som slektning av Håkon Håkonsson. Hun er da den «Asfrida» som navngis på spennet. Hele veien er det snakk om rene antagelser, og på spennet står det verken «Malfrida» eller «Asfrida», men «Malbritha» (dvs. det gæliske navnet Mael-brigt), og et navn som nærmest ser ut som «Alfred».[4]
Selv om kong Sverre virkelig fikk et barn med Astrid Roesdatter, beviser ikke det at de var gift, slik Finn Magnussen ser ut til å oppfatte det. Som bevis for at Sverre alt var gift da han giftet seg med den svenske kongsdatteren i 1185, og at hans første kone fortsatt var i live i 1194, viser Finn Magnussen til en passasje i Sverres saga der norske prester skal ha fortalt pavens utsending at Sverre var bigamist; men sagaen kaller dette for en baktalelse (rögsla). Den Astrid som nevnes av Sturla Tordsson i Håkon Håkonssons saga kap. 6,[5] kan uansett ikke være kong Håkons farmor, da hun kalles hans sifkona («besvogret», altså trolig gift med eller enke etter en i slekten); og med «Bakke gård» menes «nonneklosteret Bakke» ved Nidaros, slik at Astrid må ha vært en nonne eller abbedisse der. Koblingen mellom en Astrid i Bakke kloster, en færøyisk Astrid Roesdatter, «Asfrida» (eller «Alfred») nevnt på et spenne funnet i Skottland, og kong Sverres påståtte første ektefelle er en ren konstruksjon. Det «sagnet» om kong Sverres angivelige ekteskap med en Astrid Roesdatter som Schrøter hevdet å gjengi i 1849, er som påvist av historikeren Gustav Storm i 1884, i virkeligheten Finn Magnussens hypotese fra 1846.[6]
