Mynt fra regjeringstida til Håkon Eiriksson Ladejarl, som identifisert av C.I.Schive (1865). Advers tolket til: AACUNE IGNUNDEI (in nomine dei). Revers tolket til: REFEREN MONETARIUS.
Håkon fikk i 1012[2] tittelen ladejarl sammen sin farbror Svein Håkonsson da faren Eirik dro til Danmark for å delta i Svein Tjugeskjeggs og sønnen Knut den mektiges angrep på England. 17 år gammel, i 1015, ble han innsatt som riksstyrer (jarl over Norge) sammen Svein jarl da faren tok over som jarl av Northumbria. Ladejarlene hadde da sørget for å få den mektige trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve til rådgiver og alliert ved å la ham gifte seg med Eirik og Sveins søster Bergljot Håkonsdatter. Sagaen skildrer et møte mellom Håkon og Olav Haraldsson i Saudungssund i Fjaler i 1015. Store norske leksikon ved historikeren Claus Krag hevder at dette møtet skjedde i fredelige former og at det representerte en besegling av en avtale og forståelse mellom de to.[3]Snorre Sturlason hevder imidlertid i Olav den helliges saga at Olav fikk senket Håkons skip og klarte å tvinge Håkon til å forlate landet.[4] Etter dette, fra 1019, blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Han deltok sannsynligvis i Knut den mektiges kamper og maktspill i 1020-årene som førte til at han kunne ta makten i Norge i 1028.
Håkon ble utnevnt til jarl over Norge av Knut den store i 1028, etter at Knut hadde tvunget kong Olav Haraldsson ut av landet. Håkon var tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knut den mektiges søsterdatter Gunnhild. Han druknet på vei tilbake til Norge og etterlot seg datteren Bodil Håkonsdatter.
Med Håkons død i 1029 døde mannslinjen i ladejarlætta og håløygætta ut. Dermed ble hårfagreætten (ynglingeætten) enerådende som norsk fyrsteslekt.[5][6]
^Ifølge Nordisk familjebok, bd 10 (1909) var en sønn av Håkons kusine, Håkon Ivarsson jarl nevnt i Harald Hardrådes regjeringstid (1046-1066) som jarl i Opplandene, men han representerer ikke noen mannslinje i ætten.
