Holleia er et cirka 450 km²[1] stort skogkledd åslandskap som ligger mellom de store innsjøene Krøderen og Tyrifjorden, sentralt på Østlandet, delvis i Ringerike, Modum og Krødsherad kommuner i Buskerud. Holleia er ypperlig til rekreasjon og friluftsliv. Området har et karakteristisk småkupert skogsterreng med mange vann og tjern og en rask veksling mellom gran- og furuskog. I tillegg til jakt og fiske gir Holleia også svært gode muligheter for bading og plukking av mange slags skogsbær og sopp.
Etymologi
Navnet Holleia (av norr.Hólleið) kan ha sammenheng med de norrøne uttrykkene hóll og/eller hváll, som kan tolkes som høy eller høyde, underforstått høydedrag. Navnsendingen eia kan ha sammenheng med det norrøne uttrykket eiga, i betydningen en som er i besittelse av eller råder over noe. I dette tilfellet trolig jakt- og fiskerettigheter. Navnet kan imidlertid også ha andre betydninger.
Eivind Vågslid skriver i «Stadnamntydingar», bind 3, 1979, at det opprinnelige navnet trolig er fra før 1300-tallet og ble skrevet Holleidr, av hollr og eid som ordrett betyr god gangsti. Siste stavelsen eid betydde fra gammelt av et sted folk gikk mellom to vassdrag.
Professor Oluf Rygh i «Norske Gaardnavne», bd. 5, 1909, mener derimot at navnet kommer av hol «hull» og leid «vei», «kant», «side», slik at tolkningen blir vei, der hvor det er hull eller fordypninger.
Beliggenhet
Primærveiene rundt Holleia er riksvei 7 (Hønefoss-Sokna-Hamremoen), riksvei 35 (Vikersund-Ask) og riksvei 280 (Vikersund-Hamremoen). Holleia er åslandskapet som ligger mellom disse veiene, noe som innbefatter landområder i kommunene Ringerike, Krødsherad og Modum i Buskerud.
Holleia grenser i sørøst mot Tyrifjordens arm Nordfjorden, i nordøst mot elva Sogna, i nordvest mot Bergsjøvassdraget, og i vest mot Krøderen, Snarumselva (Kista). Størsteparten av området ligger i Ringerike kommune. De fleste tilkomstveiene er bomveier, som enten helt stengt for allmenn motorisert ferdsel eller belagt med bomavgift. Fra Bårnås i Soknedalen kan man komme et godt stykke innover mot Høg-Holleia med bil.
Landskap
Under siste istid regner man med at isen lå omkring 2000 m tykk over Holleia. Ismassene presset trolig landskapet ned med omkring 200 m i forhold til dagens landskap. Da issmeltingen tok til førte vannmassene med seg store mengder løsmasser, som dannet sandmoene man finner i Holleias ytterkanter i dag. Spor etter isen finner man også over hele Holleia i form av skuringsstriper etter isens vandring.
Store deler av Holleia ligger på mellom 200 og 400 meters høyde over havet] og preges av glissen furuskog på et tynt jordsmonn over grunnfjell med harde bergarter. Gneis er dominerende, men man finner også de mørkere bergartene amfibolitt og gabbro. At pH-verdiene i dette området er høye skyldes store mengder av amfibole bergarter, med amfiboliter som de mest fremtredende. Derfor trives blomster som breiflangre, engmarihand, fjelltistel og oslosildre der.
Høg-Holleia ligger for det meste i mer enn 500–600 meters høyde over havet. I dette området finner man også de høyeste punktene i Holleia. Rudskollen stiger til 712 moh. og er det høyeste punktet, men også Spillhaugkollen strekker seg opp til 703 moh.Grønknuten på 681 moh. regnes imidlertid som toppen med den flotteste utsikten. Derfra er det fritt utsyn mot både Norefjell, Krøderen og Tyrifjorden. Innenfor Høg-Holleia ligger det en rekke småvann og myrer, og det er her man finner kilden til Henåavassdraget. Henåavassdraget har et nedbørfelt på cirka 113,96 km².
Verneområder, innsjøer og elver
På Holleia finner man en rekke små innsjøer, tjern, myrer og små vassdrag. Væleren (212 moh.) er det største vannet og har flere øyer, som inngår i Væleren biotopvernområde. Vannet er dessuten drikkevannskilde for Tyristrand, hvorfra det går bilvei (bomvei). Før du kommer til avkjøringen til Væleren passerer du dessuten Solbergtjern naturreservat. Kjører du forbi avkjøringen til Væleren kommer du også inn til Grytingen (230 moh.). Til Skjærsjøen (273 moh.) og Aklangen (273 moh.) er det adkomst via bomvei (bomavgift) fra Ask. Veien går helt inn til Asksetera. Det største vassdraget er Henåa, som renner ut vest i Tyrifjorden ved Nakkerud. Ved Tyristrand renner dessuten Skjærdalselva (tidligere kjent som Skjerva) ut. Skjærdalselva er hovedelva i Skjærdalsvassdraget, som har et nedbørsfelt på cirka 81 km². Vassdragene i Holleia ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.[2]
Botaniske særegenheter
På et dekar stort område, omkring 300 meter øst for Grautåsvollen i Liamarka (Modum), vokser det hvit tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). BotanikerFinn Wischmann ( Botanisk museum og Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo), som var ekspert på planter, hevdet at han aldri hadde sett hvit tyttebær før, men han hadde hørt om forekomster andre steder, men da bare om en enkelt plante med fire-fem bær. Forekomsten i Holleia er derfor enestående i landssammenheng. Bæra skal smake som vanlig tyttebær.
«Bakkevollmasta» ved Bakkevoll (Morudmarka) skal være Holleias største furu. Fagfolk har anslått den til nærmere 12 m³. Navnet har sammenheng med at stammen er kvistfri opp til nærmere 20 meter, med minimal avsmalning. Alderen er ukjent, men man tror den kan ha spiret på 1500-tallet. «Kjerstigrana» øst for Nakkerudvollen er ei kjempegran på omkring 11 m³. Den er fortsatt i god vekst. «Haukelibresken» er en av Norges aller største einere (lokalt kalt bresk) og står i lia sørøst for Bjoretjern. Den er omkring 160 år gammel, cirka 13 m høy og omkring 30 cm i diameter. Den minner om ei vridd furu og er skeiv. «Huldreselja» er ei kjempeselje det må tre mann til for å favne om. Den står på Bråtavollen og er en severdighet både på grunn av størrelsen og fordi den botaniske sjeldenheten flogrogn vokser i ei kløft på selja, tre meter over bakken.
Kulturminner
Over hele Holleia er det funnet bevis for utstrakt jakt- og fiskevirksomhet gjennom århundrer. Ved Bråtavollen, Hesjevollen og Granavollen er det funnet gamle offergroper hugget ut i fjellet. I hedensk tid var det vanlig å ofre til gudene før jakten tok til.
Det har dessuten vært seterdrift på Holleia siden 1400-tallet, og en rekke navn bærer fortsatt preg av dette. Dette er typisk navn som ender på -seter eller -voll/-vollen. På Hesjevollen, nord for Kløftefoss, setret Karen Kittilsbråten frem til ut i 1950-åra.
Dyreliv
Holleia er kjent for å ha mye storfugl (Tetrao urogallus) og orrfugl (Tetrao tetrix), og både kongeørn (Aquila chrysaetos) og sangsvane (Cygnus cygnus) hekker der. Dessuten er fiskeørn (Pandion haliaetus) en nærmest en daglig gjest i sommerhalvåret. Peter Chr. Asbjørnsens legendariske beretning om «En tiurleik i Holleia»[3] ble skrevet der i 1841, og har siden den ble publisert i 1846 lokket folk fra hele Østlandet til dette vakre og naturskjønne området. Slik lød Skytter-Per Sandakers beskrivelse av trolltiuren:
Gammel`n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på`n som tinder i ei hekle, og så skar`n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte – han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel`n på`n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen.
Flere av skolene i distriktet har arrangert opplevelsesturer for barna til Holleia, der de får oppleve orrhaneleik og tiurleik. Det er registrert tiur som har samlet over tjue røyer under paring. Nesten årlig finner man også spor etter brunbjørn (Ursus arctos) der, men bamsen overvintrer ikke. Holleia har også mange vann som egner seg ypperlig til sportsfiske. Abbor, ørret, røye, karuss og ørekyt er de vanligste fiskeslagene. I Sandungen, sør i Holleia, er det tatt en ørret på 7,5 kg i garn (i et fiskeprosjekt).
Det finnes både storsalamander (Triturus cristatus) og småsalamander (Lissotriton vulgaris) i flere fisketomme småvann i Holleia. Hoggorm (Vipera berus) er vanlig, buorm (Natrix natrix) sjelden og slettsnok (Coronella austriaca) uvanlig. Elg (Alces alces), hjort (Cervus elaphus) og rådyr (Capreolus capreolus) er vanlig. Likeledes hare (Lepus timidus), bever (Castor fiber), grevling (Meles meles), mår (Martes martes) og rødrev (Vulpes vulpes). Av større rovpattedyr finnes gaupe (Lynx lynx, men det er også kjent at ulv (Canis lupus) frekventerer området på sine vandringer. Av rovfugler finnes musvåk (Buteo buteo), fjellvåk (Buteo lagopus) og flere arter med falker, hauker og ugler, mens vepsevåk (Pernis apivorus) er mer sjelden. I tillegg er alle Norges spetter, unntatt hvitryggspetten, representert på Holleia, men også den var representert der tidligere. I tillegg kommer en rekke andre fugle- og dyrearter.
Turisthytter i Holleia
DNT Ringerike (lokallag i Den Norske Turistforening) har to flotte koier (ubemannede turisthytter) i Holleia. Hovinkoia (230 moh.), som ligger på en tange i sørenden av Setertjern, et stykke nord for Væleren. Raskeste atkomst er fra Tyristrand, cirka 2 1/2 times gange fra bussholdeplass, delvis på vei delvis på blåmerket sti inn til koia. Man kan også kjøre bil eller sykle til nordenden av Svartvann, hvorfra det er cirka 500 m på blåmerket sti til koia. Veien inn til Svartvann er vanligvis brøytet vinterstid, men det er ingen merkete skiløyper til koia. Grønknutkoia (525 moh.), som ligger i Høg-Holleia og har adkomst fra flere kanter. Om sommeren er det raskest fra Bårnås i Soknedalen, cirka 4 timer opp, 3,5 timer ned til fots. Om vinteren er det vanligvis brøytet vei til Brannbråtan, fra hvor det er merket skiløype (cirka 8 km). Det finnes også andre ruter inn til koia.
