Grevling (Meles meles) er et kraftig bygd mårdyr med et karakteristisk, langsgående stripemønster på hodet. Arten regnes som livskraftig både i Norge[4] og internasjonalt[5]. Tidligere ble asiatisk grevling (Meles leucurus) og japansk grevling (Meles anakuma) regnet som underarter, men disse er nå skilt ut som egne arter.[6][7][8]
Beskrivelse
Grevling (Meles meles) Norway
Grevlingen er lett å kjenne igjen med sine to karakteristiske svarte striper over hodet og kraftige bygning. Grevlingen ligger i hi om vinteren.[9] Vekten varierer gjennom året mellom 9 og 16 kg for hanner og 7 og 14 kg for hunner.[10] Både hunndyr og hanndyr kan bli ca 90 cm lange, inklusive en hale på 15 cm; hannen er litt lengre enn hunnen.[10] Grevlinger med levealder på bortimot 15 år er kjent.[10]
Den norske bestanden er svakt økende eller stabil[4][11], og nordligste kjente hi er funnet i Meløy[trenger referanse]. På Sørlandet, hvor den er mest tallrik, går den også under betegnelsen svintoks og svinsokse. Elementet toks i dette ordet er det samme som Dachs på tysk og das på nederlandsk, og dette er altså det gamle fellesgermanske navnet på dette dyret.
Atferd
Grevlingen er tilpasningsdyktig og spiser det meste, men regnes som en spesialist på meitemark.[9] Det anslås at grevlingen kan spise opptil 20 000 meitemark i løpet av et år.[9] Den er også effektiv mot det som har blitt hageeiernes verste skrekk – brunskogsnegl.
På høsten vil grevlingen spise mye før den skal gå i hi for vinteren, og er ofte å se i hager på jakt etter nedfallsfrukt som pærer, epler eller plommer.[9] Noen grevlinger spiser også korn fra åkere, og kan dermed gjøre skade på avlinger.[12]
Grevling lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30 dyr. Klanen holder til i et territorium som dyrene forsvarer mot andre artsfeller. Territoriet blir markert ved duftmarkeringer med sekret fra kjertler som munner ut ved endetarmsåpningen, samt med urin og ekskrementer.
Boligen, som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har ett eller gjerne flere inngangshull. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- og blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Hiet kan også ligge i steinurer kombinert med løsmasser. I nærheten er det gjerne lysninger og eng eller dyrket mark, og det er her dyrene finner størstedelen av føden. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundrevis av år.
Grevlingen er hovedsakelig aktiv om natten. Tiden mellom 02.30 og 03.30 er ofte kalt grevlingens time, da det er i dette tidsrommet grevlingen er mest aktiv etter føde. I dyrenes mest aktive periode i sommerhalvåret er de aktive fra omkring solnedgang til omkring soloppgang. Om vinteren går grevlingen i hi i Norge, og uteaktiviteten er minimal.
Hunnen er kjønnsmoden i treårsalderen, mens hannen allerede er kjønnsmoden som ettårig. Fra tidspunktet hvor hunnens egg er blitt befruktet, går det mellom to og åtte måneder før eggene setter seg fast i livmoren for å utvikles. Dette kalles en embryonisk diapause. Når eggene har satt seg fast, går det ca. to måneder før ungene fødes. Ungene fødes normalt i januar–mars i kull på to–seks unger.
Påkjørsler er trolig den største dødsårsaken for grevlinger i Norge.[13] I tillegg er skader fra slåsskamper mellom grevlinger, og å være byttedyr for rovdyr som ulv typiske farer for grevlingen.[13]
Myter om grevling
Grevlingen har en del myter forbundet til seg, og mest kjent er myten om at den kan bite bein, og biter til de hører at det knaser.[14] Dette er bare en myte, og grevling er ikke farlig for mennesker.[14][13] Grevlingen er i utgangspunktet redd for mennesker, og vil trekke seg unna om den føler seg truet.[14] Den kan flekke tenner dersom den trenges opp i et hjørne.[14] Den har derimot ikke sterkt nok bitt til å knuse bein.[12]
Myten om at grevlingen biter til det knaser stammer fra tiden før reformasjonen, da man drev hijakt med spade og øks.[15]
^Kranz, A., Abramov, A.V., Herrero, J. & Maran, T. (2016). «Meles meles». The IUCN Red List of Threatened Species 2016.
^Abramov, A. V. 2002. Variation of the baculum structure of the palaearctic badger (Carnivora, Mustelidae, Meles). Russian Journal of Theriology1: 57-60.
^Abramov, A. V. 2003. The head colour pattern of the eurasian badgers (Mustelidae, Meles). Small Carnivore Conservation29: 5-7.
^Abramov, A. V. and Puzachenko, A. Y. 2005. Sexual dimorphism of craniological characters in Eurasian badgers, Meles spp. (Carnivora, Mustelidae). Zoologischer Anzeiger244: 11-29.
.jpg)
