Eilifsen var politiembetsmann i Bergen og meldte seg på lik linje med svært mange av sine kolleger inn i NS rett etter krigsutbruddet, sannsynligvis etter påtrykk fra Jonas Lie. Noe senere ble han utnevnt til politimester i Halden. Politiet var den sterkest nazifiserte etaten under krigen – ca. halvparten var NS-medlemmer.[3]
Da Eilifsen våren 1941 meldte seg ut av NS, ble han degradert til politifullmektig og overført først til Hønefoss og våren 1943 til stillingen som leder av Oslo politikammers avdeling for sivile kriminalsaker.
Eilifsen-saken
Den nasjonalsosialistiskepolitimesterenBernhard Askvig beordret Eilifsen til å avgi fem konstabler til Statspolitiet. Disse rapporterte til Eilifsen at de skulle arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til Nasjonal Arbeidsinnsats. Konstablene nektet dette, og Eilifsen var enig og tilbakekalte ordren, og informerte Askvig at han ikke kunne avgi mannskaper til denne typen oppdrag.[4]
Eilifsen ble da innkalt til Askvig på Møllergata 19, men ble umiddelbart pågrepet og satt i arrest i Bredtvedt fengsel uten å ha snakket med Askvig.[4]
Terbovens inngripen
Josef Terboven ble umiddelbart informert om saken, og hevdet at slik ordrenekt kunne oppmuntre andre politifolk til det samme. I tilfelle en invasjon av de allierte måtte man kunne stole på politiet, hevdet han. Terboven krevde derfor at Eilifsen skulle dømmes til døden umiddelbart av en norsk domstol – siden han hadde forbrutt seg mot norske regler, ikke mot tyskerne.
Eilifsen ble stilt for retten og frikjent av de tre dommerne. Det fantes ikke lovhjemmel for å dømme ham til døden. Eilifsen ble sendt tilbake til cellen, og forsvareren gikk hjem. Terboven ble rasende og forlangte umiddelbart ny domsavsigelse. Senere på ettermiddagen ble Eilifsen ført tilbake til rettslokalet. Kun to dommere og aktor var til stede.
Dødsdom og henrettelse
Denne «særdomstolen» bestod av hans forsvarer, Albert Wiesener, mens Kristoffer Holmen, kontorsjef i politidepartementet fra desember 1942 til mai 1945,[5] var aktor. Som dommere fungerte Egil Olbjørn fra ordenspolitiet og Karl A. Marthinsen fra statspolitiet, med Egil Reichborn-Kjennerud fra den nazifiserte høyesterett som rettens administrator.[6] Eilifsen ble dømt til døden og henrettet ved neste soloppgang, skutt av sine egne i skogen et kort stykke fra Enebakkveien i Oslo.[7] Han fikk hverken anledning til å kontakte familie eller forsvarer etter at dødsdommen var forkynt.
Lex Eilifsen
Justisminister Sverre Riisnæs protesterte først og påpekte at det ikke fantes lovhjemmel for dette, men ble satt under sterkt press til å skrive en lov som slo fast at politiet, Førergarden og Germanske-SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov, også i fredstid. Loven blir ofte kalt «Lex Eilifsen» og nyskapningen Politiets særdomstol. Vidkun Quisling undertegnet tre dager etter at Eilifsen var henrettet.
Loven og domstolen ble utsatt for skarp kritikk av blant annet Albert Wiesener, da den åpenbart hadde tilbakevirkende kraft. Politiminister Jonas Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen, Han utnevnte dommerne i Politiets særdomstol, og Karl Marthinsen og Egil Olbjørn idømte dødsstraff med dissens bare fra Egil Reichborn-Kjennerud. Dette var første gang en norsk domstol idømte dødsstraff under andre verdenskrig. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer.
Samme dag som Eilifsen ble skutt, 16. august 1943, ble rundt 500 politifolk over hele landet arrestert av tysk politi, i tillegg til rundt 1.100 offiserer. I Oslo ble 700 politifolk satt under væpnet tysk vakt på Majorstua og avkrevd en lojalitetserklæring. Omkring 250 av de arresterte politifolkene ble senere deportert til konsentrasjonsleirenStutthof i tyskokkupert Polen,[8] mens omkring det samme antallet ble sittende i Grini fangeleir. Aksjonen hadde vært forberedt en tid under navnet Aktion Polarkreis, og Eilifsen-saken ble nå brukt som påskudd til å sette den ut i livet.
Eilifsen-saken vakte stor oppmerksomhet, og sendte sjokkbølger gjennom både motstandskretser og nasjonalsosialistiske kretser, hvor særlig underdanigheten overfor tyskerne var problematisk. Arbeidsmoralen i det norske politiet sank dramatisk etter denne saken, og rekrutteringen stanset praktisk talt helt.
^Ole Kristian Grimnes: «Okkupasjon og politikk i Norge», i Danske tilstander, norske tilstander 1940-45 (s. 104), forlaget Press, Oslo 2010, ISBN 978-82-7547-401-6
