Gudmund Hernes (født 25. mars1941 i Trondheim) er en norsk sosiolog og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Han omtales som en av etterkrigstidens toneangivende «professorpolitikere» og reformatorer innen norsk skole og utdanning.[5]
Hernes var fra 1971 til 1989 professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der han ledet den første Maktutredningen og stod sentralt i «Bergensskolen» innen norsk sosiologi som vektla matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte.[5] Hans første rolle i regjeringen var som statssekretær i Planleggingssekretariatet 1980–1981. I 1981 stod han sammen med Terje Rød-Larsen i spissen for opprettelsen av Fafo, der han var forskningsleder fra 1983 ved siden av sitt UiB-professorat. Han var gjesteprofessor ved Harvard University i 1986 og 1990, og ble i 1990 professor II ved Universitetet i Oslo. Mellom 1990 og 1997 var han statsråd, først som kirke-, utdannings- og forskningsminister 1990–1995 og siden som helseminister 1995–1997. Som kirke-, utdannings- og forskningsminister gjennomførte han store reformer av norsk skole og høyere utdanning som Reform 94, Reform 97 og Høgskolereformen.
Etter at han forlot regjeringen har han hatt oppdrag for FN og vært knyttet til forskjellige akademiske institusjoner, blant annet som forsker I ved Fafo[6] og professor II ved Handelshøyskolen BI.[7]
Reform 94 har imidlertid vist seg å være kontroversiell og har resultert i massiv kritikk, hvor hoveddelen av kritikken synes å være rettet mot teoretisering av yrkesfagene.
Utdannelse
Gudmund Hernes tok artium ved Trondheim katedralskole i 1960, historie mellomfag ved Norges lærerhøgskole i 1961, siden sosialøkonomi støttefag (1963) og sosiologi grunnfag (1964) ved Universitetet i Oslo. I 1966 dro han til Johns Hopkins University i USA, der han studerte under Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman, med sosiologisk teori og matematisk sosiologi som spesialemner. Han fikk sin Ph. D. i 1970 med en avhandling om maktforhold i det norske Stortinget: Interest, Influence and Cooperation.
Akademisk karriere
I 1969 ble Hernes universitetslektor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen og professor samme sted i 1971. I 1970-årene var han med i forskergruppen for den første Levekårsundersøkelsen. Han ledet den første maktutredningen, som fikk ros for å ta i bruk sin tids mest moderne analyseteknikker for å forstå det norske samfunnet. I 1974–75 var han Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford (Palo Alto).
Hernes' bok Makt og avmakt: En begrepsanalyse først utgitt i 1975 ble i 2011 kåret til et av de 25 viktigste bidragene til norsk sosiologi i Norsk sosiologisk kanon.
Politisk karriere
Hernes har ikke stilt til valg som kandidat ved stortingsvalg. Direkte engasjert i regjeringsarbeid ble han derimot første gang i 1980–1981, som statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet til Finansdepartementet), ledet av statsråd Per Kleppe.
Hernes var statsråd for forskning da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, og utnevnte som kirkeminister den første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, i 1993.
Som helseminister fremmet han forslaget om fastlegeordningen, som et flertall i Stortinget sluttet seg til i 1997.
Reform 94
Som utdanningsminister ble han mest husket for innføringen av Reform 94, som gav elever rett til tilbud om videregående opplæring, men som også har blitt møtt med kritikk om teoretisering av (særlig) yrkesopplæringen.
Reform 94 var en parallell til den elevsentrerte reformpedagogikken i Danmark, der Bertel Haarder var undervisningsminister inntil 1993.
Som minister forberedte Hernes også grunnskolereformen R97 som utvidet grunnskolen fra ni til ti år.
Han har vært gjesteprofessor ved Stanford University, hvor han stadig er på forskningsopphold.[8] Hernes er fra 2006 igjen forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI ved Institutt for regnskap - revisjon og jus.[9]