Hernes ble født Helga Marie Jahncke og var datter av major og senere forretningsmann Heinz Wolfgang Jahncke (1910–1992) og lege Lucy Marie Goedicke.[4] Hun ble sammen med andre tyskere i området fordrevet og endte som flyktning i Bayern på slutten av andre verdenskrig.[5] Sammen med moren, barnepiken og tre mindre søsken flyktet hun syv år gammel fra Deutsche Krone i Vestpreussen. De var underveis i syv måneder og var blant annet innom Østerrike før de endte opp i Tyskland.[6]
Utdanning og vitenskapelig arbeid
Hernes har sin utdannelse fra USA der hun i 1967 tok mastergraden og i 1970 doktorgraden i statsvitenskap ved Johns Hopkins University. Doktoravhandlingen hadde problemstillingen: Skal folkeretten være basert på staters suverenitet eller på universelle ideer? På Johns Hopkins møtte hun Gudmund Hernes og de flyttet sammen til Bergen. Forskningsrådet NAVF opprettet et sekretariat for kjønnsforskning der Hernes ble leder.[6] Fra 1970 til 1980 var Hernes førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, der hun arbeidet med både internasjonal politikk og med kvinne- og velferdsstatsforskning. I årene 1974–1975 var hun gjesteforsker ved Stanford University. Hernes etablerte i 1978 Senter for kvinneforskning som et senter under Sosiologisk institutt ved UiB. Fra 1980 til 1983 var Hernes forskningsdirektør i Norges forskningsråd. I to perioder, 1983–1988 og 1989–1990, innehadde hun stillingen som forskningsdirektør ved Institutt for samfunnsforskning. I årene 1993 til 1996 var Hernes leder for forskningsprogrammet CICERO ved Universitetet i Oslo. Fra 1993 til 1998 var hun professor II ved Institutt for statsvitenskap samme sted. Fra 2004 til 2005 var hun seniorforsker ved NOVA i Oslo og fra 2006 er hun seniorrådgiver for Institutt for fredsforskning, PRIO.[7]
Politikk
Hernes har i sin faglige virksomhet først konsentrert seg om spørsmål knyttet til velferdsstatsforskning og kvinneforskning. Senere har hennes oppmerksomhet vært rettet mot internasjonale forhold og multinasjonale selskaper.
Hernes siteres ofte for sin typologi over argumenter for kvinners politiske deltakelse, som av mange statsvitere og sosiologer regnes som et viktig bidrag[8]:
Rettferdighetsargument. Kvinner har krav på å få være med
Ressursargument. Kvinners erfaringsgrunnlag, som er forskjellig fra menns, utgjør en ressurs for samfunnet
Interesseargument. Kvinner og menn har ofte forskjellige og ofte motstridende interesser
Statsfeminismen
I portrettboken Statsfeministen, statsfeminismen og verden utenfor fra 2013 omtales hun som «statsfeminismens mor».[9] Boka er skrevet av en av Hernes' kollegaer på PRIO, Inger Skjelsbæk. Både Helga Hernes og Inger Skjelsbæk er medlemmer av arbeidsfellesskapet Gender Team på PRIO. Hernes omtaler statsfeminismen som ideen om en «kvinnevennlig stat» - en stat som gir kvinner og menn lik adgang til statens beslutningsorganer og dens tjenester. Med boken Staten – kvinner ingen adgang? som handlet om den sterke underrepresentasjonen av kvinner i beslutningstagende organer, signaliserte Hernes at det var nødvendig med konkrete tiltak for å skape kjønnsbalanse. «Kjønnskvotering er for øvrig et virkemiddel jeg tar æren for», sa Hernes i et intervju med Kilden kjønnsforskning i 2015.[trenger referanse]
