Grønfjorden sett fra luften, med Barentsburg til venstre. Finneset er den lille pynten som stikker tydelig ut til venstre før isen starter i fjordbotten.Grønfjorden sett fra Barentsburg.
Grønfjorden er en 16 km lang og 2-3 km bred fjordarm av Isfjorden på Spitsbergen. Den er omgitt av drøyt 600 meter høye fjell, og skjærer nesten rett sørover fra Isfjorden i det vestre Nordenskiöld Land. Vest i munningen av fjorden ligger Festningen geotopvernområde. Den 20 km lange Grøndalselva renner fra Tavlebreen i øst og vestover til den når Grønfjorden omtrent midt på fjordens østkyst. Nord av deltaet ligger Grønfjordfjellet (522 moh.) med kullforekomster og en rekke gruver i fjellsida mot Finneset.
På Finneset hadde hvalfangstinteresser i Vestfold i 1905 ervervet en tomt (utmål), fjorden var seilbar 3-4 måneder årlig og stasjonen var i drift for fangstfolket vinterstid. Etter unionsoppløsningen ble posthuset flyttet hertil fra den amerikansk-eide Longyearbyen, og Green Harbour ved Finneset utviklet seg til å bli det norske senteret på Svalbard. Gjennombruddet kom i 1911 da Telegrafvesenet etablerte Spitsbergen Radio på Finneset,[1] samtidig som det ble anlagt værstasjon. Etableringen var medvirkende til at Norge fikk herredømmet over Svalbard ved fredsforhandlingene i Paris i 1920, og da den første sysselmannen ble sendt til øygruppen i 1925 tok han midlertidig sete i Telegrafhuset på Finneset. Det innebærer at Finneset i Grønfjorden var hovedsetet for den norske stats interesser og myndighet i femten år, inntil sysselmannen relativt raskt etter Svalbardlovens ikrafttredelse flyttet inn til Longyearbyen.
Først etter tjue år, i 1930, ble den meteorologiske stasjonen flyttet til Longyearbyen, mens telegrafen ble flyttet ut til Isfjord Radio 20 km lengre vest – ytterst i munningen av Isfjorden.
Den russiske gruvebyen Barentsburg ble etablert i 1936, og ligger på østsiden av fjorden 2-4 km nord av Finneset. Dette er det nest største tettstedet på Svalbard med om lag 500 innbyggere, og gjør Grønfjorden til øygruppens nest viktigste anløpssted for skip, etter Adventfjorden.
Historie
På 1600- og 1700-tallet ble Grønfjorden brukt mye som ankrings- og jaktterreng for hvalfangst, og i andre halvdel av perioden også av russiske pomor-fangstlag. Et hus ble satt opp i 1825 i «Green Harbour», som tidvis benevner Finneset og tidvis dagens Barentsburg.[2] Den tyske og norske cruisetrafikken hadde regelmessige anløp i Grønfjorden.
Norske hvalfangst-selskaper fattet en kort tid interesse for Grønfjorden ved inngangen til 1900-tallet, og hadde både landstasjoner her og i Kokerihamna på andre siden av fjorden. Hvalfangstselskapet Spitsbergen av Tønsberg satte opp et stort hvalanlegg på Finneset som var i drift fra 1905 til 1912, de siste fire årene eid av det Sandefjord-baserte Hvalfangstselskapet Nimrod.
Det ble oppdaget kull her omtrent samtidig. I 1899 ble Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen dannet i Kristiania av Tromsø-skipperen Andreas Schrøder, og i juli 1900 satte selskapet opp en bygning for utforskning og skjerping etter kull ute ved Heerodden.[3] Også Fredrik Hiort og Christian Anker dannet ulike selskaper som annekterte kullfeltene rundt Barentsburg i 1908. Store norske Spitsbergen kulkompani eide utmål i området fra 1916, men drev aldri kulldrift ved fjorden.[4]. Selskapet A/S Stavanger Spitsbergen bygde ut Heerodden fra 1912, uten særlig hell.
Den viktigste etableringen i mellomkrigstiden ble utvilsomt Spitsbergen radio på Finneset sommeren 1911, som etablerte en statlig, norsk etat i denne isfrie fjorden, med radiomaster som utnyttet «sikten» gjennom Grønfjorddalen i sør med kommunikasjon ned til den landfaste stasjonen ved Hammerfest. Gjennom stasjonen vokste et norsk samfunn opp på Finneset og her etablerte sysselmannen seg de første årene inntil Sysselmannsgården ble bygd i Longyearbyen.
Geologi og landformer
I jura var Spitsbergen og øyene i sørøst tidvis dekket av grunt hav. Senere i jura ble hele Svalbard oversvømt og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel[5] og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land (Agardhfjell, Rurikfjell). De inneholder fossiler av muslingen Buchia, andre bløtdyr og ammonitter. Ved overgangen til kritt overtok en gul-grønn leirstein av glaukonitt(Myklegardfjell), som kan tyde på dypere hav.[6]
Ved inngangen til kritt-tiden for 145 millioner år siden, ble kontinentalskorpen hevet fra nord og det nordlige Svalbard ble mere tørrlagt - noe som økte avsetningen av sand og slam nordfra. Samtidig steg havet og nådde sent i kritt sitt høyeste nivå noensinne – kanskje hele 350 meter høyere enn i dag – og stoppet tørrleggingen. I bassengene ble det avsatt hele 500–700 meter tykke sedimenter i løpet av kritt, mens lagene utenom bassengene er på 200–300 meter med mye avsetning av kalkstein basert på det yrende dyrelivet i havet. Svært mye av lagene er derimot erodert bort i ettertid. Langs sørkysten av dagens Isfjorden ble sand og slam avsatt blant annet ved Grønfjorden (Helvetiafjell). Ved Festningen ytterst i fjorden står de nederste sandsteinslagene vertikalt og danner formasjonen – med fotavtrykk av ulike dinosaurer i sandsteinen. Sentralt på Spitsbergen ble det avsatt tykke sedimentlag (Carolinefjell). Laget er tykkest i sør hvor det har vært mindre erodert, inntil 1 000 meters tykkelse mot bare 200 meter nord i det sentrale Spitsbergen-bassenget. Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3 000 meter, mest i nord.
Så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye bøk ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av torv mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før eocen, for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.
Sentralt på Spitsbergen ble det dannet kull av plantemateriale – forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv og løvtrær fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gamle.[7] Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra karbon. Kullagene er horisontale ved Longyearbyen, som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved Barentsburg. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, spesielt helt innerst i Billefjorden, men det er ikke gjort drivverdige funn.
Grønfjorden er skapt gradvis gjennom erosjon over millioner av år. Geologi]øen er relativt ung, med kull fra perioden kritt. Kullet er avsatt av en fauna av dinosaurer og vegetasjon Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen sørlig midtveis i det som ble Grønfjorden. For 20 000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor isbre fylte Grøndalen. Denne isbreen hadde for 10 000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra sør og sørøst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere landheving har vippet Svalbard opp og enket strandlinjen mot dagens nivå. Dagens vannstand er anslagsvis 5 500 år gammel.[8]
Landformer, klima og vannforhold
Den dominerende elveføringen stammer fra to store vassdrag: den lite glaciale Grøndalselva via Grøndalen fra sørøst, og den noe mer glaciale Grønfjordelva via Grønfjorddalen fra rett sør. Grøndalselva setter av et betydelig delta ved Larvika og Varmingbukta, og er den eneste virkelige elva som gir tilsig til fjorden. Umiddelbart vest i Grønfjorddalens utløp renner også Grønfjordbreen nordover, men den når ikke ut til fjorden. Via Bretjørna tilfører Grønfjordbreen rent brevann om sommeren, det er mineral og demper den organiske pimærproduksjonen her nede i sørenden av fjorden. Mellom breen og fjorden er det dannet en solid morene. Kokerielva i vest er svært mye mindre og har skapt lite tidevannsflater.
.jpg)
