Satellittfoto av botnen av Woodfjorden med Woodfjorddalen, fjellene og breene i Andrée Land ses i midten, og Wijdefjorden såvidt synlig øverst til høyre.
Kystområdet på begge sider av den innerste halvdelen av Wijdefjorden utgjør Indre Wijdefjorden nasjonalpark. Halvøya
har egen reinstamme langs fjordene. Det er mye isbjørn i Liefdefjorden i nordøst, og havet i nord har hvithval. På øya Moffen nord for området er den en egen hvalross-koloni, og Wijdefjorden har noe sel. Andrée Land har ingen større fuglefjell, i Jakobsenbukta i nordvest er det færre enn 10 000 hekkende individer.
Hele landområdet ligger mellom Woodfjorden og Wijdefjorden, og utgjør ei langsmal, nord-sørstilt halvøy. Området inngår i en devonskgraben som sank ned i silur og ble fylt av sedimenter i devontiden, og siden hevet fra nord. I ettertid har derimot jordskorpen hellet mer og de høyeste fjellene er nå i sør – med Vaktaren (1285 m) som den høyeste. På østsiden mot Wijdefjorden når Seidfjellet 1165 m og Kronprins Haralds fjell 960 m. Berggrunnen har mye rød (sørvest) eller mørk grå (nord) sandstein og skifer. I Woodfjorden slår sandsteinen fra devon over i purpurrødt og grålilla. Området er delvis isdekt, men ingen av isbreene er større enn 40 km². Regnet fra nord bemerkes Balbergbreen, Vogtbreen, Ottobreen, Georgbreen, Skaugumbreen, Hòvbreen, Forkbreen, Anne-Mariebreen, Eddabreen og Uggbreen.
Bosettinger og historie
Det er ingen bosettinger i Andrée Land, og det har heller ikke vært særlig mange. Fangsthytter har vært etablert på Gråhuken helt nord, og ved innløpet til Vestfjorden langt inne i Wijdefjorden der den deler seg.
Navn
Landområdet er oppkalt etter den svenske ingeniøren og polarforskeren Salomon August Andrée (1854-97). Han deltok på den svenske Polarårekspedisjonen til Spitsbergen i 1882–83, og på polare ballongekspedisjoner i 1896 og 1897.[1]
