Gotisk roman (engelsk gothic novel), stundom kalt «gotisk romanse», er en litterær undersjanger som tilhører romantikken og alltid har stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med Horace Walpole i 1764.^[1] Navnet refererer til gotisk arkitektur i europeisk middelalder, som var karakteristisk for omgivelsene til tidlige gotiske romaner. Det er en løs litterær estetikk av frykt og hjemsøkelse, tradisjonelt bestående av elementer som dystert isolert slott, underjordiske ganger, spøkelser og mystiske hendelser.^[1]

Det første litterære verket som ble betegnet som gotisk var Horace Walpoles roman fra 1764 The Castle of Otranto. Påfølgende bidragsytere fra 1700-tallet er blant annet Clara Reeve, Ann Radcliffe, William Thomas Beckford og Matthew Lewis. Den gotiske innflytelsen fortsatte inn i begynnelsen av 1800-tallet med verker av romantikkens dikterne, som Samuel Taylor Coleridge og Lord Byron, og romanforfattere som Mary Shelley, Charles Maturin, Walter Scott, og E.T.A. Hoffmann.

Den tidlige viktoriatidens litteratur fortsatte bruken av gotisk estetikk i romaner av Charles Dickens og Brontë-søstrene, samt verk av de amerikanske forfatterne Edgar Allan Poe og Nathaniel Hawthorne. Senere kjente verk var Dracula av Bram Stoker og Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson Bidragsytere fra 1900-tallet er blant annet Daphne du Maurier, Truman Capote, Stephen King^[1] Shirley Jackson, Anne Rice og Toni Morrison overtatt og videreutviklet gotisk roman, gjerne i sjangerens etterfølger som moderne grøssere og skrekklitteratur – tidvis omtalt som «nygotiske romaner» – og som har ført til at gotisk betegner noe mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.

Betegnelsen «gotisk» som ble knyttet for en kunststil middelalderens Europa ble fremmet av akademikere fra 1640-tallet, og hadde ikke noe med den historiske folkegruppen goterne å gjøre, men var opprinnelig brukt for å omtale italienske renessansearkitekter. På midten av 1700-tallet kom det en reaksjon på oppfatningen av middelalderen som en mørk og barbarisk tidsalder som hadde vært enerådende siden renessansen. I Frankrike kom det store omslaget med avhandlingene fra 1746 til historikeren Jean-Baptiste de La Curne de Sainte-Palaye om riddertiden.^[2] Den gotiske romantikken ble snart et faktum. Ordet gotisk, som tidligere ble benyttet som et skjellsord for sivilisert tids forakt for tidligere tiders primitive barbari, fikk et nytt og positivt innhold Det kom en omfattende rekke av ridderfortellinger i fra 1775 og tyve år fram. Særlig i England fikk dette et gjennomslag, men var mindre opptatt av riddere, men assosierte middelalderen med det hemmelighetsfulle og pirrende gruoppvekkende.^[2]

Gotisk ble utvidet til å betegne en litterær stil som brukte nordeuropeiske middelaldermiljøer for å antyde skrekk og mystikk^[3] med den litteraturhistorien nevnt over. Ordet ble gjenopplivet i 1983 som navnet på en postpunk musikkstil med mørke toner og stemninger kalt gothrock, og den tilhørende ungdomskulturen, omtalt som goth.^[4] I typografi betegner gotisk skrift gjengitt med brukne buer og tunge stammer som er særlig assosiert med Tyskland, særlig etter at det nazistiske regimet brukte skrifttypen for å spre sin propaganda.^[5] Gotisk vekkelse (engelsk Gothic revival) henviser, hovedsakelig i Storbritannia og USA, til en arkitektur- og dekorasjonsstil (forkjempet av George Gilbert Scott) er fra 1856.^[3][6]

Gotisk fiksjon er preget av et miljø av frykt, trusselen om overnaturlige hendelser og fortidens inntrenging i nåtiden.^[7][8]Stedet for handlingen omfattet vanligvis fysiske påminnelser om fortiden, spesielt gjennom ødelagte bygninger som står som bevis på en tidligere blomstrende verden som forfaller i nåtiden.^[9] Karakteristiske omgivelser på 1700- og 1800-tallet var slott og festninger, religiøse bygninger som munke- og nonneklostre, underjordiske krypter og ruiner i ville, øde landskaper. Atmosfæren er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten, og typisk klaustrofobisk. Vanlige elementer i handlingsgangen var jevnlig hevngjerrig forfølgelse, fengsling og drap.^[7] Skildringen av forferdelige hendelser i gotisk fiksjon fungerer ofte som et metaforisk uttrykk for psykologiske eller sosiale konflikter.^[8] Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske romanenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.

Utformingen til en generell gotisk historie er vanligvis diskontinuerlig og kronglete, og omfatter ofte en fortelling innenfor fortellingen, skiftende fortellere, og gjerne innretninger med gamle manuskripter som oppdages.^[10] Andre kjennetegn, uavhengig av relevans for handlingsgangen, kan være søvnlignende og dødslignende tilstander, levende begravelser, dobbeltrom, unaturlige ekkoer eller stillheter, oppdagelsen av tilslørte familiebånd, uforståelige skrifter, nattlige landskap, avsidesliggende steder^[11] og drømmer.^[10] Spesielt på slutten av 1800-tallet involverte gotisk fiksjon ofte demoner og demonisk besittelse, spøkelser og andre former for ulike onde ånder.^[11]

Komponentene som til slutt skulle kombineres i gotisk litteratur hadde en rik historie da Walpole presenterte et fiktivt middelaldermanuskript i The Castle of Otranto i 1764 da forfatteren hevdet på tittelsiden at det var en oversettelse «fra den originale italienske av Onuphrio Muralto». Den gotiske romanens forgjengere kan særskilt bygge på arven etter William Shakespeare. Hans drama var et avgjørende referansepunkt for tidlige gotiske forfattere, både i et forsøk på å bringe troverdighet til verkene deres, og for å legitimere den framvoksende sjangeren som seriøs litteratur for publikum.^[12] Tragedier som Hamlet, Macbeth, Kong Lear, Romeo og Julie og Richard III, med handlingsgang som dreide seg om det overnaturlige, hevn, drap, spøkelser, hekseri og varsler, skrevet i dramatisk patos og satt i middelalderslott, hadde en enorm innflytelse på tidlige gotiske forfattere, som ofte siterer og gir hentydninger til Shakespeares verk.^[13]

Gotisk romaner beveger seg mellom høykvalitet og lavkvalitet, og selve sjangeren selv beveger seg ofte innenfor populærkulturens uanstrengte rammer hvor de litterære kvalitetene ble jevnlig kritisert.^[8] Den svenske litteraturhistorikeren Lennart Breitzholtz slo fast at «Sett fra et høylitterær synsvinkel er den gotiske skekkromanen det rene nonsens, selv om diktere som Scott og Byron heller ikke var helt upåvirket av genren.»^[14] Det var særlig den første bølge av gotiske romaner som første definerte sjangeren og deretter gjorde den åpen for forflatning og åpen for litterær kritikk.

Gotisk litteratur beskrives ofte med ord som «skrekk» og «undring».^[15] Denne følelsen av undring og redsel som gir suspensjonen av vantro som var viktig for den gotiske romanen ― som, bortsett fra når den er parodiert, selv for alle dets sporadiske melodrama, framføres vanligvis ublygt og på en selvseriøs måte ― krever at leserens fantasi er villig til å akseptere ideen om at det kan være noe «utover det som er rett foran oss». Den mystiske fantasien som var nødvendig for at gotisk litteratur skulle ha fått noen gjennomslag, hadde vokst en stund før den gotiske kom. Behovet for dette kom etter hvert som den kjente verdenen ble mer utforsket, noe som reduserte verdens geografiske mysterier. Kantene på kartet var i ferd med å fylles ut, og ingen drager var blitt funnet. Menneskesinnet krevde en form for erstatning.^[16]Clive Bloom teoretiserer at dette tomrommet i den kollektive fantasien var avgjørende for å utvikle den kulturelle muligheten for framveksten av den gotiske tradisjonen.^[17]

Den gotiske romanen begynte med kunsthistorikeren og politikeren Horace Walpoles The Castle of Otranto. Han var den yngste sønn av den mektige whig-politikeren Robert Walpole, 1. jarl av Oxford. Horace ble selv den 4. jarl etter at hans nevø døde, og den siste da han aldri giftet seg. Han utga romanen anonymt i 1764. Den ble senere utgitt på nytt, da med undertittelen «A Gothic Story». I forordet til denne utgaven, som har, ifølge James Watt, «ofte blitt sett på som et manifest for den moderne gotiske romantikken, og sier at arbeidet hans (...) forsøkte å gjenopprette kvaliteten til fantasi og nyvinningene til moderne fiksjon.»^[19]

Stedet for handlingen for de fleste tidlige gotiske verk var middelalderen, men dette var et vanlig tema lenge før Walpole. Spesielt i Storbritannia var det et ønske om å gjenvinne en felles fortid. Denne besettelse førte ofte til ekstravagante arkitektoniske visninger, som Fonthill Abbey, som til tross for navnet ikke var et kloster, men en aristokratiske herregård. Det var ikke bare i litteraturen en middelaldervekkelsen gjorde seg gjeldende, og dette bidro også til en kultur som var klar til å akseptere et antatt middelalderverk i 1764.^[16]

Gotikken bruker ofte et landskap av forfall, død og sykelighet for å oppnå sine effekter. Gotisk litteratur var imidlertid ikke opphavet til denne tradisjonen; den var langt eldre. Likene, skjelettene og kirkegårdene så ofte assosiert med tidlige gotiske verk ble popularisert av kirkegård-poetene.^[20] De var også til stede i romaner som Daniel Defoes A Journal of the Plague Year (1665), som inneholder komiske scener med pestvogner og hauger med lik. Enda eldre framkalte diktere som Edmund Spenser en trist og sorgfull stemning i slike dikt som Epithalamion (1595).^[16]

Walpoles selverklærte gotiske fortelling innledet en litterær sjanger og inspirerte mange samtidige imitatorer, blant dem Clara Reeves The Old English Baron (1778), med Reeve som skrev i forordet: «Denne historien er det litterære avkommet til The Castle of Otranto».^[21] I likhet med Reeve, var det flere forfattere på 1780-tallet som forsøkte sin kombinasjon av overnaturlige handling med følelsesmessig realistiske romanfigurer. Eksempler er blant annet Sophia Lees The Recess (1783–1785) og William Beckfords Vathek (1786).^[22]

På høyden av den gotiske romanens popularitet på 1790-tallet, var sjangeren nesten synonymt med Ann Radcliffe, hvis verk var svært etterlengtet og mye imitert. The Romance of the Forest (1791) og The Mysteries of Udolpho (1794) var spesielt populære.^[22] I et essay om Radcliffe skrev Walter Scott om populariteten til Udolpho på den tiden, «Selve navnet var fascinerende, og publikum, som hastet på den med hele nysgjerrighetens iver, reiste seg fra den med umettet appetitt. Når det var mange i en familie, fløy bøkene og ble noen ganger revet fra hånd til hånd.»^[23] Radcliffes romaner ble ofte sett på som de feminine og rasjonelle i motsetning til den mer voldelig grufull mannlig gotikk assosiert med Matthew Lewis. Radcliffes siste roman, The Italian (1797), svarte på Lewis’ The Monk (1796).^[8] Radcliffe og Lewis har blitt kalt «de to mest betydningsfulle gotiske romanforfatterne på 1790-tallet.»^[24]

Populariteten og innflytelsen til The Mysteries of Udolpho og The Monk førte til den kommersielle framveksten av kortere og billigere versjoner av gotisk litteratur i form av spekulative gotiske blåbøker^[25] og skillingstrykk (små billighefter), som i mange tilfeller var plagiert og forkortelser av kjente gotiske romaner.^[26] Spesielt The Monk, med sitt umoralske og oppsiktsvekkende innhold, førte til mange mange plagierte kopier, særlig i de billigere skillingstrykkene.^[27]

Andre kjente gotiske romaner fra 1790-tallet er William Godwins Caleb Williams (1794), Regina Maria Roches Clermont (1798), og Charles Brockden Browns Wieland (1798), samt et stort antall sentimentale og gotiske bøker som ble utgitt med anonyme forfattere av forlaget Minerva Press, etablert av William Lane i London i 1790.^[22] På det kontinentale Europa førte romantiske litterære bevegelser til beslektede gotiske sjangre som den tyske Schauerroman og den franske Roman noir.^[28][29] Gotiske romaner fra 1700-tallet var typisk satt i en fjern fortid og (for engelske romaner) et fjernt europeisk land, men uten spesifikk datering eller historiske personer som preget den senere utviklingen av historisk fiksjon.^[30]

Den gotiske sjangerens utskeielser, stereotypier og hyppige absurditeter gjorde det til et rikt område for satire.^[31] Historiker Rictor Norton har bemerket at satire over gotisk litteratur var vanlig fra 1796 til 1820-tallet, herunder også tidlige satiriske verk som The New Monk (1798), More Ghosts! (1798) og Rosella, or Modern Occurrences (1799). Gotiske romaner i seg selv, ifølge Norton, har også elementer av selvsatire, «Ved å ha profane komiske figurer så vel som hellige seriøse figurer, kunne den gotiske romanforfatteren punktere ballongen til det overnaturlige samtidig som den bekreftet fantasiens kraft.»^[32] Etter 1800 var det en periode hvor det ble utgitt flere gotiske parodier enn gotiske romaner.^[33] I The Heroine; or, Adventures of a Fair Romance Reader (1813) av Eaton Stannard Barrett er gotiske troper (språklige bilder) overdrevet for komisk effekt.^[34] I Jane Austens roman Northanger Abbey (1818) tenker den naive hovedpersonen, en kvinne ved navn Catherine, seg selv som en heltinne av en radcliffeansk romanse og forestiller seg drap og skurker på alle kanter. Sannheten viser seg imidlertid å være mye mer prosaisk. Denne romanen er også kjent for å omfatte en liste over tidlige gotiske verk som er blitt kjent som Northanger Horrid-romaner.^[35]

Poesien, de romantiske eventyrene og karakteren til Lord Byron – karakterisert av sin avviste og forsmådde elskerinne Caroline Lamb som «gal, dårlig og farlig å kjenne» – var en annen inspirasjon for den gotiske romanen, og ga arketypen til den byroniske helten. For eksempel er Byron tittelfiguren i Caroline Lambs gotiske roman Glenarvon (1816).^[36]

Byron var også vert for den berømte tevlingen om å skrive en spøkelseshistorie som involverte ham selv, Percy Bysshe Shelley, Mary Shelley og John William Polidori ved Villa Diodati ved bredden av Genfersjøen sommeren 1816. Denne anledningen var produktiv for både Mary Shelleys Frankenstein (1818), og Polidoris novelle The Vampyre (1819), med den byroniske vampyren Lord Ruthven. The Vampyre har blitt regnet av kulturkritiker Christopher Frayling som et av de mest innflytelsesrike skjønnlitterære verkene som noen gang er skrevet og skapte en mani for bøker om vampyrer, foruten også teater (og sist film) som ikke har opphørt den dag i dag.^[37] Selv om den er tydelig påvirket av den gotiske tradisjonen, regnes Mary Shelleys roman ofte som den første science fiction-romanen, til tross for at romanen mangler noen vitenskapelig forklaring på at Frankensteins monster får gitt liv og fokuset i stedet på de moralske dilemma og konsekvensene av en slik fryktinngytende skapelse.^[38]

Selv om Walter Scott innledet den historiske romanen og snudde populariteten bort fra gotisk fiksjon, brukte Walter Scott ofte gotiske elementer i sine romaner og poesi.^[39] Scott trakk veksler på muntlig folkeminne, historier ved bålet og eldgammel overtro, og setter ofte rasjonalitet og det overnaturlige sammen. Romaner som The Bride of Lammermoor (1819), der romanens skjebner avgjøres av overtro og profetier, eller diktet Marmion (1808), der en nonne er murt levende inne i et kloster, illustrerer Scotts innflytelse og bruk av gotisk temaer.^[40][41]

Et sent eksempel på en tradisjonell gotisk roman er Melmoth the Wanderer (1820) av Charles Maturin, som kombinerer temaer om anti-katolisisme med en utstøtt byronisk helt.^[42] Jane C. Loudons The Mummy! (1827) har standard gotiske motiver, karakterer og handligsgang, men med en betydelig vri; det dreier seg om den egyptiske mumien til farao Keops, som blir brakt tilbake til livet i år 2126, og spekulerer i fantastiske vitenskapelige utviklinger som kan ha skjedd tre hundre år i framtiden, noe som gjør den og Frankenstein til de eldste eksemplene på science fiction-sjangeren som utvikler seg fra gotiske tradisjoner.^[43]

I løpet av to tiår var den mest kjente forfatteren av gotisk litteratur i Tyskland den allsidige E.T.A. Hoffmann. Lewis’ The Monk påvirket og ble omtalt i hans roman Djevelens eliksirer (1815). Romanen utforsker motivet til dobbeltgjenger, et begrep fremmet av en annen tysk forfatter og beundrer av Hoffmann, Jean Paul, i hans humoristiske roman Siebenkäs (1796–1797). Hoffmann skrev også en opera basert på Friedrich de la Motte Fouqués gotiske historie Undine (1816), som de la Motte Fouqué skrev librettoen for.^[44] Bortsett fra Hoffmann og de la Motte Fouqué, var tre andre viktige forfattere fra den tiden: Joseph Freiherr von Eichendorff (Das Marmorbild, 1818), Ludwig Achim von Arnim (Die Majoratsherren, 1819) og Adelbert von Chamisso (Peter Schlemihls wundersame Geschichte, 1814).^[45] Etter dem skrev Wilhelm Meinhold Maria Schweidler, die Bernsteinhexe (1838) og Sidonia von Bork (1847).

Ved viktoriansk tid hadde gotikk sluttet å være den dominerende sjangeren for romaner i England, delvis erstattet av mer sedat historisk fiksjon. Imidlertid fortsatte gotiske noveller å være populære, publisert i magasiner eller som små shillingstrykk og hefter kalt penny dreadfuls.^[7] Den mest innflytelsesrike gotiske forfatteren fra denne perioden var amerikaneren Edgar Allan Poe, som fortsatt er godt kjent. Alt i hans egen levetid var Poe en legende med god støtte fra ham selv som le poète mandit, dikteren under forbannelse, som en demonsk og asosial dikter, fremmet av hans første biograf som var en personlig fiende og hvor det ble bygd en falsk framstilling av ham som en amoralsk person med rusmiddelavhengighet og psykopat, men som publikum også kunne finne bekreftelse på i Poes noveller og dikt som omtolket dystre gotiske framstillinger.^[46] Hans historie The Fall of the House of Usher (1839) gjenopplever klassiske gotiske troper av aristokratisk forfall, død og galskap.^[47] Poe regnes nå som mester i den amerikanske gotikken.^[7]

Ett av de billig penny dreadful-heftene fikk innflytelse, den anonymt forfattede fortellingen Varney the Vampire (1847) var den som etablerte forestillingen om vampyrer med skarpe tenner.^[48] En annen engelsk forfatter av penny dreadful-hefter var George W. M. Reynolds, som var sin tids mest kjente forfatteren av populærlitteratur, men stort sett glemt i dag. Han skrev og utga en rekke skrifter (hvor han lånte fritt fra andres verk)^[49] som The Mysteries of London (1844), Faust (1846), Wagner the Wehr-wolf (1847) og The Necromancer (1857).^[50] Elizabeth Gaskells fortellinger «The Doom of the Griffiths» (1858), «Lois the Witch» og «The Grey Woman» bruker alle et av de vanligste tema i gotisk fiksjon: kraften til forfedres synder til å forbanne framtidige generasjoner, eller frykt for at de vil. M.R. James var en ansett middelalderforsker, men huskes mest for sine spøkelsefortellinger som fortsatt er populære i dag, er kjent som opphavsmannen til den «antikvariske spøkelseshistorien».^[51]

I tillegg til disse korte gotiske fortellingene, var det en del skjønnlitterære romaner som støttet seg på gotisk stemning. Emily Brontës Stormfulle høyder (1847) frakter gotikken til de forbudte lyngheiene i Yorkshire med spøkelsesaktige gjenferd og en byronisk helt i den demoniske figuren Heathcliff. Brontës litterære framstilling ble sitert av den feministiske akademikeren Ellen Moers som ledende eksempler på kvinnelig gotikk. Dette ved at den utforsket kvinnens fengsel i hjemmets rom og underkastelse av patriarkalsk autoritet og de grenseoverskridende og farlige forsøkene på å undergrave og unnslippe slike restriksjoner.^[52] Emily Brontës Cathy og Charlotte Brontës Jane Eyre i romanen Jane Eyre (1847) er eksempler på kvinnelige hovedpersoner i slike roller.^[53] Louisa May Alcotts gotiske roman, A Long Fatal Love Chase ble skrevet i 1866, men først utgitt i 1995, er også et interessant eksemplar av denne undersjangeren. Charlotte Brontës Villette (1853) viser også den gotiske innflytelsen, med dens overnaturlige underhandling med en spøkelsesaktig nonne, og dens syn på katolisismen som både eksotisk og samtidig hedensk.^[54][55]Nathaniel Hawthornes roman The House of the Seven Gables (1851), om en families slektshjem, er farget med forslag om det overnaturlige og hekseri; og på ekte gotisk vis har den selve huset som en av hovedpersonene.^[56]

Sjangeren påvirket også sterkt forfattere som Charles Dickens, som leste gotiske romaner som tenåring og inkorporerte deres dystre atmosfære og melodrama i sine verker, men flyttet dem til en mer moderne periode og en urban setting; for eksempel i Oliver Twist (1837–1838), Bleak House (1854) og Store forventninger (1860–1861). Disse verkene setter rik, ordnet og velstående sivilisasjon sammen med uorden og barbari blant de fattige i den samme storbyen. Spesielt Bleak House er kreditert for å introdusere urban tåke til romanen, som ville blitt en hyppig karakteristikk av urban gotisk litteratur og film.^[57] Romanfiguren Miss Havisham fra Store forventninger, er en av Dickens mest gotiske figurer. Den bitre eneboeren stenger seg inne i sitt dystre herskapshus helt siden hun ble kastet ved alteret på bryllupsdagen.^[58] Dickens mest eksplisitt gotiske verk er hans siste roman, The Mystery of Edwin Drood, som han ikke levdelenge nok for å fullføre og ble utgitt uferdig ved hans død i 1870.^[59] Stemningen og temaene til den gotiske romanen holdt en spesiell fascinasjon for viktorianerne, med deres besettelse av sorgritualer, minner og dødelighet generelt.

På 1880-tallet kom en ny interesse for gotikken som en mektig litterær form som var samstemt med fin de siecle. Den ga en litterær beskrivelse av samtidens frykt som etisk degenerasjon og stilte spørsmål ved datidens sosiale strukturer. Klassiske verk av denne urbane gotikken omfatter Robert Louis Stevensons Dr. Jekyll og Mr. Hyde(1886), Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray (1891), George du Mauriers Trilby (1894), Richard Marshs The Beetle (1897) , Henry James’ The Turn of the Screw (1898), og historiene til den walisiske forfatteren Arthur Machen som ble påvirket av Stevenson og fra 1890-tallet skrev tekster med gotiske eller fantastiske temaer. The Great God Pan (1894) ble hans første store suksess og hvor et eksperiment gjorde at en kvinne ved navn Mary kunne se den overnaturlige verden. Machens historie ble mye fordømt for sitt seksuelle og grufulle innhold og solgte følgelig godt.^[60]

I Irland hadde gotisk skjønnlitteratur en tendens til å bli formidlet av den anglo-irske protestanter. I følge litteraturkritiker Terry Eagleton utgjør Charles Maturin, Sheridan Le Fanu og Bram Stoker kjernen i den irske gotiske subsjangeren med historier med dystre slott satt i et goldt landskap og et ensemble av fjerntliggende aristokrater som dominerer en bakstreversk bondestand, som representerer en allegorisk form for den politiske situasjonen til det katolske Irland utsatt for den protestantiske styret.^[61] Le Fanus bruk av den dystre skurken, forbudte herskapshuset og forfulgte heltinne i Uncle Silas (1864) viser direkte innflytelse fra Walpoles Otranto og Radcliffes Udolpho. Le Fanus novellesamling In a Glass Darkly (1872) har vampyrfortellingen Carmilla, som ga friskt blod til den spesielle delen av gotikken og påvirket Bram Stokers vampyrroman Dracula (1897). Stokers bok skapte den mest kjente gotiske skurken noen sinne, grev Dracula, og etablerte Transylvania og Øst-Europa som locus classicus for gotikken.^[62] Florence Marryats The Blood of the Vampire ble publisert samme år som Dracula, og er et annet stykke vampyrfiksjon. Marryats vampyr, som, i likhet med Carmilla, har en kvinnelig vampyr, som også er en energivampyr som dreper utilsiktet.^[63]

I USA var det flere bemerkelsesverdige forfattere fra slutten av 1800-tallet i den gotiske tradisjonen Ambrose Bierce, Robert W. Chambers og Edith Wharton. Bierces noveller var i den grufulle og pessimistiske tradisjonen til Poe. Chambers henga seg til den dekadente stilen til Wilde og Machen, også med en litterær figur ved navn Wilde i hans The King in Yellow (1895).^[64] Wharton publiserte noen bemerkelsesverdige gotiske spøkelseshistorier. Noen verk av den kanadiske forfatteren Gilbert Parker faller også inn i sjangeren, herunder historiene i The Lane that had No Turning (1900).^[65]

Den franske romanen Operafantomet (1909–1910), som først ble publisert som føljetong, av Gaston Leroux er et annet velkjent eksempel på gotisk fiksjon fra tidlig på 1900-tallet, da mange tyske forfattere skrev verk påvirket av Schauerroman (den tyske betegnelsen for gotisk roman),^[66] også Hanns Heinz Ewers.^[67] Operafantomet rt i moderne tid fått nytt liv i Andrew Lloyd Webber og Charles Harts musikal The Phantom of the Opera fra 1986.

Gotisk fiksjon og modernisme påvirket hverandre. Dette er ofte tydelig i detektivromaner, grøsser eller skrekkromaner og science fiction-romaner, men innflytelsen fra gotikken kan også sees i den høylitterære modernismen på 1900-tallet. Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray (1890) satte i gang en omarbeiding av eldre litterære former og myter som ble vanlige i arbeidet til William Butler Yeats, T.S. Eliot, James Joyce, Virginia Woolf, Shirley Jackson og Angela Carter, blant andre.^[69]I Joyces Ulysses (1922) blir de levende forvandlet til spøkelser, noe som peker på et Irland i stagnasjon på denne tiden og en historie med sykliske traumer fra den store hungersnøden på 1840-tallet og til det aktuelle øyeblikket i teksten.^[70] Måten Ulysses bruker gotiske bilder som spøkelser og hjemsøkelser mens han fjerner de overnaturlige elementene i gotisk fiksjon fra 1800-tallet, indikerer en generell form for modernistisk gotisk litteratur i første halvdel av 1900-tallet.

I Amerika trykket populære massemagasiner som Weird Tales klassiske gotiske skrekkhistorier fra forrige århundre av forfattere som Poe, Arthur Conan Doyle og Edward Bulwer-Lytton, og også nye historier av moderne forfattere med både tradisjonelle og nye skrekkfortellinger.^[71] Den mest betydningsfulle av disse var H.P. Lovecraft, som også skrev en oversikt over den gotiske og overnaturlige skrekktradisjonen i verket Supernatural Horror in Literature (1936), og utviklet en cthulhumytologi, det vil si en betegnelse for alle skapninger, mennesker, steder, bøker og temaer fra et utvalg av H.P. Lovecrafts forfatterskap og forfattere inspirert av disse verkene, og som påvirket gotisk og samtidig skrekk langt inn i det 21. århundre. Lovecrafts protesjé, Robert Bloch, bidro til Weird Tales og skrev romanen Psycho (1959), som støttet seg på de klassiske trekkene til sjangeren. Historien ble tilpasset til Alfred Hitchcocks skrekkfilm fra 1960 med samme tittel. Disse ga den gotiske sjangeren i seg selv plass til moderne skrekklitteraturen, av noen litteraturkritikere sett på som en gren av gotikken,^[72] selv om andre bruker begrepet for å dekke hele sjangeren.

Den romantiske delen av gotikken ble tatt opp i Daphne du Mauriers uhyggeroman Rebecca (1938), som kanskje kan å ha blitt påvirket av Charlotte Brontës Jane Eyre.^[73] Andre bøker av du Maurier, som Jamaica Inn (1936), viser også gotiske tendenser. Du Mauriers arbeid inspirerte en betydelig mengde kvinnelige gotisk forfattere, om heltinner som vekselvis svimte av eller var livredde for de skumle byronske menn i besittelse av store eiendommer og den tilhørende jus primae noctis («retten til den første natt»).^[74]

Masseproduserte gotiske romanser ble populære på 1950-, 1960- og 1970-tallet med forfattere som Phyllis A. Whitney, Joan Aiken, Dorothy Eden, Victoria Holt, Barbara Michaels, Mary Stewart, Alicen White og Jill Tattersall. Omslagsillustrasjonene besto ofte en skrekkrammet kvinne i et gjennomsiktig antrekk foran et dystert slott, ofte med et enkelt opplyst vindu. Mange av disse romanene ble markedsført til kvinnelige lesere. Mens forfatterne stort sett var kvinner, skrev noen menn gotiske romanser under kvinnelige pseudonymer: de produktive navnene Clarissa Ross og Marilyn Ross var pseudonymer av den mannlige Dan Ross; Frank Belknap Long publiserte gotiske romaner under sin kones navn, Lyda Belknap Long; skrev den britiske forfatteren Peter O’Donnell skrev under pseudonymet Madeleine Brent. Etter at den gotiske romantikkboomen forsvant tidlig på 1990-tallet, var det svært få utgivere som markedsførte gotisk romantikk for massemarkedet, bortsett fra avtrykk fra Love Spell, som ble avviklet i 2010.^[75] Imidlertid har begrepet «gotisk romantikk» blitt brukt på 2020-tallet for å beskrive både gamle og nye gotiske bøker.^[76]

Gotisk fiksjon fortsetter å bli mye praktisert av dagens forfattere. Mange moderne skrekkforfattere eller andre typer fiksjon viser betydelige gotiske trekk i sine fortellinger – blant annet Anne Rice, Susan Hill, Ray Russell, Billy Martin, Silvia Moreno-Garcia, Carmen Maria Machado, Neil Gaiman og Stephen King.^[77][78] Thomas M. Dischs roman The Priest (1994) fikk undertittelen A Gothic Romance og var delvis modellert etter Matthew Lewis’ The Monk.^[79][80][81] Mange forfattere som Billy Martin, Stephen King, Brett Easton Ellis og Clive Barker har fokusert på kroppens overflate og blodets visualitet.^[82] Englands Rhiannon Ward er blant de ferske forfatterne av gotisk skjønnlitteratur. Catriona Ward vant en British Fantasy Award for beste skrekkroman for sin gotiske roman Rawblood i 2016.

«Feministisk litteraturteori har vist hvordan gotisk litteratur, som i England i stor grad ble skrevet av kvinner, indirekte beskrev og utfordret undertrykkelsen av kvinnelig seksualitet i en mannsdominert kultur.»

― Litteraturvitenskapelig leksikon (2015)^[1]

Fra slottene, fangehullene, skogene og de skjulte passasjene i den gotiske romansjangeren dukket kvinnelig gotikk opp. Fremmet av verkene til forfattere som Ann Radcliffe, Mary Shelley og Charlotte Brontë, tillot den kvinnelige gotikken kvinners sosiale og seksuelle lyster å bli introdusert. På mange måter var romanens tiltenkte leser på den tiden kvinnen som, selv om hun likte slike romaner, følte at hun måtte «[legge] ned boken sin med påtatt likegyldighet, eller øyeblikkelig skam,»^[83] ifølge Jane Austen i Northanger Abbey (1818),^[84] som var en vittig fortelling om ung kjærlighet, selvoppdagelse og en leken parodien på gotisk litteratur. Romanen ga en utforskning av samfunnsmessige forventninger, uskyld og farene ved å la fantasien sløre virkeligheten. Den gotiske romanen formet sin metode for kvinnelige lesere slik at de kunne «vende seg til gotiske romanser for å finne støtte for sine egne blandede følelser.»^[85]

Gotiske fortellinger skrevet av kvinner tenderer å fokusere på temaer som en forfulgt heltinne som flykter fra en grusom far og søker etter en fraværende mor. Samtidig tenderer mannlige forfattere mot den maskuline overtredelsen av sosiale tabuer. Framveksten av spøkelseshistorien ga kvinnelige forfattere noe å skrive om i tillegg til det langt vanligere beskrivelser av ekteskap, slik at de kunne presentere en mer radikal kritikk av mannlig makt, vold og voldelig seksualitet.^[86] Forfattere som Mary Robinson og Charlotte Dacre presenterer imidlertid en motsetning til de naive og forfulgte heltinnene som vanligvis er omtalt i datidens kvinnelige gotikk, og har i stedet mer seksuelt selvhevdende heltinner i sine bøker.^[87]

Når den kvinnelige gotikken sammenfaller med det forklarte overnaturlige, er ikke den naturlige årsaken til terror det overnaturlige, men kvinnelig funksjonshemming og samfunnsmessige redsler: voldtekt, incest og den truende kontrollen til en mannlig hovedperson. Kvinnelige gotiske romaner tar også for seg kvinners misnøye med det patriarkalske samfunnet, deres vanskelige og utilfredsstillende posisjon som mor og deres rolle i det samfunnet. Kvinners frykt for å bli fanget i hjemmet, deres kropper, ekteskap, fødsel eller overgrep i hjemmet vises ofte i sjangeren.

Etter den karakteristiske gotiske handlingsgangen innenfor en tilnærmet dannelsesroman tillot kvinnelig gotisk lesere å vokse fra «ungdom til modenhet»^[88] i møte med det overnaturliges realiserte umuligheter. Når hovedpersoner som Adeline i The Romance of the Forest lærer at deres overtroiske fantasier og redsler erstattes av naturlig årsak og rimelig tvil, kan leseren forstå heltinnens sanne posisjon: «Heltinnen besitter det romantiske temperamentet som oppfatter fremmedhet der andre ikke ser noen. Hennes følsomhet hindrer henne derfor i å vite at hennes sanne situasjon er hennes tilstand, funksjonshemmingen ved å være kvinne.»^[88]

• Skrekklitteratur (PDF); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier