Han var en personlig venn av pave Paul VI fra den tiden de begge studerte i Brescia, han som prest og den fremtidige pave som prestestudent. Senere skulle han bli denne paves skriftefar.
I 1905 trådte han i den hl. Filippo Neris Oratorium. Han ble presteviet den 13. juni 1908 i Brescia og virket som sjelesørger i bispedømmet Brescia. Under Første verdenskrig var han feltprest i den italienske hær, årene 1916 til 1918 i krigsfangenskap. Fra 1926 til 1933 var han medarbeider ved Statssekreteriatet i Vatikanet og var dermed beskyttet mot de trusler han var blitt utsatt for fra fascistene[4]; samtidig arbeidet han som sjelesørger i Roma. Under Andre verdenskrig var han feltprest i den italienske marine.
Han ble utnevnt til kardinal i 1965 uten å være biskop, men en uke før kreasjonsseremonien ble han bispeviet. Han fikk imidlertid pavelig tillatelse til å fortsette som vanlig sogneprest av S. Antonio della Pace i Brescia. Bare to måneder etter kardinalskreasjonen døde han.
