Girolamo Prigione (født 12. oktober 1921 i Castellazzo Bormida i Piemonte i Italia, død 27. mai 2016 i Alessandria) var en italiensk katolsk prelat som virket innen Den hellige stols diplomatiske tjeneste fra 1951 til 1997. Han ble titulærerkebiskop i 1968 og var deretter apostolisk delegat eller apostolisk nuntius i en rekke land, lengst tid - nesten tyve år - i Mexico.
Liv og virke
Prest
Girolamo Prigione studerte teologi og filosofi. Den 18. mai 1944 ble han presteviet. Deretter studerte han kanonisk rett (doktorgrad) og filosofi (doktorgrad) ved Lateranuniversitetet i Roma.
Han gikk deretter på det pavelige diplomatakademi i Roma og trådte inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Han var først nuntiatursekretær i Italia (1951–1957), Storbritannia (1957–1960) og i USA (1960–1963). I 1963 kom han til nuntiaturet i Østerrike og var samtidig Pavestolens representant ved Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA) og delegert til en rekke andre internasjonale organisasjoner i Wien.
Mexico 1978-1997: I 1978 ble erkebiskop Prigione først delegat i Mexico, fra 1992 nuntius. Prigione spilte en viktig rolle ved å gi det meksikanske episkopat en mer konservativ profil mer i pakt med pave Johannes Paul IIs arbeide mot frigjøringsteologien og styrkelsen av det pavelige primat. Da erkebiskop Adalberto Almeida y Merino av Chihuahua fordømte valgfusk under guvernørvalgene i 1986 , kunngjorde han proteststenging av erkebispedømmets kirker den 20. juli. Men Prigione skred inn for å avverge en ny runde av kirke-stat-konflikten i 1920-årene.[2] Erkebiskopen ga etter først da kardinal Agostino Casaroli fremsatte forbehold om bestemmelsens kanoniske legitimitet. Denne historien unnlot ikke å vekke kontrovers, fordi erkebiskopen hadde støtte fra mange troende i sitt erkebispedømme.
Da erkebiskop Prigione ankom Mexico hadde ikke Den helloge stol og Mexico diplomatiske forbindelser, og kirken virket i landet bare fordi regjeringen valgte å ikke håndheve store deler av sin antireligiøse lovgivning. Prigione var viktig for å endre regjeringens holdninger og politikk overfor kirken. Han hadde hemmelige samtaler med regjeringen i måneden forut for innsettelsen av president Carlos Salinas de Gortari i desember 1988.
I Mexico nøt han høy anseelse; han engasjerte seg blant annet for forfatningsreformer, i særdeleshet av artikkel 130 (om religionsfrihet).
Den hellige stol og Mexico etablerte diplomatiske forbindelser i september 1992 etter lang tids forhandling og stord forandringer i desember 1991 i de stringent antiklerikale forordninger i den meksikanske konstitusjon av 1917.[3][4] Under sitt besøk til Mexico i mai 1990 kunngjorde pave Johannes Paul II statusoppgradering fra apostolisk delegat til permanent spesialutsending.[5] Han gjorde Prigione til apostolisk nuntius den 12. oktober 1992.
Han trakk seg tilbake 2. april 1997 med utnevnelsen av erkebiskop Justo Mullor García til å etterfølge ham som nuntius i Mexico.
Død
Erkebiskop Girolamo Prigione døde den 27. mai 2016 i Alessandria i Italia.[6]
Hans ry og også ettermæle i Mexico var stort sett politisk, og den meksikanske pressen reflekterte dette da han rapporterte om hans død. El Universal nevnte gjenoppretting av diplomatiske bånd, møte med narkobaroner og drapet av kardinal Juan Jesús Posadas Ocampo, og kalte ham «kontroversiell».[7]
Proceso nevnte narkobaronene og sa at Prigione hadde beskyttet seksualovergriperen Marcial Maciel. Avisen veide det positive diplomati opp mot hans negative rolle i Mexicos indre anliggender. Den anklaget ham for å støtte regjeringen mot progressive i kirken og kalte hans år i Mexico «en lang periode med kirkelig underkastelse». Avisen karakteriserte biskopene hvis utnevnelser han hadde gått innfor som hard-liners og bemerket at en fortsatt var ved makt, kardinal-erkebiskop av Mexico Norberto Rivera Carrera. [8]
Da pave Frans godtok Riveras avskjedsbegjæring i desember 2017, ga El Economista sin melding om dette overskriften: «Farvel til Prigiones prinser» (Adiós a los príncipes de Prigione). Den sa at Prigione hadde forent kirken med regjeringen «for å bryte opp alt som lukter frigjøringsteologi og alt pastoralt arbeid som bringer de troende nærmere politisk deltakelse eller sosial organisering».[9]
