Ganymedes
Ganymedes som romersk buste, Louvre
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Γανυμήδης
Foreldre		Tros og Kallirhoe
Søsken		Ilos og Assarakos
Aspekt		Homofili, stjernehimmel
Symboler		Frygisk lue, ungdom
Tekster		Homer Platon Pseudo-Apollodorus
I andre mytologier		Catamitus (romersk mytologi)

Ganymedes (gresk: Γανυμήδης, Ganymēdēs) var i henhold til gresk mytologi en guddommelig helt fra Troja. Homer beskrev Ganymedes som den skjønneste av de dødelige. Ganymedes var sønn av Trojas hersker Tros fra Dardania, hvis navn var eponym for stedsnavnet Troja, og med najaden Kallirhoe som mor. Hans brødre var Ilos og Assarakos. I en myte er hans bortført av Zevs for å tjenestegjøre som munnskjenk i Olympos, gudenes hjem. Myten fungerte som modell for den greske sosiale skikk paiderastía, sosialt akseptabelt homofili, forholdet mellom en mann og en ung gutt.^[1] Det latinske formen av navnet var Catamitus, hvor det engelske ordet «catamite» (gutt holdt for homofil hensikt) er avledet.^[2]

I kunstframstillingen har Ganymedes hyppig blitt gjengitt sammen med ørnen, den kanskje mest kjente fremstillingen er Leokhares' bronsegruppe fra 399-tallet f.Kr. En marmorkopi er bevart i Vatikanet. Som kompensasjon for tapet av sønnen ga Zevs to fantastiske hester til kong Tros, som Herakles senere fikk av Tros mot å bekjempe et sjøuhyre som truet Troja. Ifølge en annen versjon av myten ble Ganymedes kidnappet av Eos for å bli hennes elsker. Zevs tok så Ganymedes fra henne, men til gjengjeld ga han Eos en ektemann, Tithonos.

Ganymedes ble bortført av Zevs fra Idafjellet i Frygia i nærheten av Troja.^[3] Ganymedes passet sauer, en enkel, ydmyk eller rustikk beskjeftigelse som er karakteristisk for en helts barndom før hans privilegerte status er avslørt. Zevs sendte en ørn eller forvandlet seg selv om til en ørn for å frakte ungdommen til fjellet Olympos.

I Iliaden er det sagt at Zevs ga erstatning til Ganymedes’ far Tros med flotte hester, «de samme bærer dødelige»,^[4] avlevert av budbringeren Hermes. Tros var trøstet av hans sønn var nå udødelig og munnskjenk hos gudene, en posisjon av stor betydning. Sammenlignbart, men ikke nødvendig forbundet; Walter Burkert fant en presedens for myten om Ganymedes på et akkadisk segl som avbildet heltekongen Etana som red mot himmelen på en ørn.^[5]

På Olympos ga Zevs ham evig ungdom og udødelighet og posisjonen som gudenes munnskjenk, og fortrengte da Hebe. Folkloristen Edmund Veckenstedt assosierte Ganymedes med begynnelsen eller tilblivelsen av å beruse seg med å drikke mjød, noe som tradisjonelt hadde sin opprinnelse i Frygia.^[6] Alle gudene var fylt med glede over å se ungdommen, unntatt Zevs’ make Hera som anså Ganymedes som en rival for hennes ektemanns hengivenhet. Zevs plasserte senere Ganymedes i stjernehimmelen som stjernebildet Aquarius (Vannmannen), og som er knyttet til Aquila (Ørnen). En av planeten Jupiters måner ble døpt til Ganymedes av astronomen Simon Marius. Guden Jupiter er Zevs latinske motstykke.^[7]

Ganymedes ble senere oppfattet som skapende skytsånd for Nilens kilder, den livgivende og fruktbare elv. Således ble guddommen som fordelte gudenes drikke i himmelen beskytteren av det livgivende vann på jorden.^[8]

Platon redegjør for det pederastiske aspektet i myten ved å tilskrive dens opprinnelse til Kreta hvor det var antatt at den sosiale skikken med paiderastía hadde oppstått.^[9] Platon lar Sokrates benekte at Ganymedes var seksuelt underlag Zevs, og sier at guden elsket ham for hans psyche, «sinn» eller «sjel», oppga etymologien for navnet hans som ganu- «ta glede» og mēd-, «sinn». Ganymedes var den eneste av Zevs’ elskere som ble gitt udødelighet, slo han fast.^[10]

I poesien ble Ganymedes et symbol for den unge, vakre ynglingen som tiltrakk seg homofilt begjær og kjærlighet. Han er ikke alltid framstilt som føyelig og samtykkende: i Apollonios Rhodios’ Argonautika er Ganymedes rasende på guden Eros for å ha jukset i spillet Astragaloi^[11] og Afrodite skjente på sin sønn for «jukse mot en nybegynner». Den romerske poeten Vergil framstilte bortrøvelsen med patos: guttens aldrende lærere forsøkte forgjeves å trekke ham tilbake til jorden, og gjeterhundene bjeffet nytteløst mot himmelen.^[12] De lojale bikkjene som ble etterlatt av deres bortførte eier er et hyppig motiv i visuelle beskrivelser, og er også referert til av Statius:

«Her er den frygiske jeger fløyet høyt i været på brungule vinger, Gargaras fjellkjede synker nedenunder mens han stiger opp, og Troja blir uklar under ham; triste står hans venner; forgjeves trettet bikkjene sine struper med bjeffing, forfulgte hans skygge og halset mot himmelen».^[13]

En av de tidligste avbildninger av Ganymedes er en rødfigur kratér gjort av den såkalte «Berlinmaleren» og som i dag er oppbevart i Louvre.^[14] Zevs forfulgte Ganymedes på den ene siden mens ungdommen rømte av sted på den andre siden, rullet en tønnering mens han holder oppe en hane. På 400-tallets Athen avbildet vasemalerne ofte mytologiske fortellinger, noe som var velegnet for symposion, drikkegilder med kun menn, eller et formelt middagsselskap. Myten om Ganymedes ble behandlet med gjenkjennbare samtidige begreper, illustrert med vanlig oppførsel for homoerotiske ritualer for kur, eksempelvis som på en vase av «Akillesmaleren» hvor Ganymedes løper unna med en hane. Han er vanligvis framstilt som en sprek, muskulær ung mann.

Leokhares, athensk skulptør fra rundt 350 f.Kr. som var engasjert sammen med billedhuggeren Skopias på Mausoleet i Halikarnassos, lagde støpeformen til (nå tapt) bronsegruppe av Ganymedes og ørnen, et arbeid som ble framholdt som bemerkelsesverdig for sin innovative komposisjon og som dristig strakte seg mot ytterkanten av hva som var mulig innenfor bronseskulptur, og for dens sjarmerende behandling av ungdommelige former mens den løftes opp i luften. Slike hellenistiske tyngdekraftbrytende trekk påvirket framstillingen av skulptur under barokken.

I William Shakespeares skuspill Som dere vil ha det (1599), en komedie om forveksling av identitet plassert i en magisk setting i skogen ved Arden i Warwickshire. Celia, kledd som en hyrdinne, ble «Aliena» (latin for «fremmed», Ganymedes' søster) og Rosalind, ettersom hun er «mer høy enn vanlig», kler seg ut som en gutt, Ganymedes, et velkjent bilde for publikum. Hun spiller på sin tvetydig sjarm for å forføre Orlando, men også (ufrivillig) på hyrdinne Phebe. I henhold til konvensjonene for det elisabethanske teater i dens opprinnelige setting var det en unge gutt som spilte piken Rosalind kledd opp som en gutt og således oppvartet av en annen gutt som spilte Phebe. Identitetsforviklingen var således også en faktisk kjønnsforvikling.

Da maleren og arkitekten Baldassare Peruzzi inkluderte en tavle med Voldtekten av Ganymedes i taket av Villa Farnesina i Roma, ca 1509-1514, gjorde Ganymedes' lange, blonde hår og pikeaktig posering ham lett gjenkjennbar for samtidens publikum, skjønt han holder tak i ørnens vinger uten å gjøre motstand. I Antonio Allegri Correggios maleri Ganymedes' bortført av ørnen (Wien) er Ganymedes tak langt mer intimt. Rubens' versjon framstilte også en ung mann, men da Rembrandt malte Voldtekten av Ganymedes for en hollandsk kalvinist i 1635 løfter en mørk og dyster ørn opp en lubben, nær engleaktig baby som gråter og uriner i frykt (Malerigalleriet i Dresden).

Eksempler på ulike framstiller av Ganymedes i 1700-tallets Frankrike har blitt undersøkt av forskeren Michael Preston Worley.^[15] Bildet av Ganymedes var uforanderlig av en naiv tenåring fulgt av en ørn og de homoerotiske aspektene i legenden ble sjelden behandlet åpent. Faktisk ble fortellingen ofte gjort «hetrofilisert». De nyplatoniske fortolkningene av myten, svært vanlig i italiensk renessanse, hvor voldtekten av Ganymedes representerte en oppstigning til åndelig perfeksjon, synes å være av ingen interesse for filosofene og mytografene i opplysningstiden. Jean-Baptiste Marie Pierre, Charles-Joseph Natoire, Guillaume II Coustou, Pierre Julien, Jean-Baptiste Regnault og andre bidro med bilder av Ganymedes til fransk kunst i denne perioden.

José Álvarez Cuberos skulptur av Ganymedes, gjort i Paris i 1804, skaffet den spanske skulptøren umiddelbar anerkjennelse som en av de ledende billedhuggere i sin tid.^[16] Skulpturen viste naken og avslappet Ganymedes med en kopp i den ene hånden og den andre armen rundt en ørn.

Vollmer's Wörterbuch der Mythologie aller Völker (Stuttgart, 1874)^[17] illustrerte «Ganymedes» ved en gravering av et «romersk relieff» som viste en sittende, skjegget Zevs som vender sin kopp til side for å trekke en naken Ganymedes inn i sin omfavnelse. Graveringen var imidlertid en kopi av Anton Raphael Mengs' forfalskede «romerske fresko», malt som en spøk overfor kunsthistorikeren Johann Winckelmann som var desperat på jakt etter homoerotiske greske og romerske antikviteter. Denne historien ble gjenfortalt av Goethe i hans Italienische Reise (1816/17).^[18] Goethe hadde forøvrig skrevet et dikt kalt «Ganymed», som Franz Schubert skrev musikk til i 1817 og som ble utgitt i hans Opus 19, no. 3 (D. 544). Også Hugo Wolf skrev musikk til samme dikt.

Ved den engelske herskapsboligen Chatsworth House la den ugifte hertugen av Derbyshire til sin skulpturgalleri Adamo Tadolinis nyklassisistiske «Ganymede and the Eagle» hvor en overdådig tilbakelent Ganymedes, omfavnet av en vinge, forbereder seg på å utveksle et kyss med ørnen. Koppen i hans hånd er gjort av forgyllet bronse, noe som gir en urolig nærhet og realisme i kontrast til den hvite marmorgruppen. Bertel Thorvaldsens skulpturgruppe «Ganymedes gir vann til Zevs som en ørn» (1817) gir derimot et helt annet inntrykk. Ganymedes er etter tradisjonen framstilt naken naken bortsett fra en frygisk lue, men den rolige posituren mangler helt de homoerotiske trekkene som de øvrige nevnte skulpturene kommuniserte direkte eller indirekte.^[19]

Tidlig på 1900-tallet ble den antikke myten benyttet som reklame. Bryggeriet Anheuser-Busch lanserte en kampanje i 1904 ved å benytte et litografi fra 1892 av F. Kirchbach, og ølkonsernet fikk suksess for ølmerket Budweiser. Postere fra reklamekampanjen fortsatte å være samleobjekter fram til tidlig på 1990-tallet.

Den amerikanske kunstneren Henry Oliver Walker malte ca 1900 et veggmaleri for Library of Congress, USAs faktiske nasjonalbibliotek i Washington, D.C.. Det framstilte en halvvoksen, naken Ganymedes på ryggen av ørn. USA benytter en hvithodet havørn i riksvåpenet og som sitt nasjonalsymbol.

I 1959 refererte Robert Rauschenberg til den greske myten i ett av sine best kjente verk, Canyon og dessuten i et annet verk, Pail for Ganymede. I det førstnevnte er det et foto av Rauschenbergs sønn Christopher som gjentar og kommuniserer med barneportrettet til Rembrandt på 1500-tallet. En fylt ørn kommer ut av den flate billedflaten med en pute knyttet til en snor meget nært dens klør. Puten er også reflektert i den unge guttens kropp og i Rembrandts maleri.

Ganymedes er omtalt i av en rekke antikke greske og romerske forfattere:

• Spartansk pederasti

• (en) Ganymede – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ganymede – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• World History of Male Love: Zeus and Ganymede
• The Zeus and Ganymede Myth, analyse og ressurser ved Andrew Calimach
• «Ganymedes», Theoi Project
• Ganymede: Subject of the Visual Arts
• Warburg Institute Iconographic Database Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., ca 200 bilder i database av Ganymedes