Gabriel Fauré

Gabriel Fauré
Gabriel Urbain Fauré
FødtGabriel Urbain Fauré
12. mai 1845[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pamiers[5][6]
Død4. nov. 1924[1][4][7][8]Rediger på Wikidata (79 år)
Paris[9][6]
BeskjeftigelseUniversitetslærer, komponist, organist, musikkforsker, musikkpedagog, lærer, pianist, kapellmester Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedÉcole Niedermeyer de Paris
EktefelleMarie Fauré (1883–1924) (bryllupssted: 16. arrondissement)[10][11]
Partner(e)Emma Bardac
Marguerite Hasselmans
FarToussaint Fauré
BarnEmmanuel Fauré-Fremiet[11]
Philippe Fauré-Frémiet[11]
NasjonalitetFrankrike[12][13]
GravlagtCimetière de Passy[14][11]
Medlem avAcadémie des beaux-arts (1909–1924) (erstatter: Ernest Reyer, erstattet av: Alfred Bruneau)
Utmerkelser
6 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1923)[15]
Ridder av Æreslegionen (1890)[15]
Offiser av Æreslegionen (1903)[15]
Kommandør av Æreslegionen (1910)[15]
Storoffiser av Æreslegionen (1920)[15]
Medlem av Institut de France (1909)[15]
Perioderomantisk musikk, impresjonisme
Sjangre/
former		Opera, romantisk musikk,[16][17] klassisk musikk
InstrumentPipeorgel
IMDBIMDb
Signatur
Gabriel Faurés signatur
Gabriel Fauré på Commons

Gabriel Fauré (født 12. mai 1845 i Pamiers i Ariège i Midi-Pyrénées, død 4. november 1924 i Paris) var en fransk komponist og organist.

Liv og virke

Bakgrunn

Gabriel Fauré var fra ni års alder elev under Louis Niedermeyer og (fra 1861) Camille Saint-Saëns ved École Niedermeyer.

Karriere

Han ble organist i Rennes 1866. I 1870 ble han innrullert i hæren og deltok under beleiringen av Paris under Den fransk-prøyssiske krig. Under Pariskommunen oppholdt han seg Rambouillet og i Sveits.

Da han vendte tilbake til Paris i oktober 1871 ble han organist og kapellmester i Saint-Sulpice. Han var i med i kretsen rundt Pauline Viardot, og var samme år med på å stifte Société Nationale de Musique. Han ble også organist ved St. Honoré.

Fra 1874 var han organist i Madeleine-kirken i Paris, hvor han fylte inn for Saint-Saëns som var kirkens faste hovedorganist. Han overtok denne stillingen da Saint-Saëns ble pensjonist i 1877.

Han etterfulgte Jules Massenet som professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris i 1896 og var konservatoriets direktør fra 1905. Hans tid ved konservatoriet ble preget av konflikter med konservative krefter i undervisningen som Fauré forsøkte å gestalte på sin måte. Han ble tvunget til å avgå i 1920. Blant hans elever var Maurice Ravel og Nadia Boulanger.

For sitt virke ble han i 1920 tildelt Æreslegionens storkors.

Fauré skrev musikk i et bredt utvalg sjangre; blant hans mest kjente verk er Rekviem i d-moll og Pavane (op. 50).

Verkliste

  • Cantique de Racine, opus 11 tilegnet César Franck
  • Violinsonate nr. 1 A-dur, opus 13 (1875–1876)
  • Pianokvartett nr. 1 c-moll, opus 15 (cirka 1877–1883)
  • Berceuse, opus 16 (1879) (for fiolin og piano/fiolin og orkester)
  • Romance Bb-dur, opus 28 (cirka 1877)
  • Pianokvartett nr. 2 g-moll, opus 45 (cirka 1885–1886)
  • Requiem, opus 48
  • Pavane i fiss-moll, opus 50
  • Dolly Suite, opus 56 (1893–1897)
  • Shylock Suite, opus 57
  • Andante Bb-dur, opus 75 (cirka 1878)
  • Messe Basse (cirka 1880)
  • Pelléas et Mélisande (suite), opus 80 (inspirert av Maurice Maeterlincks skuespill med samme navn)
    • Prélude
    • Fileuse
    • Sicilienne
    • La Mort de Mélisande
  • Pianokvintett nr. 1 d-moll, opus 89 (cirka 1887–1906) tilegnet Eugène Ysaÿe
  • Violinsonate nr 2 e-moll, opus 108 (1916)
  • Masques et Bergamasques (Suite), opus 112
  • Pianokvintett nr. 2 c-moll, opus 115 (1921) tilegnet Paul Dukas
  • Strykekvartett E-dur, opus 121 (cirka 1923)

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 19073[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 5395[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=gabriel;n=faure;oc=3[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Форе Габриель, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ GeneaStar, oppført som Gabriel Faure, GeneaStar person-ID faure[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Gabriel Urbain Fauré, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0026160[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ marriage certificate, archives.paris.fr[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d Notable Names Database, NNDB 370/000093091, besøkt 18. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ LIBRIS, Libris-URI hftwwxg15l2n0d8, utgitt 25. februar 2015, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ cimetiere-de-passy.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b c d e f ISBN-10 0824070739, side(r) 4[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ http://www.arkivmusic.com/classical/Name/Tom-Etheridge/Performer/390558-2.
  17. ^ http://www.sinfinimusic.com/uk/learn/composers/gabriel-faure.

Litteratur

  • Peter Jost (utg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. Kassel/Basel/London/New York/Prag 1996. ISBN 3-7618-1271-X
    • Marie-Claire Beltrando-Patier: Gabriel Fauré – Leben und Werk. in: Peter Jost (Hrsg.): Gabriel Fauré. Werk und Rezeption. Mit Werksverzeichnis und Bibliographie. (1996) S. 21–37
  • Philippe Fauré-Fremiet: Gabriel Fauré. Albin Michel, Paris 1957.
  • Vladimir Jankélévitch: Gabriel Fauré et l’inexprimable. Paris 1974.
  • Marie-Claire Beltrando-Patier: Les Mélodies de G. Fauré. Thèse de doctorat, Université de Strasbourg II. Strasbourg 1978.
  • Gabriel Fauré: Correspondance présentée et annotée par Jean-Michel Nectoux. Paris 1980.
  • Michel Faure: Musique et société du Second Empire aux années vingt autour de Saint-Saëns, Fauré, Debussy et Ravel. Paris 1985.
  • Jean-Michel Nectoux: Gabriel Fauré „Les Voix du clair-obscur“. Paris 1990, 2008. ISBN 2-213-63547-1
  • Jean-Michel Nectoux: Fauré : seine Musik – sein Leben; »Die Stimmen des Clair-obscur«, Kassel ; Basel [u. a.] : Bärenreiter, 2013, ISBN 978-3-7618-1877-0
  • Jessica Duchen: Gabriel Fauré. Phaidon Press, London 2000. ISBN 0-7148-3932-9
  • Graham Johnson: Gabriel Fauré, the songs and their poets. Farnham 2009. ISBN 0-7546-5960-7

Eksterne lenker