Schmitt skrev 138 verker med opusnumre. Han komponerte innenfor de fleste større former for musikk, unntatt opera. Blant hans mest kjente verker i dag er La tragédie de Salome og Psalm XLVII. Pianokvintetten i h-moll, skrevet i 1908, hjalp til å skape hans ry som komponist. Andre verker omfatter blant annet en fiolinsonate (Sonate Libre), en strykekvartett, en saksofonkvartett, Dionysiaques for janitsjarkorps, og to symfonier. Han var en del av gruppen kjent som Les Apaches. Hans særegne stil, gjenkjennbart som impresjonistisk, arvet elementer fra Debussy, men inneholdt også klare spor av Wagner og Richard Strauss.
Schmitt jobbet fra 1929 til 1939 som musikkritiker for Le Temps, en rolle hvor han skapte store kontroverser, ikke minst med hans vane med å rope ut synspunkter fra salen under konserter. Musikkforleggeren Huegel gikk så langt som å kalle ham «en uansvarlig galning».
Etter å ha vært en av de mest fremførte franske komponister i mellomkrigstiden, falt Schmitt tildels under glemselens slør etter andre verdenskrig, selv om han fortsatte å komponere til sin død. I 1952 mottok han Æreslegionen. Han ble offer for en rekke angrep både i alderdommen og etter sin død, begrunnet i hans pro-tyske sympatier på 1930-tallet og hans vilje til å arbeide for Vichy-regjeringen. På 1990-tallet har man sett en viss gjenopptakelse av hans arbeider, og flere av hans verker er spilt inn på CD.
