Fauvisme (fra fransk fauviste, avledet av fauve, «villdyr»)^[1] er en emosjonell og ekspressiv kunststrømning innen malerkunsten tidlige på 1900-tallet som la vekt på maleriske kvaliteter og sterke farger framfor de representasjonsmessige eller realistiske verdiene som ble beholdt av impresjonismen. Mens fauvisme som stil begynte rundt 1904 og fortsatte utover 1910, varte den modernistiske bevegelsen som sådan bare noen få år, 1905–1908, og hadde tre utstillinger.^[2][3] Lederne eller de fremste talsmennene for bevegelsen var André Derain og Henri Matisse. En alternativ og mer beskrivende betegnelse til fauvisme er fransk dekorativ ekspresjonisme.^[4]

Kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev et rom på Salon d’automne («Høstsalongen») i Paris 1905, der en italiensk renessanseskulptur var omgitt av malerier av Henri Matisse og andre som han beskrev som «Donatello parmi les fauves» («Donatello blant villdyrene»). Vauxcelles oppfattet kunstnerne som «ville dyr» i sitt uttrykk, og ga dem betegnelsen les fauves.

Som med Paul Gauguin arbeidet de med store forenklede former hvor eksempelvis et rundt bord, som i henhold naturalismens perspektiv skulle framstilles som en oval, men ble helt rundt ettersom fauvistene mente det ikke dreide seg om iakttagelse, men opplevelse.^[4] De anvendte fargen abstrakt, det vil si uten å bry seg om hva det betydde eller forestilte, men med tanke på hvilke dekorative helheter det kunne gi. «Farven skulle ikke uttrykke, men være.»^[4]

Fauvisme som fransk dekorativ ekspresjonisme fikk betydning utover Frankrike, særlig i Tyskland og Norden, og i Norge fikk de betegnelsen Matisse-elevene og innebar ekspresjonismens gjennombrudd i Norge i årene 1908-1914, samtidig som det også førte til konflikter i kunstmiljøet som varte innpå 1920-tallet, og årene senere,^[5] blant annet med professorstrid på Statens kunstakademi.^[6] Kunsthistorikere skiller noe skjematisk mellom den franske og den nordiske ekspresjonisme, hvor sistnevnte var mer opptatt av maleriets psykologiske verdi, og de franske av maleriets rene dekorative kvalitet.^[7]

Foruten Matisse og Derain var det også andre kunstnere deltagende: Robert Deborne, Albert Marquet, Charles Camoin, Bela Czobel, Louis Valtat, Jean Puy, Maurice de Vlaminck, Henri Manguin, Raoul Dufy, Othon Friesz, Georges Rouault, Jean Metzinger, Kees van Dongen, Émilie Charmy og Georges Braque (som senere ble Picassos partner i kubismen).^[8]

Fauvismens maleriene var preget av tilsynelatende vilt penselarbeid og skarpe farger, mens motivet hadde en høy grad av forenkling og abstraksjon.^[9] Fauvisme kan klassifiseres som en ekstrem utvikling av Vincent van Goghs nyimpresjonisme smeltet sammen med pointillismen til Georges Seurat^[9] og andre nyimpresjonistiske malere, spesielt Paul Signac. Andre sentrale påvirkninger var Paul Cézanne^[10] og Paul Gauguin, hvis bruk av områder med mettede farger – særlig i Gauguins malerier fra Tahiti – påvirket Derains arbeid i Collioure i 1905.^[11]

I 1888 hadde Gauguin sagt til Paul Sérusier:^[12] «Hvordan ser du disse trærne? De er gule. Så legg inn gult; denne skyggen, ganske blå, mal den med ren ultramarin; disse røde bladene? Legg inn sinober». Fauvisme har blitt sammenlignet med ekspresjonisme, både i bruken av rene farger og ubegrenset penselarbeid.^[9] Noen av fauvistene var blant de første avantgarde-kunstnerne som samlet og studerte afrikansk og oseanisk opphavlig kunst, sammen med andre former for ikke-vestlig kunst og folkekunst, noe som førte flere fauvister bevegde seg mot utviklingen av kubismen.^[13]

Gustave Moreau var bevegelsens inspirerende lærer;^[14] en kontroversiell professor ved École des Beaux-Arts i Paris og en symbolistisk maler, han underviste i Matisse, Marquet, Manguin, Rouault og Camoin i løpet av 1890-årene, og ble sett på av kritikere som gruppens filosofiske leder inntil Henri Matisse ble anerkjent som sådan i 1904.^[14] Moreaus vidsynthet, originalitet og bekreftelse av den ekspressive kraften til rene farger var inspirerende for elevene hans.^[15] Matisse uttalte om ham: «Han satte oss ikke på de riktige veiene, men av veiene. Han forstyrret vår selvtilfredshet.»^[15] Denne kilden til empati ble tatt bort med Moreaus død i 1898, men kunstnerne oppdaget andre katalysatorer for deres utvikling.^[15]

I 1896 besøkte Matisse, den gang en ukjent kunststudent, den australske kunstneren John Russell på øya Belle Île utenfor kysten av Bretagne.^[16] Russell var en impresjonistisk maler; Matisse hadde aldri tidligere sett et impresjonistisk verk direkte, og var så sjokkert over stilen at han dro etter ti dager og sa senere: «Jeg orket ikke mer.»^[16] Neste år kom han tilbake som Russells student og oppga sin jordfargede palett til fordel for lyse impresjonistiske farger, og sa senere: «Russell var læreren min, og Russell forklarte fargeteori for meg.»^[16] Russell hadde vært en nær venn av Vincent van Gogh og ga Matisse en tegning som Van Gogh hadde gjort.^[16]

I 1901 fikk Maurice de Vlaminck se verkene til Van Gogh for første gang på en utstilling, og erklærte like etter at han elsket Van Gogh mer enn sin egen far; han begynte deretter å male ved å presse maling direkte på lerretet fra tuben.^[15] Parallelt med kunstnernes oppdagelse av moderne avantgardekunst kom en verdsettelse av fransk kunst fra før renessansen, som ble vist i en utstilling fra 1904, Des primitifs français («Franske primitiver»).^[17][15] En annen estetisk innflytelse var eldre afrikansk skulptur, som Vlaminck, Derain og Matisse var tidlige samlere av.^[15]

Mange av karakteristikkene som utgjorde fauvismen var tilstede i Matisses maleri, Luxe, Calme et Volupté, tittelen var tatt fra et dikt av Charles Baudelaire, og kan tilnærmet oversettes som «Overdådighet, ro og vellyst»,^[18] og som han malte sommeren 1904 mens han var i Saint-Tropez sammen med Paul Signac og Henri-Edmond Cross.^[15]

Kunstnere som Henri Matisse, André Derain, Albert Marquet, Maurice de Vlaminck, Kees van Dongen, Charles Camoin, Robert Deborne og Jean Puy delte utstilling på høstutstillingen Salon d'Automne i 1905,^[19] sterkt inspirert av en nylig avholdt utstilling Vincent van Gogh. Etter å ha sett de dristige maleriene til kunstnerne som delte utstillingene ble kunstkritikeren Louis Vauxcelles sterkt opprørt, og kalt malerne i Matisses krets på hånende for les fauves, «ville dyr», og ga dermed bevegelsen deres navnet som den ble kjent med, fauvisme. Gruppen fikk navnet sitt etter at Vauxcelles beskrev deres utstilling i frasen Donatello chez les fauves, «Donatello blant villdyrene», og kontrasterte deres «orgie av rene toner» med en skulptur i renessansestil av Albert Marque som delte rommet med dem.^[20][21]

Den naivistiske maleren Henri Rousseau var ikke en av fauvistene, men hans store jungelscene i bildet Le lion ayant faim se jette sur l'antilope, «Den sultne løven kaster seg over antilopen», ble utstilt i nærheten av Matisses verk og kan ha hatt en innflytelse på det nedsettende kritikken som ble brukt.^[22] Vauxcelles’ kritikk ble trykt 17. oktober 1905 i dagsavisen Gil Blas,^[20] og uttrykte den almen oppfatning, og uttrykket les fauves ble befestet.^[21][23] Bildene fikk en betydelig fordømmelse: «En gryte med maling er blitt slynget i ansiktet på publikum», skrev kritikeren Camille Mauclair, men likevel også en del positiv oppmerksomhet.^[21] Maleriet som ble utpekt for angrep var særlig Matisses La femme au chapeau, «Kvinne med hatt». Det var et maleri som markerte et stilistisk skifte hos Matisse fra hans tidligere pointillistiske penselstrøk til en mer uttrykksfull stil med løse penselføring. Den ’uferdige’ eller skisseaktige kvaliteten sjokkerte tilskuerne like mye som de livlige, ikke-naturalistiske fargene.^[24] Dette verket ble kjøpt av Leo og Gertrude Stein for 500 franc^[25] og, hadde en veldig positiv effekt på Matisses moral, som led av demoralisering av den dårlige mottakelsen av sin kunst.^[21] Matisses nyimpresjonistiske landskapsmaleri, Luxe, Calme et Volupté (1904) var blant bildene som ble utstilt i Salon des Indépendants våren 1905.^[26][27] var hans gjennombruddsmaleri og som hadde tilløpet til «den betoningen av flaten som ble karakteristisk for ham»,^[18] og som preget den nye fauvistiske stil.

Matisse ville ha en uttrykkskunst, men et uttrykk som lå i hele bildets organisasjon. I sitt manifest Notes d'un Peintre, «Notater fra en maler», som ble trykket i La Grande Revenue i Paris 1908, definerte han uttrykkskunsten som finnes

«i hele planleggingen av mitt bilde: rommet som legemene opptar, tomrommet omkring dem, proporsjonene, alt sammen hører med. Komposisjonen er kunsten på en dekorativ måte å arrangere ulike elementer som står til malerens rådighet for å uttrykke hans følelser. (...) I et bilde er alt som ikke er nødvendig skadelig.»^[18]

Etter Salon d'Automne i 1905, som markerte begynnelsen av fauvismen, markerte Salon des indépendants («De uavhengiges salong») i 1906 første gang alle fauvistene ville stille ut sammen. Midtpunktet i utstillingen var Matisses monumentale Le Bonheur de Vivre, «Livsgleden».^[28] Kritikere ble forferdet over dens flathet, lyse farger, eklektiske stil og blandede teknikk. Den trekantede komposisjonen er nært knyttet til Paul Cézannes Les Grandes Baigneuses, «Badende kvinner», en serie som snart skulle bli en inspirasjonskilde for Picassos Les Demoiselles d'Avignon, «Pikene fra Avignon».^[29][30]

De valgte medlemmene av komiteen som bestemte innholdet var Matisse, Signac og Metzinger.^[31][32]

Den tredje gruppeutstillingen av fauvister fant sted på Salon d'Automne i 1906, som ble holdt fra 6. oktober til 15. november. Jean Metzinger stilte ut sitt Portrait de M. Robert Delaunay (nr. 1191 i katalogen ),^[33] et mosaikklignende bilde preget av pointillismens divisjonismens prinsipp (prikkvise påsetningen av rene grunnfarver),^[34] og samtidig stilte Robert Delaunay ut sitt maleri L'homme à la tulipe, «Mannen med tulipanen», som var et portrett av Jean Metzinger (nr. 420).^[27] Matisse stilte ut sin Liseuse, to stilleben (Tapis rouge og à la statuette), blomster og et landskap (nr. 1171–1175).^[28][27] Robert Antoine Pinchon viste fram sine Prairies inondées (Saint-Étienne-du-Rouvray, près de Rouen) (nr. 1367), nå på Musée de Louviers,^[27] malt i fauistisk stil, med gylden gulfarge, glødende blåtoner, tykk impasto og større penselstrøk.^[35]

Paul Cézanne, som døde under utstillingen den 22. oktober, 67 år gammel, var representert med ti verk. Hans verk omfattet blant annet Maison dans les arbres (nr. 323), Portrait de Femme (nr. 235) og Le Chemin tournant (nr. 326). Van Dongen viste tre verk, Montmartre (492), Mademoiselle Léda (493) og Parisienne (494). André Derain stilte ut 8 verk, Westminster-Londres (438), Arbres dans un chemin creux (444) sammen med fem verk malt på l'Estaque.[23][18] Camoin deltok i 5 verk, Dufy 7, Friesz 4, Manguin 6, Marquet 8, Puy 10, Valtat 10, og Vlaminck var representert med 7 verk.^[28][27]

Begynnelsen av 1900-tallet ble kunsten stadig mer rikholdig og mangfoldig. Kunstnerne bygde videre på forgjengerne og samtidig opponerte mot nedarvete forutsetninger. Det var en tid fylt med nye kunstneriske dialekter som raskt oppsto og tildels også forsvant like hurtig. Fram til den andre verdenskrig var det Frankrike og Paris som var billedkunstens brennpunkt. Paris tiltrakk seg kunstnere fra nesten hele verden. Fauvisme var en form for ekspresjonisme, «utrykkskunst», som dannet en til dels motsetning til impresjonisme, «inntrykkskunst».^[36]

Den norske kunsthistorikeren Leif Østby har beskrevet fauvismen som

«en figurtegning som bryter med alt akademisk skjønnmaleri, bevisst fortegninger og kraftig markerte omriss, linjeforløpet gjerne holdt i en «glippende» stakkato rytme eller i kraftig svunget kontur som i «Dansen», fargene få og rene, i klangfulle kontraster».^[18]

Under parolen «fargens frigjørelse» understreket fauvistene fargenes egenverdi og brukte ofte fargene rene, rett fra tuben. Fauvismen var aldri noen egentlig skole, siden kunstnerne aldri formulerte noen felles programerklæring. Fauvistene forenklet linjene, gjorde maleriets tema enkelt å forstå og overdrev perspektivene. Fauvismen ble i Frankrike avløst av kubismen.

Ekspresjonismen synes å ha forløst noe sentralt i tysk kunstnerisk mentalitet. Samtidig med fauvismens gjennombrudd i Paris i 1905 begynte en kunstnersammenslutning i Dresden samme år som kalt seg Die Brücke («Broen»). Den motstykke i den viktige kunstbyen München var Der Blaue Reiter (Den blå rytter) fra 1910.^[36] Førstnevnte tok inspirasjon fra Gauguin og Van Gogh, men også nordmannen Edvard Munch, foruten også forenklingene og overdrivelsene i primitiv kunst. De mottok således samme arv som de franske fauvister og delte målsetningen i farvenes frigjørelse og motivets frie utforming. Sistnevnte gruppe fant også inspirasjon i de nevnte franske kunstnere og fauvismen. Gruppens drivkraften var russeren Vasilij Kandinskij som fremmet at maleriet ikke skulle forholde seg til naturens former, men utnytte farve og linje abstrakt i henhold til sin eget temperament.^[37] Den første verdenkrig brøt ut i 1914, og splittet kunstnergruppen. Kandinskij måtte reise ut, og Franz Marc og August Macke falt i krigen.^[38]

«Hvor de franske ekspresjonister i sine bilder ga uttrykk for en lett og ukomplisert glede ved tilværelsen, uttrykte de nordiske ekspresjonister ofte det kvalfulle, dramatiske og dystre.^[4] Ikke desto mindre søkte særlig kunstnere fra Norge til Paris. En vennekrets dannet seg med Jean Heiberg og Henrik Sørensen som samlede personligheter i 1906-1907. Disse to hadde blitt kjent på Académie Colarossi i Paris vinteren 1906-1907, og i Norge samlet de seg i Heibergs atelier i Pilestredet fram til 1908. Her vanket også andre unge kunstnere. Preget av den franske fauvismen stilte de ut på Høstutstillingen i oktober 1909. De fargesprakende og fremmedaktige maleriene førte til bølger av forargelser mot Matisse-elevene, et ekko av den indignasjon som Matisse og hans venner hadde blitt møtt med i Paris. Oppstyret førte til en rekordstor søkning til Matisses skole i det nedlagte klosteret Sacré-Cœur påfølgende vinter. 12 norske malere mottok hans veiledning, og ytterligere noen før skolen stengte i 1911. Foruten Heiberg og Sørensen var blant annet også Axel Revold, Per Deberitz, Severin Grande, Alf Lundeby, Bernhard Hinna, Bernard Greve, Einar Sandberg, Kristoffer Holst (som døde i 1909), Walther Halvorsen, Ludvig Karsten,samt søstrene Charlotte og Frida Wankel.^[39] Gjennom Sørensens svensk venn Birger Simonsson spredte ryktene om Académe Matisse seg også til Sverige.^[40]

Fauvisme var ekspresjonisme, selv om innholdet av dette begrepet ble vektlagt ulikt. Det var ikke utelukkende den sterke følelsesladde tyske radikale kunst, men hva Matisse uttalte i 1908: «Det jeg søker framfor alt er uttrykk (expression)», og mente et rent formelt og estetisk uttrykk. Heiberg lå nærmest denne tankegangen mens Sørensen «kan ofte nærme seg van Goghs og Munchs form for ekspresjonisme. Matisse-elevene ble kalt for ekspresjonister i norsk presse, tilsvarende med de svenske malerne.

Den største motstand Matisse-elevene møtte kom fra impresjonistene som raste høsten 1909. Sigmund Sinding annonserte «protestutstilling» mot «bonde-Pariser-kulturens voldsherredømme».^[41] Kunsthistorikeren Carl W. Schnitler i artikkelen «Det Upersonliges Triumf» i Aftenposten i 1910 kritiserte «Det uniformerte Skolepræg, den unge Kunst i stadig sterkere Grad lægger sig til, tyder ikke paa sterke Personligheter». Matisse-elevene stilte også ut i Göteborg og København hvor mottagelsen i Sverige var velvillig mens det i Danmark ble et rabalder hvor blant annet maleren Agnes Slott-Møller mente det var «Rædsler af Hæslighet». Men allerede i 1912 fikk den norske gruppen økende anerkjennelse som «den mest lovende fraksjon innen norsk kunstnerliv» og fikk framtredende plass på den offisielle norske utstillingen i Wien det samme året.^[41]

Franske musikkritikere kalte Olivier Messiaen for «musikernes fauvist». Han hørte musikk og så farger i sine komposisjoner.^[42]

• Boesen, A (1968): Kunsttilegnelse, Gylden dansk forlag, ISBN 87-00-85161-2
• Bøyesen, Lars Rostrup (1971): Verdenskunsten fra fortid til nutid, Lademann
• Chilver, Ian, red. (2004): «Fauvism», The Oxford Dictionary of Art, Oxford University Press via Enotes.com. Arkivert fra originalen 26. desember 2007
• Gerdts, William H. (1997). The Color of Modernism: The American Fauves. New York: Hollis Taggart Galleries. Arkivert fra originalen 27. mai 2017. Besøkt 3. januar 2024. 
• Freeman, Judi, et al. (1990): The Fauve Landscape, Abbeville Press, ISBN 1-55859-025-0.
• Whitfield, Sarah (1991). Fauvism. London: Thames and Hudson. ISBN 0-500-20227-3. 
• Stang, Ragna Thiis; Østby, Leif (1979): Vår verdens kunsthistorie, Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-11650-4
• Werenskiold, Marit (1970). Matisse-elevene. Ekspresjonismens gjennombrudd i Norge 1908-1914, Universitetsforlaget

(en) Fauvisme – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Henri Matisse | Notes of a Painter, 1908, Zana Bihiku Tutt'Art
• «Fauve Painting», fra de feste utstillingen til National Gallery of Art
• Rewald, Sabine (2004): «Fauvism», Timeline of Art History. New York: The Metropolitan Museum of Art