Henrik Ingvar Sørensen (født 12. februar1882, død 24. februar1962 i Oslo) var en norsk maler. Han var av de ledende kunstnere i sin generasjon, både som utøvende kunstner og som ideolog.[9] På kulturnett.no blir hans arbeider karakterisert slik: «Romantisk fantasi, religiøse malerier, dystre ekspresjonistiske malerier og naturskildringer, særlig fra Telemark.»
Han var født i Fryksände i Värmland av norske foreldre. Moren Helene døde da han ble født. Faren Severin var sagbruksbestyrer. Far og sønn flyttet til Lillestrøm da Henrik var 12 år gammel. Han arbeidet på et advokatkontor i Lillestrøm fra 1900-1904, og var elev ved SHKS i 1904. Samme år debuterte han på Høstutstillingen. Senere utdannet han seg videre i København og på Académie Colarossi i Paris. Høsten 1908 og våren 1910 studerte han med Jean Heiberg hos Henri Matisse.
Sørensens bilde Svartbekken (1909) karakteriseres som Norges første ekspresjonistiske maleri. Samtidig er det flere bilder fra hans tidligste periode som karakteriseres som realistiske i formen, med en noe dyster og uren fargeholdning. Andre bilder viser påvirkning fra Erik Werenskiold, som han møtte under sommeropphold på Lillehammer. Etter en separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1910 skar Sørensen i stykker 56 lerreter.
Året 1914 ble noe av et vendepunkt for Sørensen. Under Jubileumsutstillingen på Frogner deltok han med 16 bilder, og dette sees som et gjennombrudd for ham. Samme år malte han det første av en lang rekke bilder av sin kone Gudrun Cleve (1884-1944): Gudrun på trappen. Paret giftet seg i 1910. I årene 1914-18 oppholdt han seg ofte i Göteborg, hvor han fikk god kontakt med kolleger, og satte preg på det som kalles Göteborgskolen i svensk malerkunst. Fra 1918 bosatte paret seg i Paris, med regelmessige sommeropphold i Norge. Sønnen Sven Oluf Sørensen (1920–2017) ble født i Paris.
Sørensen fikk i 1921 oppdraget med å illustrere BjørnsonsBondefortellinger. Arbeidet kom til å omfatte ca. 200 tegninger, og boken ble først utgitt i 1929. Utgaven er siden regelmessig opptrykt. Arbeidet omfatter både vignetter og egentlige bilder. Bildene er beskrivende realistiske, og lite preget av den naturmystikken som man kjenner fra hans malerier.
I 1927 kom paret hjem fra Paris, bosatte seg i Oslo og kjøpte sommerstedet Støa i Holmsbu, som de tidligere hadde leid. Samme år skrev Sørensen en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard der han beklaget den manglende estetiske sans som var utvist i byutviklingen i hovedstaden, med det resultat at Oslo fremstod som «hvitsmurt og nedlerete». Dette førte til at Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo og leder for Selskabet for Oslo Byes Vel, inviterte en rekke kunstnere og arkitekter til å utarbeide forslag til hvordan Oslos bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Dette resulterte i nærmere 200 skisser fra 39 fremtredende kunstnere og arkitekter. Skissene ble stilt ut i Kunstnerforbundet, og dannet grunnlag for at Byantikvaren i Oslo i 1928 utlyste en konkurranse blant byens gårdeiere om å fargesette fasadene på sine bygninger.[10]
Perioden 1927-1940 ble en særdeles produktiv periode i Sørensens kunstnerskap, og rommer sentrale bilder som Myllarguten (1926), Storegut dør (1932), en rekke pasifistiske malerier som Gatekamp (1930) og Ærens mark (1931), flere bilder av Tone Veli; og ikke minst den kjente altertavlen i Linköping domkirke, 1934.
Hans Kristusbilder brøt sterkt med tradisjonen. Norsk kunstnerleksikon skriver at han skildrer den milde Kristus, skjeggløs og høyreist, som med åpne armer vil favne hele menneskeheten. Kristus er avbildet mens han kommer mot tilskueren, ut fra en mandorla. Sørensen laget også altertavler til Vinje kirke (1932), Notodden kirke (1938), Steinkjer kirke (1952), Hamar domkirke (1954) og krematoriet i Ålesund (1956) og Lillestrøm kirke. Både i Notodden og på Hamar malte han en tilsvarende ung Kristus som i Linköping.
Hans pasifistiske grunnholdning satte preg på bilder han malte både under første og andre verdenskrig, slik som Menneskefuglene I og II (1916, 1917), Enkene (1918) og Flyktninger (1943), foruten de nevnte Gatekamp (1930) og Ærens mark (1931). Hans fredsvisjoner finnes også i den 56 m2 store komposisjonen Drømmen om freden (1939), som dekorerer en vegg i Folkeforbundets (nå FNs) hovedsete i Genève. I 1940-årene malte han flere variasjoner over et eiketre i Holmsbu og bildet Det sørgende tre og den hvite vei (1944) tolkes som et uttrykk for okkupasjonen. Under okkupasjonen ble han en tid holdt fengslet på Grini.
Selv om han hadde få formelle verv, var Sørensen gjennom sin væremåte og sitt engasjement noe av en lederskikkelse innen norsk kunst. Han var en flittig debattant og skribent, og skrev dikt, noveller og reiseskildringer.
^«Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.»
Litteratur
Sørensen, Henrik. Opptegnelser og skisser. Dreyer, 1963. 158 s.
Norsk kunstnerleksikon. bd 4. Oslo, 1986 (hovedkilde for denne artikkelen)
Christiansen, Sigurd. Henrik Sørensen : Til sekstiårsdagen 1942. Gyldendal, 1942
Egeland, Erik. «Henrik Sørensen» I: boka Norske klassikere. Tiden, 1985.
Fett, Harry. «Et religiøst storverk : Henrik Sørensen i Linkøpings domkirke». I: Kunst og kultur, 1935, gjenopptrykt i nr 2/3, 1995
Hoff, Svein Olav. Henrik Sørensen : fragmenter av et kunstnerliv. Gyldendal, 1992 – 255 s.
Jong, Anneleen de. Une Représentation de l'Humanité, Collection des oeuvres d'art de l'Office des Nations Unies à Genève, Nations Unies, Genève, 2001, s. 408
Langaard, Johan H. Henrik Sørensen. Gyldendal, 1931 – 48 s.
