PROFILPELAJAR.COM

Europeisk hummer
	Nomenklatur
	Homarus gammarus; Linnaeus, 1758
	Synonymi
	Homarus vulgaris
	Populærnavn
	hummer; (europeisk hummer, europahummer)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Leddyr
Klasse	Storkrepser
Orden	Tifotkrepser
Familie	Hummer
	Miljøvern
	Norsk rødliste:
	Fastlands-Norge med havområder: LC — Livskraftig
	Fremmedartslista:
	For Svalbard: LO — Lav risiko 2023
	Økologi
Habitat:	hav
Utbredelse:	nordøst i Atlanterhavet

Europeisk hummer (Homarus gammarus) er en stor hummerart som ligner på amerikahummer

Beskrivelse

Europeisk hummer er en tifotkrepser (Decapoda) og har derfor fem par gangben, der det første paret er omdannet til to kraftige klør. De to klørne er ulike: knusekloen er stor og kraftig og blir brukt til å knuse skalldyr, mens den mye mindre og slankere saksekloen blir brukt som våpen (Moen 2003). Den blir vanligvis opptil 50 cm lang og store individer kan veie opptil 6 kg (Wolff 1978). Det skal være fanget eksemplarer på 10 kg på Shetland. Den har en blåsvart farge, men den kan variere alt etter levested.

Vanligvis lever europeisk hummer på mellom 0 og 150 meters dyp, men sjelden dypere enn 50 m (Holthuis 1991). Den er i all hovedsak et nattdyr (Holthuis 1991), imidlertid viser nyere forskning at den også er noe aktiv om dagen (Steen & Ski 2014). Den benytter seg av hulrom som skjulested og utkikkspost (Dybern 1973). Den spiser i hovedsak virvelløse bunndyr (Hallbäck & Waren 1972). Om høsten fiskes hummer kommersielt og på hobbybasis (Knutsen m.fl. 2009).

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 17. juli 2020. Besøkt 17. juli 2020.
^ Tandberg AHS, Djursvoll P, Falkenhaug T, Glenner H, Meland K og Walseng B (24. november 2021). «Karplanter: Vurdering av hummer Homarus gammarus for Norge». Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 5. oktober 2023.
^ Mortensen S, Agnalt A-L, Falkenhaug T, Glenner H, Husa V og Jelmert A (11. august 2023). «Storkrepser. Vurdering av økologisk risiko for hummer Homarus gammarus som LO for Svalbard med kystsone». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 6. oktober 2023.

Litteratur

Dybern, B.I. (1973). Lobster burrows in Swedish waters. Helgoland Marine Research 24:401-414.
Hallbäck, H. and A. Warén. (1972). Food ecology of lobster, Homarus vulgaris, in Swedish waters. Some preliminary results. ICES CM 1972:K29
Holthuis, L. B. (1991). Marine lobsters of the world : an annotated and illustrated catalogue of species of interest to fisheries known to date. FAO Fisheries Synopsis.125, Rome, Italy, 292 p.
Knutsen, J. A., A. R. Pettersen, S. E. Enersen, P. A. Heuch, E. Karlsbakk, E. Moland, K. E. Jørstad, T. Langeland, and A. L. Agnalt. (2009). Hummer. Pages 99-101 in A. L. Agnalt, I. Bakketeig, T. Haug, J. A. Knutsen, and I. Opstad, editors. Kyst og havbruk 2009 : Fisken og havet. Bergen : Havforskningsinstituttet.
Moen, Frank Emil (2003). Dyreliv i havet - Nordeuropeisk marin fauna (3 utg.). Kristiansund: KOM Forlag. ISBN 82-90823-54-1.
Steen, R. and S. Ski. (2014). Video surveillance system for remote long-term in situ observations: recording diel cavity use and behaviour of wild European lobsters (Homarus gammarus). Mar Freshwater Res 12: 1094-1101.
Wolff, T. (1978). Maximum sze of lobsters (Homarus) (Decapoda, Nephropidae). Crustaceana 34:1-14.Holthuis, L. B. 1991. Marine lobsters of the world : an annotated and illustrated catalogue of species of interest to fisheries known to date.