Estlands forsvar
Land		Estland
Grunnlagt		1918
Hovedkontor		Tallinn
Flagg
Nettsted		www.mil.ee

Estlands forsvar (på estisk Eesti Kaitsevägi) er de militære styrkene til republikken Estland. Forsvaret er organisert i en hær (Maavägi), et sjøforsvar (Merevägi), et luftforsvar (Õhuvägi) og en milits (Kaitseliit).

Den nasjonale forsvarpolitikken tar sikte på å bevare uavhengigheten og suvereniteten til den estiske staten, bevare integriteten til dets territorium på land, luft og i sjøen og bevare grunnloven. Man søker å oppnå dette ved å utvikle en troverdig kapasitet for å forsvare nasjonens vitale interesser og utviklet forsvaret på en måte som gjør at man kan samvirke effektivt med andre væpnede styrker i Nato og EU, samt å kunne bidra fullt ut i Nato-oppdrag.^[1]

Etter at Estland erklærte sin uavhengighet 24. februar 1918, så ble de væpnede styrkene opprettet 16. november, like etter første verdenskrig sluttet, for å beskytte landet. Den estiske republikken samt de væpnede styrkene måtte gi tapt for Den røde armé i 1940, og ikke før 3. september 1991 ble Estlands forsvar gjenopprettet. Siden den tid har det blitt opprettet og gjenreist mer enn 30 nye avdelinger og flere våpenarter.

Utdypende artikkel: Estlands forsvarshistorie

I april 1917 utstedte mobiliseringsdepartementet i den russiske generalstaben en ordre om å samle estisk militært personell i deres hjemland. Den første etniske estiske militæravdelingen ble dannet 20. mai 1917 når den russiske krigsministeren ga sin tillatelse til å opprette 1. estiske regiment. Oberst Aleksander Tõnisson ble utnevnt til sjef for den nye avdelingen, som besto av 32 offiserer og 3 372 mannskaper. 1. regiment ble så overført fra Virumaa til Rakvere for å fortsette oppbyggingen, og nådde etter hvert sin maksimale størrelse på 118 offiserer og 10 151 mannskaper. Gjennom sin eksistens var regimentet tjenestested for 216 offiserer og 11 538 mannskaper. Regimentet var grunnlag for dannelsen av nasjonale soldater, offiserer, avdelinger og til slutt hele forsvaret.

Etter at den tyske novemberrevolusjonen mellom 11. og 14. november 1918 gjorde slutt på den tyske okkupasjonen av Estland, leverte representanter for tyske styresmakter formelt over politisk makt til den estiske regjeringen. En ny militær invasjon, denne gangen fra bolsjevikenes Russland, fulgte et par dager etter. Dette markerte begynnelsen på den estiske uavhengighetskrigen. Det lille, lett utrustede estiske militæret, også kjent som Rahvavägi eller Folkevernet, ble til å begynne med drevet tilbake av Den røde armé helt til innenfor synsvidde av hovedstaden Tallinn. Bare 34 km skilte Tallinn fra fronten. Delvis på grunn av en våpenleveranse fra en britisk marinestyrke ble bolsjevikene stoppet.

I januar 1919 gikk estiske styrker til motangrep, den såkalte Mai-offensiven, under øverstkommanderende Johan Laidoner. Den estiske hæren ble støttet av Royal Navy i til finske, danske og svenske frivillige. På slutten av februar hadde Den røde armé blitt drevet tilbake fra alt estisk territorium. 2. februar 1920 ble Tartu-traktaten signert av Estland og Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Etter å ha vunnet frigjøringskrigen mot Sovjetrussland og tyske Freikorps-frivillige beholdt Estland sin uavhengighet i 22 år.

Skjebnen til Republikken Estland før andre verdenskrig ble bestemt av Molotov–Ribbentrop-pakten av august 1939 etter at Stalin fikk Hitlers samtykke i å dele opp østre Europa i «spesielle interessesfærer» ifølge de hemmelige tilleggene til pakten.^[2][3] Den estiske regjeringen ble tvunget til å gi sitt samtykke til at Sovjetunionen kunne etablere militære baser og stasjonere 25 000 soldater på estisk jord for «gjensidig forsvar».".^[4] 12. juni ble den sovjetiske Østersjøflåten beordret til full militær blokade av Estland.^[5][6] I lys av den enorme sovjetiske overmakten, og for å unngå et blodbad, så vedtok estiske myndigheter å ikke yte motstand..^[7] Den militære okkupasjonen ble fullendt innen 21. juni 1940..^[8][9] Det estiske forsvaret ble avvæpnet i juli 1940 på ordre fra Den røde armé.^[10] Bare en sambandsbataljon stasjonert i Tallinn fortsatte motstanden. Sovjetstyrkene brakte inn forsterkninger, blant annet seks panservogner, og innen solnedgang endte det hele i forhandlinger og overgivelse på estisk side. Én estisk soldat ble drept, og 10 sovjetiske.^[11]

Hele den estiske hæren ble en del av Den røde armé, og brukte til og med sine egne uniformer og beholdt de fleste av sine egne offiserer – opp til øverstkommanderende.

Den 3. september 1991 ble Estlands forsvar gjenopprettet på vedtak av de nye estiske myndighetene. Siden den tid har det blitt opprettet og gjenreist mer enn 30 nye avdelinger og flere våpenarter.

Hovedmålene med forsvarspolitikken er å utvikle og vedlikehold en troverdig kapasitet til å forsvare nasjonens vitale interesser, og å sørge for at styrkene kan samvirke med andre væpnede styrker fra Nato og EU-land, samt å bidra til hele spekteret av Nato-operasjoner.

I fredstid er hovedoppgaven til forsvaret å overvåke og kontrollere estiske grenser og luftrom, holde opp beredskapen, trene vernepliktige og reserveavdelinger, delta i Nato- og FN-ledede internasjonale oppdrag, samt å støtte sivile myndigheter i kriser.

I krisetid skal forsvaret øke beredskapen som nødvendig, forberede overgang til krigsoppsetting og begynne mobilisering hvis befalt, integrere enheter fra andre departementer og forberede mottak av assistanse fra allierte styrker.

I krigstid skal estiske styrker forsvare estisk territorium, for å rede grunnen for mottak av og samarbeid med allierte styrker, beholde kontrollen over nasjonalt luftrom og søke å forsvare viktige installasjoner mot luftangrep i samarbeid med allierte.

Forsvaret i Estland er ledet basert på prinsippet med sivil kontroll på grunnleggende demokratiske prinsipper. Demokratisk valgte og utnevnte organer vedtar mål på vegne av de væpnede styrkene, legger føringer, bevilger midler og følger opp utførelsen av oppdraget.

Prinsippene om sivil kontroll er garantert av spesielle forsvarsrettede rettigheter, forpliktelser og ansvar lagt ned ved lov av nasjonalforsamlingen, presidenten og myndighetene.

Den øverste leder for det nasjonale forsvaret er presidenten, som får rådgivning i militære saker av Det nasjonale sikkerhetsrådet, som består av parlamentsformannen, statsministeren, forsvarssjefen (også øverstkommanderende for forsvaret i krigstid), forsvarsministeren, innenriksministeren og formann for forsvarskomitéen.

Den utøvende makt innehas av regjeringen i republikken.

Denne ordningen er delvis basert på ordningen i den første republikken. Denne var dog farget av mellomkrigstidens syn på militær/sivile saker, og dette, sammen med uerfarne politikere og en forestilling blant offiserer om at de var bedre i stand enn politikerne til å ta vare på statens affærer, ga et noe vanskelig utgangspunkt for å utføre sivil kontroll med forsvarsmakten. Nato og EU stilte harde krav til mer sivil innflytelse for å vurdere medlemskap for Estland, og dette sammen med bred politisk enighet har brakt Estland nærmere en vestlig modell.^[12]

Nasjonalforsamlingen Riigikogu vedtok Atlanterhavstraktaten 10. mars 2004, og brakte Estland inn i Nato. Siden 29. mars samme år har Estland vært fullverdig Nato-medlem; dette har også vært et av deres viktigste mål siden uavhengigheten. USA er blant landene Estland samarbeider tett med innen forsvar og sikkerhet.

Estland deltar aktivt i NATO Response Force og bidrar i NTM-I, Natos treningsstyrke i Irak. I øyeblikket har Estland 35 soldater i Irak-krigen med amerikanske styrker, og 140 soldater side om side med britiske styrker i Afghanistan. Dette utgjør omtrent 3% av det totale antallet soldater i aktiv tjeneste. I begge tilfeller blir avdelingene jevnlig rotert ut.

Estland stiller også med fredsbevarende soldater i Bosnia og Kosovo innenfor KFOR, og bidrar til både EUs stridsgrupper og NATO Response Force. Det estiske militæret bruker Nato-kompatibelt utstyr fra Finland, Sverige, Danmark, Storbritannia, USA og Israel.

Forsvaret består av regulære avdelinger med totalt 5 600 mann, og en frivillig milits på rundt 10 000 soldater. Den planlagte størrelsen på krigsorganisasjonen er for tiden på rundt 16 000 mann. Estland har et vernepliktsforsvar, så «alle fysisk og mentalt skikkede mannlige borgere» må avtjene verneplikt i enten 8 eller 11 måneder, hvor de lærer grunnleggende militære ferdigheter.

Den estiske hæren er hovedgrenen i det estiske forsvaret. Hærens hovedprioritet er å ta fram kapasiteter til å delta i internasjonale operasjoner og forsvare estisk territorium i samarbeid med allierte styrker.

Sjøforsvaret har ansvaret for å beskytte estisk territorialfarvann. I krisetilfeller skal sjøforsvaret være klare til å forsvare innseilinger, havneområder og leder og å samarbeide med allierte styrker.

Fra 1995 har sjøforsvaret ryddet miner i estiske farvann i nært samarbeid med andre Østersjø-lands marinestyrker. Hensikten er å finne og rydde gamle miner og slik bidra til tryggere ferdsel på sjøen.

Luftforsvaret har ansvaret for de fleste luftstyrkene i Estland. Ett av deres hovedoppdrag er å bygge opp et luftovervåkningssystem, som skal være hjørnesteinen i luftsikkerheten og kontrollen av luftrommet i området, og en integrert del av Natos luftforsvarssystemer.

Som de andre baltiske landene er ikke Estland i stand til å stille troverdige styrker for avskjæring og patruljering av luftrommet sitt. Nato har derfor gått med på å patruljere baltisk luftrom fram til 2011, og de baltiske landene har anmodet om at dette forlenges fram til 2018.^[13]

Estlands forsvar innfører nå egne styrker for å beskytte vital infrastruktur på datanettverk. Den fremste organisasjonen i øyeblikket er CERT (Computer Emergency Response Team), som ble etabler i 2006. De er ansvarlige for sikkerhetsbrister i .ee-domenet. Oppgaven deres er å hjelp estiske internett-brukere i å beskytte seg mot skade fra sikkerhetsbrudd og beskytte seg mot trusler. Avdelingen håndterer hendelser som skjer i estiske nettverk, har startet der, eller har blitt rapportert av estiske borgere eller organisasjoner.^[14]

25. juni 2007 møtte den estiske presidenten Toomas Hendrik Ilves den amerikanske presidenten George W. Bush.^[15] Blant emnene som ble diskutert var angrepene på den estiske informasjonsinfrastrukturen.^[16] Angrepene gjorde at et antall militære organisasjoner rundt i verden revurderte sin holdning til nettverkssikkerhet, og dennes plass i moderne militær doktrine. 14. juni 2007 holdt Natos medlemsland et møte i Brussel, hvor de kom med en felles uttalelse hvor do lovte øyeblikkelig handling. De første resultatene var ventet høsten 2007.^[17]

Bush lovet også at USAs politikk med tanke på det planlagte NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence var å støtte fremme Estland som lokasjon.^[18] Dette ble senere det faktiske hjemstedet til senteret.

Militære sikkerhetsspørsmål ivaretas siden 2001 av Den estiske nasjonale sikkerhetsmyndighet.

Estlands landmasse er delt i fire forsvarsregioner: Tallinns spesielle forsvarsregion med hovedkvarter i nettopp Tallinn, nordre forsvarsregion med hovedkvarter i Rakvere, søndre forsvarsregion med hovedkvarter i Tartu og øyenes forsvarsregion med hovedkvarter i Pärnu. Forsvarsregionene har generelle styrker, som kan disponeres sentralt, og territorialforsvarsstyrker, som skal brukes til lokalt forsvar.

Regionene er igjen inndelt i distrikter. Denne ordningen stammer fra 1998, og hensikten er å sikre desentralisering i tilfelle overfall på landet, samt å tilrettelegge for geriljakrigføring hvis estiske landområder blir okkupert.^[19]

Det årlige budsjettet for det estiske forsvaret ligger på rundt 2% av bruttonasjonalprodukt, et tall som er sammenlignbart med andre europeiske land. Dette var i 2008 rundt 314 millioner euro. Av dette fikk hæren rundt 58 millioner euro, og sjøforsvaret og luftforsvaret rundt 10 millioner hver.^[20]

Prioriteter i de siste års forsvarsbudsjetter har vært å fortsette Nato-integrasjonen, få på plass den nye forsvarsstrukturen fra 2010, utarbeide beslutningsgrunnlag for myndighetene, løse problemet med patruljering av estisk luftrom og å fortsette å delta i internasjonale operasjoner.

Verneplikten er nedfelt i Estlands grunnlov av 1992. Alle mannlige innbyggere som er fysisk og mentalt skikket er vernepliktige mellom 19 og 60 år. Innkalling til førstegangstjenesten er opp til 28 år, og fra 17 år for frivillige^[21] De vernepliktige organiseres etter geografiske områder, slik at senere reserveavdelinger blir satt opp fra samme område, og ledes av lokale offiserer.^[22]

Repetisjonsøvelser er maksimalt hvert tredje år. Man kalles opp med de samme som man avtjente førstegangstjenesten med. I motsetning til de andre baltiske landene har Estland ingen planer om å avskaffe verneplikten. Man har 216 483 mannlige innbyggere egnet for førstegangstjeneste i 2009, med 7 853 som når vernepliktig alder årlig.^[21]

Under førstegangstjenesten får alle de vernepliktige minst åtte måneders trening i grunnleggende militære ferdigheter.

Den militære høyskolen tilbyr en bred høyere utdannelse. Noe av undervisningen foretas av fakultetene ved Universitetet i Tartu, Tallinn tekniske universitet og andre høyere institusjoner i Estland. De som har fullført den militære høyskolen har plikttjeneste ved forsvarsgrenene, militsen eller grensevakter eller redningstjenesten. Etter grunnleggende utdannelse kan kadettene spesialisere seg i en av følgende disipliner: Infanteri, logistikk, samband, ingeniørdisipliner, artilleri, luftvern eller grensevakt. Avsluttende diplom deles ut etter en praksisperiode i forsvaret.

Kampskolen tilbyr en utdannelse for høyere underbefal. Kadetter må ha befalskurs fra førstegangstjenesten, og ha fullført plikttjenesten sin.

Høyere offiserer kan få videreutdanning ved Baltic Defence College, en fellesinstitusjon for de baltiske landene. I tillegg åpnet Finland allerede i 1992 får å utdanne estiske offiserer, og siden den gang har rundt 200^[23] offiserer blitt utdannet der, i tillegg til de som inngår i Natos utdannelsesprogram.

Estiske myndigheter betaler ut pensjon til veteraner og enker etter veteraner fra frigjøringskrigen, personer som er minst 40% ufør som følge av atomtesting eller ulykker samt veteraner fra andre verdenskrig og pensjonerte medlemmer av forsvarsmakten.^[24] De betaler også pensjoner til tidligere tjenestegjørende i det sovjetiske militærvesenet, men dog ikke til de som har tjenestegjort i innenriksministeriets tropper.^[25]

• Smith, David J. The Baltic States: Estonia, Latvia and Lithuania, ISBN 0415285801

• Offisielt nettsted
• (en) Military of Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (estisk, engelsk)
• Det estiske forsvarsdepartementet Arkivert 17. oktober 2012 hos Wayback Machine. (estisk, engelsk)
• Den militære høyskolen (estisk, engelsk)
• Baltic Defence College (engelsk)
• Den nasjonale sikkerhetsmyndighet (estisk, engelsk)