Estlands forsvarshistorie omfatter to periode: Den første perioden som fri republikk i mellomkrigstiden og den andre perioden etter Sovjetunionens fall i 1991.

I april 1917 utstedte mobiliseringsdepartementet i den russiske generalstaben en ordre om å samle estisk militært personell i deres hjemland. Den første etniske estiske militæravdelingen ble dannet 20. mai 1917 når den russiske krigsministeren ga sin tillatelse til å opprette 1. estiske regiment. Oberst Aleksander Tõnisson ble utnevnt til sjef for den nye avdelingen, som besto av 32 offiserer og 3 372 mannskaper. 1. regiment ble så overført fra Virumaa til Rakvere for å fortsette oppbyggingen, og nådde etter hvert sin maksimale størrelse på 118 offiserer og 10 151 mannskaper. Gjennom sin eksistens var regimentet tjenestested for 216 offiserer og 11 538 mannskaper. Regimentet var grunnlag for dannelsen av nasjonale soldater, offiserer, avdelinger og til slutt hele forsvaret.

I februar 1918 okkuperte Det tyske keiserrikets 8. armé og all makt i Estland hvilte hos 8. armés ledelse.

Se utfyllende artikkel: Den estiske uavhengighetskrigen

Etter at den tyske novemberrevolusjonen mellom 11. og 14. november 1918 gjorde slutt på den tyske okkupasjonen av Estland, leverte representanter for tyske styresmakter formelt over politisk makt til den estiske regjeringen. En ny militær invasjon, denne gangen fra bolsjevikenes Russland, fulgte et par dager etter. Dette markerte begynnelsen på den estiske uavhengighetskrigen. Det lille, lett utrustede estiske militæret, også kjent som Rahvavägi eller Folkevernet, ble til å begynne med drevet tilbake av Den røde armé helt til innenfor synsvidde av hovedstaden Tallinn. Bare 34 km skilte Tallinn fra fronten. Delvis på grunn av en våpenleveranse fra en britisk marinestyrke ble bolsjevikene stoppet.

I januar 1919 gikk estiske styrker til motangrep, den såkalte Mai-offensiven, under øverstkommanderende Johan Laidoner. Den estiske hæren ble støttet av Royal Navy i til finske, danske og svenske frivillige. På slutten av februar hadde Den røde armé blitt drevet tilbake fra alt estisk territorium. 2. februar 1920 ble Tartu-traktaten undertegnet av Estland og Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Etter å ha vunnet frigjøringskrigen mot Sovjetrussland og tyske Freikorps-frivillige beholdt Estland sin uavhengighet i 22 år.

Skjebnen til Republikken Estland før andre verdenskrig ble bestemt av Molotov–Ribbentrop-pakten av august 1939 etter at Stalin fikk Hitlers samtykke i å dele opp østre Europa i «spesielle interessesfærer» ifølge de hemmelige tilleggene til pakten.^[1][2] Den estiske regjeringen ble tvunget til å gi sitt samtykke til at Sovjetunionen kunne etablere militære baser og stasjonere 25 000 soldater på estisk jord for «gjensidig forsvar».".^[3] 12. juni ble den sovjetiske Østersjøflåten beordret til full militær blokade av Estland.^[4][5] I lys av den enorme sovjetiske overmakten, og for å unngå et blodbad, så vedtok estiske myndigheter å ikke yte motstand..^[6] Den militære okkupasjonen ble fullendt innen 21. juni 1940..^[7][8] Det estiske forsvaret ble avvæpnet i juli 1940 på ordre fra Den røde armé.^[9] Bare en sambandsbataljon stasjonert i Tallinn fortsatte motstanden. Sovjetstyrkene brakte inn forsterkninger, blant annet seks panservogner, og innen solnedgang endte det hele i forhandlinger og overgivelse på estisk side. Én estisk soldat ble drept, og 10 sovjetiske.^[10]

Hele den estiske hæren ble en del av Den røde armé, og brukte til og med sine egne uniformer og beholdt de fleste av sine egne offiserer – opp til øverstkommanderende. På dette tidspunkt var 100 000 soldater fra Den røde armé stasjonert i Estland, sammenlignet med de 15 000 mann Estland kunne mønstre. I august 1940 ble hele den estiske hæren reorganisert som en territorielt geværregiment i Den røde hær. I samme tidsrom ble også den sivile maktstrukturen sovjetisert, og etter hvert ble Estland og de andre baltiske landene innlemmet i Sovjetunionen.^[11]

Den 3. september 1991 ble Estlands forsvar gjenopprettet etter vedtak av de nye estiske myndighetene. Siden den tid har det blitt opprettet og gjenreist mer enn 30 nye avdelinger og flere våpenarter.

Estland måtte, i motsetning til land som Polen, bygge opp sitt forsvar fra bunnen av. Man var opptatt av å distansere seg fra Sovjethæren, noe som blant annet medførte at forsvarsdepartementet de første årene var besatt med utelukkende sivilt personell. Deres manglende erfaring, sammen med en forestilling i offiserskorpset om at det var politikernes skyld at den første republikken falt uten et skudd, medførte problemer med militær/sivilt samarbeid de første årene. Samtidig var Nato-integrasjon et viktig mål, og både Nato og EU la press på estiske myndigheter for å ha fastere sivil kontroll over forsvarsmakten.^[12]

Den nye estiske republikken baserte forsvaret sitt på verneplikt. Alle friske og ellers egnede mannlige borgere er tjenestepliktige i åtte måneder, og med repetisjonsøvelser hvert tredje år eller sjeldnere.^[13] Det er også satt opp i lokalt forankrede reserveavdelinger etter at førstegangstjenesten er avsluttet.^[14]

I 2004 ble Estland medlem av Nato.

• Smith, David J. The Baltic States: Estonia, Latvia and Lithuania, ISBN 0415285801

• (en) Military of Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons