Johan III av Sverige (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre bror) Katarina Gustavsdotter Vasa (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre søster) Cecilia Vasa (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre søster) Magnus (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre bror) Anna Maria av Sverige (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre søster) Sofia av Sverige (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre søster) Elisabet av Sverige (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre søster) Karl IX av Sverige (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre bror)
Erik XIVs krone i noe endret utseende før 1970. Erik XIVs krone ble utført i Stockholm av en flamsk gullsmed, Cornelis ver Weiden. Kvitteringen viser at den ble fremstilt i 1561.[8] Muligens ble den laget av materiale fra eldre kroner.Erik XIV framstilt som mektig «krigerkonge» i rustning av Domenicus ver Wildt (1544–1565). Legg merke til hvordan marskalkstaven er plassert over skamkapselen slik at den kan tolkes som en potent fallos.
Han ble kronet 29. juli1561 og hadde valgspråket Deus dat cui vult («Gud gir til hvem han vil»). I juli1567 giftet han seg med Karin Månsdotter.
Han døde etter å ha sittet innesperret på Örbyhus slott i Uppland, sannsynligvis forgiftet av broren Johan III.
Erik XIV var inspirert av Johannes Magnus` verk Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus som inneholdt en lang rekke oppdiktede konger med navnene Erik og Karl. Erik XIV aksepterte dette som historisk sannhet og tok det høye tallet XIV som sitt regentnummer for å vise hvilken lang og ærerik historie Sverige hadde. Hans bror Karl IX gjorde det samme da han ble konge.
Han fikk en svært god oppdragelse. Hans første lærer var den lærde tyskeren Georg Norman som hadde studert under Melanchthon og Martin Luther.[9] Men Normans tjenester var etterspurt den svenske statsforvaltningen,så han ble erstattet av den franske kalvinisten Dionysius Beurreus.[10]
Fra det tidspunktet Erik begynte å representere offentlig, ble han kalt utvald konung, og etter riksdagen i Stockholm i 1560 ble han Sveriges arvkonung. I 1557 fikk Erik som hertug Kalmar i forlening og Kronobergs län, samt Öland, og han holdt deretter hoff i Kalmar. Her befant blant andre Jöran Persson seg, som var forvist av kong Gustav fra hans hoff. Persson la her grunnlaget for sin store innflytelse over Erik.
Den forsiktige og konservative gamle kongen kom ofte i konflikt med sin snartenkte og velutdannede eldste sønn som ville modernisere riket. Erik nådde høyden av sin samtids utdannelse; han hadde utmerket innsikt i fremmede språk og matematikk, var vel bevandret i historie, og skrev med en skarp penn som viste kjennskap til retorikk og logikk. Han var godt kjent med astrologi, en mester i riddertidens idretter, sang og luttspill, og han var en dyktig tegner. Fremtredende dårlige egenskaper hos Erik var hans koleriske og mistenksomme legning som også preget hans brødre og faren.[11] Han fordret at hæren hans skulle spre skrekk, «myrde, brenne og slå i hjel», som han skrev i instruksen da troppene hans rykket inn i Norge i 1567, og brente ned Skien, Hamar, Borg, Konghelle og det som stod igjen av Oslo. 22. mai satte de fyr på Oslo hospital der pasientene brant inne. Under tilbaketoget gjennom Østlandet brente de alt på sin vei, «og slo i hjel både mann og kvinne og sparte ingen».[12]
Kong Gustav skrev sitt testamente i 1557 og delte opp riket i arvelige hertugdømmer til sønnene. Johan hadde allerede året før blitt utnevnt til hertug over Finland. Sønnene Magnus og Karl fikk sine hertugdømmer.
Etter at Erik besteg tronen i 1560 arbeidet han målbevisst for å konsolidere makten, først og fremst overfor brødrene som faren hadde gitt betydelige deler av riket til som hertugdømmer samtidig som han ikke hadde avgjort hvilken stilling hertugdømmene skulle ha i forhold til Kronen.
Erik viste stor grad av politisk klokskap da han gjennom Arboga artiklar av 1561 fratok hertugene all rett til å være noe annet enn kongens undersåtter. Det har blitt antatt at Erik i tillegg prøvde å minske avstanden mellom hertugene og de øvrige undersåttene ettersom han ved kroningen i juni 1561 innførte greve- og friherreverdigheten i Sverige. Disse tjente imidlertid heller til å knytte adelen nærmere til seg, noe han også gjorde ved å avstå fra en del gods som faren hadde inndratt.[13]
Allerede i forbindelse med arveskiftet etter faren hadde Erik gjort sin kongelige myndighet gjeldende på en måte som forarget broren Johan, hertug av Finland, og Arboga artiklar gjorde han ikke noe blidere. Også andre motsetningsforhold oppsto mellom brødrene. I 1561 tok Erik Tallinn under beskyttelse og begynte på en erobring av Estland. Disse begivenhetene ble bestemmende for retningen på Sveriges utenrikspolitikk gjennom de nærmeste århundrene ettersom de innledet Sveriges erobringstokt og la grunnlaget for dets velde på den andre siden av Østersjøen og innledet en forbitret kamp om kontroll over området, med Polen og Russland som de fremste motspillerne selv om også Danmark hadde interesser i området.
Eriks erobringer sto i veien for Johans planer om landevinninger i de samme områdene, som lå nær hans hertugdømme. Før tronbestigelsen hadde Erik støttet planene. Johan søkte i stedet – mot Eriks uttrykkelige vilje – Polens hjelp for å nå sitt mål.
Han giftet seg med Katarina Jagellonica, datter av Sigismund I av Polen, i 1562, lånte ut betydelige summer til den polske kongen og fikk som pant for lånet syv områder i Livland. Disse områdene lå i grenselandet mot det området Erik kontrollerte og var trolig ment som en buffer for å hindre Erik i å utvide sine erobringer.
Erik så spor av forræderi i Johans oppførsel. Knapt hadde Johan kommet hjem fra Polen før Erik heftig forlangte en forklaring.
Johan svarte unnvikende. Et par uforsiktige ytringer fra en av væpnerne som hadde vært med i tjeneste hos Johan forsterket kongens mistanker og 23. april 1563 stevnet han Johan for anklager om høyforræderi og lot riksdagen dømme han til døden 7. juni samme år.
Da Johan satte seg til motverge ble han overmannet av kongens styrker og tatt til fange. Dødsdommen ble endret til livsvarig fengsel og han ble samme år satt inn på Gripsholms slott.
Den nordiske syvårskrigen
På samme tid som denne brødrefeiden pågikk, innviklet Erik seg i krig med Danmark og Lübeck, den såkalte nordiske syvårskrigen.
Eriks estlandske politikk var en medvirkende årsak til denne utviklingen som i tillegg innebar danske planer om å gjeninnføre unionen. Erik deltok personlig i krigen ved flere tilfeller i årene 1563, 1564, 1565 og 1568, men uten større fremgang.
Han hadde mange teorier om kunsten å føre krig, men befalingene hans var urealistiske ettersom de ikke sto i forhold til de tilgjengelige ressursene og dermed ofte ikke kunne gjennomføres. Dette medførte at Erik byttet ut befal noe som igjen førte til at krigen til lands ikke utviklet seg etter planene, selv om det ikke var mangel på en og annen fremgang.
Erik var imidlertid på andre områder en dyktig organisator og kjempet for å modernisere troppene. Han ga også ordre til at befolkningen i de erobrede områdene skulle behandles med skånsomhet, i hvert fall som en begynnelse og overtales til å sverge troskap mot Sverige. Dersom de nektet skulle de imidlertid slås i hjel, alternativt bli deportert til Sverige.[14]
Til havs vant den svenske flåten flere betydningsfulle seire og kunne under store deler av krigen dominere Østersjøen.[15]
Erik XIV og Karin Månsdotter. Historiemaleri utført av Georg von Rosen i 1871, som også viser Jöran Persson. Karin Månsdatter og barna fulgte den styrtede kongen når han ble flyttet rundt som fange på forskjellige slott. Først i 1573 ble de adskilt etter ordre fra Johan III. De neste fire årene tilbrakte hun som fange på Åbo slott.Faksimile av en pennetegning utført av Erik XIV i fangenskap.Dronning Katarina av Sverige tegnet av Erik.
Eriks fremferd overfor Johan ble skjebnesvangert. Erik mistenkte at han hadde pådratt seg høyadelens misnøye. Hans uro viste seg i hans oppførsel mot Nils Sture. Sture hadde deltatt i et mislykket forsøk på å innta Bohus fästning, ble tiltalt for høyforræderi og dømt til døden av Höga nämnden. Höga nämnden var en overdomstol som Erik hadde opprettet i 1561 nærmest som en forvaltningsdomstol, men som gikk over til å bli et middel til forfølelse med Jöran Persson som anklager. Nils Sture ble imidlertid benådet. Kort tid etter ble han sendt som Eriks ambassadør på frierferd til Lorraine.
Erik hadde sendt forslag om giftermål til dronning Elisabeth i England uten å lykkes. Han vendte deretter blikket mot Maria Stuart. Hans forslag til henne ble fremmet av Per Brahe den eldre og Charles de Mornay i begynnelsen av 1562, men da det ikke var noen fremgang å spore åpnet Erik forhandlinger med prinsesse Christina av Hessen. Disse forhandlingene ble brutt da et av Eriks brev til Elisabeth kom for en dag og han vendte seg da som frier hos prinsesse Renata av Lothringen, en datterdatter av Christian II.
Psyken forverres
Behandlingen av Nils Sture var en ren provokasjon mot aristokratiet. Erik ble grepet av frykt for arveriket og hvordan det skulle gå med det.
Jöran Persson tok på seg å samle bevis på en adelssammensvergelse som skulle gå ut på at at man ville styrte Erik som hevn for behandlingen av Sture.
I mai 1567 ble flere stormenn anklaget, blant dem Nils Stures far, greve Svante Sture d.y., en mann som var trofast mot Huset Vasa. De anklagede ble satt i fengsel i Uppsala hvor en riksdag ble samlet for å domfelle dem.
Den 16. mai kom Erik, i tydelig forvirret tilstand, til Uppsala.
Nils Stures uanmeldte ankomst den 21. mai med det som trolig var en negativ beskjed vedrørende frieriet til Renata av Lothringen – hennes giftemål med Vilhelm V av Bayern ble kunngjort to uker senere[16] – øket forvirringen hans.
Den 22. mai skrev han et forsonlig brev til greve Svante Sture og besøkte han i fengselet 24. mai og ba da om tilgivelse for sine handlinger. Da han muligens ikke var overbevist om at den tilgivelsen han fikk var oppriktig, mistet han besinnelsen og angrep Nils Sture som også var til stede, stakk han først med en dolk og deretter med spydet og lot sine menn fullbyrde mordet.
Erik flyktet deretter ut av byen og ga ordre om at de øvrige fangene skulle drepes. Hans tidligere lærer Beurraeus løp etter kongen for å roe ham ned, også han ble hugget ned på ordre fra kongen.
Den 27. mai ble Erik påtruffet i Odensala, forkledd og fortsatt forvirret. Han ble etter hvert roligere og ba Gud og mennesker om tilgivelse. Han søkte forsoning med de dreptes slektninger og Sveriges øvrige adel. Høsten 1567 fikk han dømt Jöran Persson til døden, men dommen ble ikke iverksatt.
Ekteskap
I all stillhet giftet Erik seg med Karin Månsdotter i juli 1567. Karin Månsdotter var en knektdatter som i 15-årsalderen hadde blitt ansatt ved hoffet. Så tidlig som i 1561 hadde han fått både rådets og riksmøtets velsignelse til å gifte seg med hvem han ville.
På slutten av sommeren 1567 gikk det tilbake med hans psykiske helse og han led under fikse idéer. Han trodde han var avsatt og at Johan var konge. Utpå vårparten 1568 fikk han kreftene tilbake og ble sitt tidligere jeg. Han fikk igjen full tiltro til Jöran Persson, ga beskjed om at de som hadde blitt myrdet i Uppsala var skyldige, krevde tilbake penger fra de dreptes familier og begynte å uttale seg hatefullt mot broren Johan.
Det høytidelige andre bryllupet med Karin i Storkyrkan den 4. juli 1568 samt hennes derpå følgende kroning som dronning Katarina ble dråpen som fikk begeret til å flyte over og den 5. juli 1568 startet opprøret. De myrdedes slektninger slo seg sammen med Johan. Den 29. september samme år ble Erik fengslet av sine brødre.
Avsatt og fengslet
En riksdag bestemte i 1569 at Erik XIV og hans slekt hadde mistet sin rett til Sveriges krone og at Erik skulle holdes «i fängslig, dock tillbörlig och furstlig förvaring». Erik ble deretter holdt fengslet september 1568–juli 1570, på Åbo slott i perioden juli 1570–4. august 1571, Kastelholms slott august–november 1571, Gripsholms slott november 1571–juni 1573, Västerås slott juni 1573–høsten 1574 og på Örbyhus slott høsten 1574–februar 1577.
Årsaken til at man skiftet oppholdssted så ofte lå i at det ble oppdaget sammensvergelser for å befri ham flere ganger, noe som gjorde Johan urolig. Johan hadde etterfulgt sin bror på tronen.
Uroen medførte beslutningen om at Erik måtte dø. Allerede i januar 1572 fremholdt Johan for sin bror Karl at dette var nødvendig. I flere nesten likelydende brev ga han Eriks fangevoktere utførlige instruksjoner om hvordan Erik skulle drepes dersom det ble gjort forsøk på å befri ham. 10. mars 1575 underskrev to riksråder og de fremste prelatene en formell dødsdom.
Eriks død
Den 26. februar 1577 døde Erik. Forfattere fra slutten av 1500-tallet og fra 1600-tallet har ikke noe usedvanlig å fortelle om Eriks død. Samuel von Pufendorf i Continuirte einleitung som ble trykket i 1686 nevner for første gang på trykk at Johan beordret Eriks henrettelse med gift. Antakelig fant han opplysningen i Johannes Messenius' Scondia illustrata som da bare var tilgjengelig i manuskript og som også inneholder opplysningen om at det skal ha vært forgiftet ertesuppe. De fleste historikerne på 1700- og 1800-tallet opprettholdt denne opplysningen. Senere forattere anså at Erik hadde dødd en naturlig død.
Ved en gravåpning under ledelse av anatomiprofessor Carl-Herman Hjortsjö og tidligere riksantikvar Martin Olsson begynte en undersøkelse av Eriks levninger 20. januar 1958. Betydelige mengder arsenikk ble funnet i kroppen. Etter å ha utført inngående tekstilhistoriske, kjemiske og medisinske analyser kom man frem til at «fynden i sin helhet ger … fullt stöd för antagandet att Erik XIV blivit förgiftad med arsenik».[17]
^Biografiskt lexikon för Finland, «Erik XIV», Biografisk leksikon for Finland ID 4040-1416928956646[Hentet fra Wikidata]
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Erik XIV, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erik-XIV, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
_Domenicus_Verwildt.jpg)
_by_Eric_XIV_of_Sweden_c_1575.jpg)