Erasmus
Erasmus av Rotterdam, malt av Hans Holbein d.y. (1525)
Født		28. okt. 1466[1][2][3] Rotterdam[4][1][5]
Død		12. juli 1536[6][7] (69 år) Basel[8][5]
Beskjeftigelse		Oversetter, filosof, teolog, essayist, bibeloversetter, skribent, latinist, romersk-katolsk prest, universitetslærer, Lady Margaret's Professor of Divinity (1510–1515)
Akademisk grad		Teologisk doktorgrad (1506) (deles ut av: Universitetet i Torino)
Utdannet ved		7 oppføringer Universitetet i Paris, Sorbonne (1495–) Queens' College University of Cambridge Universitetet i Torino Collège de Montaigu[9] City Gymnasium College of Sorbonne
Doktorgrads- veileder		Jan Standonck[10] Alexander Hegius[11]
Søsken		Pieter Gerard[12]
Nasjonalitet		De sytten nederlandske provinser
Gravlagt		Basler Münster
Erasmus på Commons

Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist.

Erasmus var uekte sønn av Rother Gerard, som senere ble katolsk prest, og Margaretha Rogers, en legedatter. Sammen med sin eldre bror ble han oppdratt av moren i Gouda og fikk sin første skolegang der og i Deventer. I Deventer ble han undervist av den kjente humanist Alexander Hegius, og fikk dermed sin første smak på denne åndsretningen allerede i tiårsalderen. Da han var tretten år mistet han sin mor, og året etter døde også faren. Da ble Erasmus sendt i skole til Brødrene av det felles liv ved universitetet i ’s-Hertogenbosch.

Etter sterkt påtrykk fra sine foresatte trådte han mellom 1484 og 1486 inn i augustinerkorherrestiftet Emmaus i Steyn ved Gouda. Han følte intet ekte kall til et slikt liv, og i senere år karakteriserte han dette som hans største ulykke i livet. Hans senere religiøse likegyldighet kan ha sin spore i en gledesløs barndom og de årene han uten indre tilslutning levde i kloster. Han ble da også senere løst fra klosterløftene. I korherrestiftet gav de ham full anledning til å studere, og han hengav seg særlig til studier i klassisk antikk og i patristikk (kirkefedrenes skrifter).

I 1491 ville omstendighetene at han ble fridd fra klosterlivet. Biskopen av Cambrai planla en reise til Italia, og tiltrukket av Erasmus' språkkunnskaper valgte han ham som sin sekretær og reiseledsager. Han presteviet Erasmus i 1492. Det ble likevel ingenting av italiareisen, men Erasmus forble i biskopens tjeneste.

I 1495 sendte biskopen ham til universitetet i Paris for videre studier. Der studerte han filosofi, senskolastisk teologi, gresk og hebraisk.

I 1499–1500 var han reiseledsageren til en lord i England, og ble kjent med John Colet, Thomas More og William Latimer. Etterpå oppholdt han seg flere steder på det europeiske kontinent og fortsatte i 1504 sine teologistudier i Paris. I 1505 var han igjen i England, og brøt opp som reiseledsager for kong Henrik VIIIs livlege til et tre år langt opphold i Italia. Han tok den teologiske doktorgrad i Torino i 1506, og innledet deretter et vennskap med boktrykkeren Aldo Manuzio, som skulle hjelpe ham i forbindelse med vitenskapelige utgivelser.

Fra 1514 oppholdt Erasmus med en del avbrudd i Basel resten av sitt liv.

Initiativet til Erasmusbibelen, Textus Receptus, kom ikke fra humanisten selv, men fra boktrykkeren Johann Froben i Basel, som ivret etter å få ut et slikt verk i all hast, for å komme et tilsvarende spansk arbeid i forkjøpet på markedet.

Det dreide seg om Det nye testamente-delen av complutenserteksten (Biblia Polyglota Complutensis), utarbeidet på oppdrag av kardinal Ximenes de Cisneros siden 1502, som etter et møysommelig arbeid ble ferdig og trykket den 10. januar 1514. Man ventet på pavelig godkjennelse før offentliggjøring, eventuelt også på at resten, det vil si Det gamle testamente, skulle bli ferdig (som den ble i 1517).

Froben visste at tiden var knapp. Han engasjerte humanisten Beatus Rhenanus, som den 17. april 1515 kontaktet Erasmus, som da befant seg i England. Han ilte til Basel og begynte arbeidet nokså umiddelbart. Hastigheten gikk utvilsomt ut over kvaliteten, og nyoppdagede manuskripter fikk et gjennomslag som viser at det ikke var mye tid til å vekte dem i forhold til andre kilder. Avslutningen av Åpenbaringsboken (Åp 22,16b-21) oversatte Erasmus tilbake fra latinsk (Vulgata), fordi han ikke hadde for hånden noe gresk kildeunderlag.

Trykkingen begynte i september 1515, og hele arbeidet var ferdigstilt i mars 1516. Erasmusbibelen ble en kritisk utgave av det greske nytestament Novum Instrumentum omne, diligenter ab Erasmo Rot. Recognitum et Emendatum, med en oversettelse til latin (som Erasmus mente var egnet til å erstatte Vulgata), og med anmerkninger. I anmerkningsdelen var det ikke bare faglige kommentarer om tekstforståelsen, men også sarkastiske bemerkninger til de kirkelige forhold i samtiden. Han dediserte verket til pave Leo X. Erasmus utgav etterhvert tre omarbeidede utgaver, i 1522, 1527 og 1535. Fra annenutgaven av ble «Instrumentum» endret til det mer gjengse «Testamentum».

Erasmusbibelen var grunnlaget for det meste av den bibelgranskning som fant sted i det sentrale og nordlige Europa i tiden som fulgte. Den var det viktigste og altoverveiende utgangspunktet for Martin Luthers oversettelse til tysk i 1521. Også den engelske «King James Version» var influert av Erasmusbibelen.

I 1516 ble Erasmus rådgiver ved den senere keiser Karl Vs hoff og oppholdt seg i denne egenskap først i Brussel og senere i Leuven. Samme år løste paven ham fra hans ordensløfter som augustinerkorherre.

Martin Luthers bevegelse begynte i 1517, året etter at Erasmus hadde offentliggjort sitt greske Nytestamente. Dette satte Erasmus på prøve. Berømt som han var i de lærdes verden ble han utfordret fra mange kanter til å ta stilling, men det var imot hans temperament. Vel hadde han ofte kritisert dumhet og misbruk fra geistligheten, men han understreket alltid at han ikke satt spørsmålstegn ved kirken selv, og la seg ikke ut med kirkens menn. Han hadde stor respekt for Luthers person og lærdom, og var enig i det som i denne tidlige fase av reformasjonen var Luthers viktigste ankepunkter mot kirken.

Luther på sin side håpet på Erasmus' støtte. I den tidligste brevveksling mellom de to uttrykte Luther en stor beundring for Erasmus. Men beundringen dalte raskt. Allerede i 1517 skrev han:

Min aktelse for Erasmus avtar fra dag til dag. .. Det menneskelige er av større verdi for ham enn det guddommelige ... Dette er en farlig tid, og jeg innser at en mann ikke er en mer oppriktig eller vis kristen for all hans lærdom i gresk eller hebraisk.

Likevel fortsatte Luther å påvirke Erasmus til å slutte seg til den nye bevegelse. Men Erasmus ville ikke innlate seg på det, og skrev at det var bedre i pakt med hans posisjon å holde seg utenfor; bare som uavhengig ville han kunne påvirke religionens reform. Luther oppfattet dette som unnfallenhet. Erasmus på sin side var imot læremessige forandringer, og mente at det måtte være rom for de reformer som var nødvendige uten å rokke ved læresetninger.

Med sin innstilling fikk Erasmus motstandere både på katolsk og luthersk side. Ulrich von Hutten, en humanist som hadde valgt den lutherske side, sa at det var uærlig av Erasmus ikke å gjøre det samme. Erasmus tilbakeviste dette i svarskrivet Spongia adversus aspergines Hutteni (1523).

Selv om Erasmus ønsket å beholde sin nøytralitet, satt han ikke på gjerdet i alt. Han lot seg engasjere i et sentralt læremessig spørsmål, og forsvarte katolsk lære mot Luthers oppfatninger. Punktet gjaldt den menneskelige viljes frihet.

I sitt verk De libero arbitrio diatribe sive collatio (1524 – om den frie vilje), analyserer han det han oppfattet som åpenbare lutherske overdrivelser hva gjelder den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette meget ille opp og svarte med skriftet De Servo Arbitrio (1525 – om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig, og hevdet at Erasmus ikke var kristen.

Den katolske side ville gjerne hatt et klarere motreformatorisk engasjement fra Erasmus' side, men han hadde sitt eget opplegg, en «erasmisk reform» som skulle benytte humanistisk lærdom for å få bukt med misbruk. Men han brukte ikke sine krefter på å utvikle metoder for å få satt dette program ut i verden. Da Erasmus senere ble anklaget for å ha «lagt det egget som Luther ruget ut», gav han sine kritikere halvveis rett i det, men sa at han hadde forestilt seg en helt annen fugl.

I tillegg til det forfatterskap som allerede er nevnt, må Erasmus' allsidighet eksemplifiseres. Mange av hans skrifter henvendte seg til de bredere lag og omhandlet emner med bred appell. Hans mer alvorlige forfatterskap begynte tidlig, med Enchiridion Militis Christiani (1503). Her skisserer Erasmus idealene for det normale kristelige livsførsel som han skulle bruke resten av sitt liv til å utdype. Tidens største onde var etter hans mening en formalisme – en ensidig respekt for tradisjoner uten referanse til Kristi sanne lære. I denne gjennomgangen av formalisme anførte Erasmus eksempler fra klosterlivet, helgendyrkelsen, krig, klassebevissthet. Et verk med samme innretning er Institutio Principis Christiani (Basel, 1516), som var skrevet som et råd til den unge kong Karl av Spania, som senere skulle bli den tysk-romerske keiser Karl V.

Erasmus' mest kjente arbeid, satiren «Moriae Encomium» (norsk: Dårskapens pris, engelsk: Praise of Folly, nederlandsk: Lof der Zotheid), var tilegnet vennen Thomas More i England og ble skrevet i 1509.

Blant hans øvrige forfatterskap må også nevnes Colloquia, Apophthegmatum opus og Adagia. I 1536 skrev han De puritate ecclesiae christianae der han tok sikte på kirkelig forsoning.

I den siste fasen av sitt liv holdt han seg på enda større personlig avstand fra tidens religiøse stridigheter enn tidligere (selv om han ivret for forsoning). Han hengav seg mest til humanistiske studier og en engere krets venner som Bonifacius Amerbach, Beatus Rhenanus og Glareanus.

Imens fikk den zwinglianske reformasjon innpass i Basel, og ble ledsaget av utstrakt ødeleggelse av religiøse bilder og statuer. Erasmus følte seg på ingen måte tilpass med det, og flyttet i 1529 til det katolske Freiburg im Breisgau, ikke langt fra Basel.

Men i 1535 flyttet han tilbake til Basel. Han takket ja til en invitasjon fra Maria, regent av Nederlandene, til å slå seg ned i Brabant, men før han fikk reist avsted, fikk han tyfoidfeber. Kort før sin død mottok han melding fra England om at to av hans engelske venner, Thomas More og biskop John Fisher, var blitt henrettet. Han døde den 11. juli 1536 i Basel.

• Enchiridion militis Christiani (1503)
• Adagia (1510–1535)
• De duplici copia verborum ac rerum (1512)
• Encomium moriae (1509 eller 1510)

• --Dårskapens lov (Encomium Moriae), oversatt av Sven Rosén, Stockholm 1935

• Julius vor der verschlossenen Himmelstür (1513)
• Institutio principis christiani (Oppdragelsen av den kristelige fyrste) (1515)
• Novum Testamentum. – Basileae : Froben, 1516. – Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
• Erasmi Roterodami Epistole || ERASMI ROTERODAMI EPISTOLA || ad Leonem X.Pont.Max. de laudibus illius: & noua || Hieronymianorũ operum editione.|| Eiusdem ad Reuerendiss. D. Grimannum S. M. Gardi=||nalem Epistola.|| Eiusdem ad reuerendiss. Dn.Raphaelem Rearium … || Cardinal em Epistola.|| Eiusdem ad … Doctorem Martinũ || Dorpium Hollandum Epistola Apologetica de suarum || lucubrationum editione.|| Eiusdem in laudem urbis Selestadii Panegyricũ carmen.|| Iani Damiani Senensis ad Leonẽ X. Pont. Max. de expeditio||ne in. Turcas Elegia.|| – Köln : Cornelius von Zierickzee, 1516.
• Querela pacis (Die Klage des Friedens) (1517) Übersetzt und herausgegeben von Kurt Steinmann, Insel-Verlag 2001. ISBN 3-458-34487-X
• Colloquia familiaria (Fortrolige samtaler i familiekretsen) (1518)
• De libero arbitrio (Om den fri vilje) (1524) Verlag Vandenhoeck und Ruprecht 1998. ISBN 3-525-34007-9
• Dialogus ciceronianus (1528)
• De civilitate morum puerilium (1530)
• DIVI Ambrosius von Mailand|AM-||BROSII EPISCOPI MEDIO-||LANENSIS COMMENTARII IN || omnes Diui Pauli epistolas, ex restitutio||ne D.Erasmi diligenter recogniti.|| CVM INDICE.|| – Köln : Johann Gymnich I., 1530. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
• Apophthegmata, eine Sammlung erbaulicher Anekdoten (1533) Übersetzt und herausgegeben von Heribert Philips, Würzburg 2001. ISBN 978-3-8260-2015-5
• De conscribendis epistolis
• De recta Latini Graecique sermonis pronuntiatione Des. Erasmi dialogus. – Paris : Simon Colin, 1528. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
• Desiderii Erasmi// Roterodami, Epistolae Palaeonaeoi : Ad Haec// Responsio Ad Dispvtationem Cvivsdam// Phimostomi, De Divortio. – Fribvrgi Brisgoiae : Emmeus, 1532. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
• Absolvtissimus de octo oratio[n]is partiu[m] Constructione libellus, nec minus eruditione pueris utilis futurus, [at]q[ue] compendio & perspicuitate co[m]modus, ac iucundus : nuperrime uigila[n]tissima cura recognitus, & in nostra officina summa diligentia excusus. – Basileae : Pro Io. Erasmo Frobenio Io. filio, 1517. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf

• Textus Receptus
• Erasmusprisen

• Rolf Becker: Erasmus von Rotterdam – der Makel seiner Geburt, in: Reinhold Mokrosch, Helmut Merkel (Hg.), Humanismus und Reformation. Historische, theologische und pädagogische Beiträge zu deren Wechselwirkung (Arbeiten zur Historischen und Systematischen Theologie, Bd. 3), 2001, S. 47-54.
• David Bentley-Taylo: My dear Erasmus. Christian Focus Publications, Fearn 2002.
• Christine Christ-von Wedel: Das Nichtwissen bei Erasmus von Rotterdam. Zum philosophischen und theologischen Erkennen in der geistigen Entwicklung eines christlichen Humanisten, Basel, Frankfurt a.M. 1981.
• Christine Christ-von Wedel: Erasmus von Rotterdam: Anwalt eines neuzeitlichen Christentums. Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-6678-5.
• Christine Christ-von Wedel, Urs Leu (Hgg.): Erasmus in Zürich. Eine verschwiegene Autorität, Zürich 2007.
• Lorenzo Cortesi, Esortazione alla filosofia. La Paraclesis di Erasmo da Rotterdam, Ravenna, SBC Edizioni, 2012 ISBN 978-88-6347-271-4
• György Faludy: Erasmus von Rotterdam. Societäts-Verlag, Frankfurt 1970.
• Léon E. Halkin: Erasmus von Rotterdam. Eine Biographie. Benziger, Zürich 1989, ISBN 3-545-34083-X.
• Johan Huizinga: Erasmus. Eine Biographie. 1928; wieder Schwabe, Basel 1988; mit aktual. Bibliogr. Rowohlt, Reinbek 1993, ISBN 3-499-13181-1.
• Guido Kisch: Erasmus und die Jurisprudenz seiner Zeit. Studium zum humanistischen Rechtsdenken. Basler Studien zur Rechtswissenschaft 56, Basel 1960, S. 69–89.
• Guido Kisch: Erasmus’ Stellung zu Juden und Judentum (= Philosophie und Geschichte. Nr. 83/84). Mohr, Tübingen 1969, S. 5–39.
• Frank-Lothar Kroll: Erasmus von Rotterdam. Humanismus und Theologie im Zeitalter der Reformation. In: Helmut Altrichter (Hg.): Persönlichkeit und Geschichte. Palm und Enke, Erlangen 1997, ISBN 3-7896-0353-8, S. 57–68.
• Josef Lehmkuhl: Erasmus – Niccolò Machiavelli. Zweieinig gegen die Dummheit. Königshausen & Neumann, Würzburg 2008.
• Karl August Meissinger: Erasmus von Rotterdam. Gallus, Wien 1942.
• Heiko A. Obermann: Wurzeln des Antisemitismus. Christenangst und Judenplage im Zeitalter von Humanismus und Reformation. Severin und Siedler, Berlin 1981, ISBN 3-88680-023-7.
• Karl Heinz Oelrich: Der späte Erasmus und die Reformation (= Reformationsgeschichtliche Studien und Texte. Bd. 86). Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1961.
• Heinz Holeczek: Die volkssprachliche Rezeption des Erasmus von Rotterdam in der reformatorischen Öffentlichkeit 1519–1536. Frommann-Holzboog, Stuttgart/Bad Cannstatt 1983
• Wilhelm Ribhegge: Erasmus von Rotterdam. Primus, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-667-8.
• Erika Rummel: Erasmus. Continuum, London 2004, ISBN 0-8264-6813-6.
• Peter Schenk: Desiderius Erasmus von Rotterdam. In: Wolfram Ax (Hrsg.): Lateinische Lehrer Europas. 15 Porträts von Varro bis Erasmus von Rotterdam. Böhlau, Köln 2005, ISBN 3-412-14505-X, S. 391–422.
• Uwe Schultz: Erasmus von Rotterdam: Der Fürst der Humanisten. Ein biographisches Lesebuch. Deutscher Taschenbuch Verlag, München 1998, ISBN 3-423-12608-6.
• Susanne Zeller: Juan Luis Vives (1492–1540): (Wieder)Entdeckung eines Europäers, Humanisten und Sozialreformers jüdischer Herkunft im Schatten der spanischen Inquisition. Ein Beitrag zur Theoriegeschichte der sozialen Arbeit. Lambertus, Freiburg 2006, ISBN 3-7841-1648-5.
• Susanne Zeller: Der Humanist Erasmus von Rotterdam (1469–1536) und sein Verhältnis zum Judentum. In: Kirche und Israel: Neukirchener theologische Zeitschrift. Bd. 21 (2006), H. 1, S. 17–28.
• Stefan Zweig: Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam. Reichner, Wien 1934; zuletzt: Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2011, ISBN 978-3-596-22279-7. (E-Text)

• Zweig, Stefan: Erasmus fra Rotterdam (Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam), oversatt av Georg Rønberg. Jespersen og Pios Forlag, 1934

• (en) Desiderius Erasmus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Desiderius Erasmus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church